Trajansøylen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trajansøylen i Roma ble reist av keiser Trajan i år 113

Trajansøylen er et søyleformet monument som den romerske keiseren Trajan fikk reist i år 113 til minne om seieren Dacia i det nåværende Romania etter to felttog i 101 og 106.

Trajansøylen er med pidestall 40 meter høy, fire meter i diameter, og består av sytten marmortromler satt oppå hverandre. Her snor et 200 meter langt relieff seg oppover og viser de dakiske felttogene i 155 scener med omkring 2 500 figurer. Søylen står på en høy sokkel, og da Trajan døde i 117, ble asken etter ham og hans kone Plotina plassert inni sokkelen, som da fungerer som deres enorme gravmæle. Urnen av gull forsvant i middelalderen.[1] Beretningen begynner nede og snor seg oppover, og var nok lettere å skjelne i antikken, da figurene var fargelagt. Til gjengjeld hadde man ikke kikkert, så relieffene kan være beregnet på gudene mer enn på folk. Uansett er scenene vanskelige å tolke, fordi Trajans skriftlige beretning er gått tapt.[2] Likevel har de rike bildeutsmykningene på søylen vært en viktig kilde for kunnskap om detaljer ved romersk kultur og militært dagligliv.

Søylen er bevart mye takket være Gregor den store, som var pave 590-604. Han ble så rørt av et relieff som viser Trajan som hjelper en kvinne som har mistet sin sønn, at han bad til Gud om at keiserens sjel måtte utfris fra helvete. Gud viste seg så for paven for å bekrefte at Trajan var reddet, men bad ham samtidig om ikke å be for flere hedningers frelse. Legenden beretter videre at da Trajans aske ble gravd frem, var hodeskallen og tunge intakte, og tungen fortalte til og med om hvordan han var blitt reddet fra helvete. Følgelig ble området rundt søylen erklært for hellig, og søylen spart, men i 1587 ble statuen på toppen erstattet med en av apostelen Peter. Konstantinbuen i Roma er på innsiden av buen smykket med relieffer av Trajans seier over dakerne, trolig utført av den samme kunstneren som stod for Trajansøylen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pål Bang-Hansen: Roma (s. 55), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0697-3
  2. ^ Johan Henrik Schreiner: «Den historiske tradisjonen om Traianus», To gode keisere? (s. 178), forlaget Messel, Oslo 1995, ISBN 82-991248-2-4
  3. ^ Gyldendals reisehåndbøker: Roma (s. 90-1), Oslo 2006, ISBN 82-05-36133-9


Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til