Adélaïde Labille-Guiard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Adélaïde Labille-Guiard
Adélaïde Labille
Labille-Guiard, Self-portrait with two pupils.jpg
Selvportrett med to elever, malt av Adélaïde Labille-Guiard, 1785. Elevene er:Marie Capet og Carreaux de Rosemond.
Født 11. april 1749
Paris
Død 23. april 1803 (54 år)
Paris
Ektefelle François-André Vincent
Yrke Maler
Nasjonalitet Fransk
Medlem av Académie royale de peinture et de sculpture
Felt Miniatyrmaleri, maleri, pasteller
Periode Rokokko til Neoklassisisme


Adélaïde Labille-Guiard (født 11. april 1749 i Paris – 24. april 1803 i Paris), også kjent under navnet Adélaïde Labille-Guiard des Vertus, var en fransk kvinnelig maler som laget både miniatyrportretter, vanlige portretter og pastellmalerier.[1][2] Hun var den yngste av åtte barn i en borgerlig familie i Paris. Faren Claude-Edme Labille, eide en herreekviperingsbutikk kalt «A La Toilette» i Rue neuve des Petits Champs i kvarteret Les Halles i 1. arrondissement. Jeanne Bécu, som senere ble Madame du Barry, arbeidet i denne butikken da hun var omtrent atten år, og knyttet et vennskap med Labille-Guiard.

Labille-Guiards søster Félicité (fødselsåret er ukjent) ble i 1764 gift med miniatyrmaleren Antoine-Jean Gros, som ble kjent for sin malerisamling. Det er ikke kjent hvorvidt Adélaïde Labille-Giuard holdt kontakten med Gros, hans andre kone, pastellkunstneren Pierrette Madeleine Cecile Durant, eller sønnen som også var maler, Antoine Jean Gros, etter at søsteren døde i 1768.

Året etter at søsteren døde giftet Labille-Guiard seg med Nicolas Guiard, og av ekteskapskontrakten som ble signert 25. august 1769 fremgår det at hun var en profesjonell maler ved Académie de Saint-Luc. I 1793 var skilsmissen et faktum, og hun forsørget seg ved å lære andre å male. 8. juni 1799 giftet Labille-Guiard seg med Prix de Rome-vinneren i 1768, François-André Vincent, medlem av Académie royale de peinture et de sculpture.

Studier[rediger | rediger kilde]

Selv om hun ble en mester i å male miniatyrer, pasteller og oljemalerier er lite kjent når det gjelder hennes utdannelse. En viktig grunn til at dette er ukjent, er tidsånden som dikterte at mestere (hovedsakelig mannlige) ikke kunne ha kvinner som elever. Samfunnet mente at de ikke ville klare å lære noe når undervisningen foregikk sammen med menn.

I puberteten studerte Labille-Guiard maling av miniatyrportretter hos oljemaleren François-Elie Vincent som var en venn av familien. Takket være hans kontakter ble hennes tidlige arbeider stilt ut i Académie de Saint-Luc. I læretiden møtte hun sin fremtidige mann, Vincents sønn, François-André.

Etter at hun i 1769 giftet seg med Louis-Nicolas Guiard, gikk hun i lære hos pastell-mesteren Quentin de la Tour inntil han giftet seg i 1774. En av pastellene hennes av en magistrat ved Académie de Saint-Luc ble utstilt når læretiden var over. Labille-Guiard fortsatte å stille ut sine arbeider i Académie de Saint-Luc frem til det stengte i 1776. Etter dette stilte hun ut i Salon de la Correspondance.

Académie de Saint-Luc og Salons frem til 1782[rediger | rediger kilde]

Selvportrett, av Elisabeth Vigée-Lebrun, 1782, Kimbell Art Museum, Fort Worth, Texas. Vigée-Lebrun levde samtidig som Labille-Guiard og arbeidene deres ble ofte sammenlignet.

Labille-Guiard ble tatt opp ved Académie de Saint-Luc i 1769 som François-Elie Vincents lærling. Hun var da tyve år gammel. Arbeidet hun leverte for opptaket var en miniatyr som senere har forsvunnet, og det finnes heller ingen beskrivelse av den. Académie de Saint-Luc, som var kjent for de mange kvinnelige medlemmene (i 1777 130), ga Labille-Guiard muligheten for å utøve kunst på et profesjonelt plan.

Den første utstillingen hun deltok på fant sted ved akademiet i 1774. Etter dette ble hennes arbeider ofte sammenlignet med Elisabeth Vigée-Lebruns. Hun var også medlem av Académie de Saint-Luc og en av Labille-Guiards samtidige.

Akademiets utstilling (Salon) viste seg være så vellykket at det kongelige akademiet med støtte fra kongehuset utstedte et edikt i mars 1776. Ediktet avskaffet «gilder, laug og kunst- og håndverkssamfunn». Dette førte til at Académie de Saint-Lucs stengte i 1777.

Labille-Guiard negynte nå forberede sin søknad om opptak ved det Kongelige akademiet ved å studere oljemaleri, og gikk i lære hos barndomsvennen François-André Vincent. Et av opptakskravene var at en fremtidig elev skulle presentere minst ett oljemaleri. I 1781 stilte hun ut noen pasteller og portretter i olje av mannen sin og Guillame Voiriot (en lærer ved det Kongelige akademi) i Salon de la Correspondance, en permanent utstilling der kunstnere som stod utenfor det Kongelige akademiet kunne stille ut mot at de betalte et mindre honorar, Kritikerne tok vel imot hennes arbeider.

Som oljemaler og pastelltegner ble Labille-Guiard snart lagt merke til, og med François-André Vincents hjelp ble hun kjent i Frankrike. Hun ble også tatt opp som medlem av det Kongelige Akademi. Vincents hjelp bestod i at han henviste flere av sine venner ved det Kongelige akademi til henne for at de skulle bli foreviget i olje eller pastell, blant disse var Joseph-Marie Vien, professor Bachelier og Joseph-Benoît Suvée.

Samlinger[rediger | rediger kilde]

Arbeider fra hennes hånd befinner seg i flere samlinger verden over, blant disse er Gettymuseet i California, Louvre i Paris, Metropolitan Museum of Art i New York, the National Gallery of Art i Washington D.C., Nasjonalmuseet i Warszawa og Versailles.

Labille-Guiard er en av de 999 kvinnene som er representert på «the Heritage Floor» som er en del av Judy Chicagos installasjon The Dinner Party. Installasjonen befinner seg i en avdeling i Brooklyn museum kalt Elizabeth A. Sackler Center for Feminist Art.[3][4]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cailleux, Jean: «Portrait of Madame Adélaïde of France, Daughter of Louis XV» i Burlington Magazine (vol.3, March 1969), supp.i-vi.
  • Chicago, Judy: The Dinner Party: From Creation to Preservation. London: Merrell (2007). ISBN 1-85894-370-1
  • Passez, Anne-Marie: Adélaïde Labille-Guiard, Paris, 1973.
  • Portalis, Roger: «Adélaïde Labille-Guiard» i Gazette des Beaux-Arts, Lausanne, 1901, p. 352-367.
  • Portalis, Roger: Adélaïde Labille-Guiard, Paris, 1902.
  • «Portrait of Madame Adélaïde» i Women and Art, p. 45-48.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Auricchio, Laura (2009). Adélaïde Labille-Guiard : artist in the age of revolution. Los Angeles: J. Paul Getty Museum. ISBN 089236954X. 
  2. ^ Kleiner, Fred S. Gardner's Art through the Ages: The Western Perspective, 14e. Cengage Learning. 
  3. ^ «Adelaide Labille-Guiard». Elizabeth A. Sackler Center for Feminist Art: The Dinner Party: Heritage Floor: Adélaïde Labille-Guiard. Brooklyn Museum. 2007. Besøkt 4. april 2014. 
  4. ^ Chicago, 157-158.