The Seven Summits

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Seven Summits markert på kart der fargen indikerer høyde. Bildet viser ni mulige topper som følge av ulike definisjoner av kontinentale grenser.

Seven Summits er de høyeste fjelltoppene på hvert av de syv kontinenter. Å bestige alle syv er betraktet som en utfordring innen fjellsport. Ideen om denne utfordringen ble første gang lansert av Richard Bass på 1980-tallet (Bass et al 1986).

Seven Summits - definisjoner[rediger | rediger kilde]

Ulike fortolkninger av kontinentale grenser (geografiske, geologiske, geopolitiske) gir opphav til flere ulike definisjoner av antall kontinenter og av høyeste fjelltopp for hvert kontinent. Seven Summits baserer seg på den kontinentmodellen som anvendes i Vest-Europa og i USA.

Australia[rediger | rediger kilde]

Det høyeste fjellet på det australske fastlandet er Mount Kosciuszko (2228 m), og den høyeste fjelltoppen på det det australske kontinentet er Puncak Jaya (også kalt Carstensz Pyramid), 4884 m eller 5030 m.[1]

Europa[rediger | rediger kilde]

Den allment akseptert høyeste fjelltoppen i Europa er Elbrus (5642 m) i Kaukasus. Dette er den høyeste toppen når man inkluderer Kaukasus innenfor Europas grenser. Men dette er omdiskutert, og noen anser at Mont Blanc (4808 m) er Europas høyeste fjell.

Bass- og Messner-listene[rediger | rediger kilde]

Den første Seven Summits-listen som ble satt opp av Bass (Bass- eller Kosciuszko-listen) velger å la den høyeste fastlandstoppen i Australia, Mount Kosciuszko (2228 m) representere det høyeste punkt på det australske kontinentet.

Reinhold Messner satte opp en annen liste (Messner- eller Carstensz-listen) hvor han byttet ut Mount Kosciuszko med Ny Guineas Carstensz Pyramid (4884 m). Verken Bass' eller Messners liste har med Mont Blanc.

Fra et tindebestigningssynspunkt er Messner-listen den mest utfordrende. Bestigningen av Carstensz Pyramid har mer karakter av ekspedisjon og klatring, mens bestigningen av Kosciuszko er en lett fottur. Kanadiske Pat Morrow, som var den første til å bestige samtlige topper på Messners liste, benyttet nettopp dette som argument for denne listen: han mente at klatringen var viktigere enn samlingen, og at en virkelig klatrers mål derfor måtte være det høyeste fjellet i Australasia.

"Seven" Summits (sortert på kontinent)
"Bass" "Messner" Topp Høyde i m Kontinent Fjellkjede Nasjon
X X Kilimanjaro (Kibo) 5895 Afrika Kilimanjaro Tanzania
X X Vinson Massif 4892 Antarktis Ellsworth Mountains krevd av Chile
X X Everest 8850 Asia Himalaya Nepal, Kina
X Kosciuszko 2228 Australia Great Dividing Range Australia
X Carstensz Pyramid (Puncak Jaya) 4884 Australia-New Guinea Pegunungan Maoke Indonesia
X X Elbrus 5642 Europa (Asia) Kaukasus Russland
X X Mount McKinley (Denali) 6194 Nord-Amerika Alaska USA
X X Aconcagua 6962 Sør-Amerika Andes Argentina

Klatremessig utfordring[rediger | rediger kilde]

Den klatremessige utfordringen ved å bestige Seven Summits er tradisjonelt basert på enten Bass- eller Messner-listen. Det er alminnelig antatt at en stor del av de (198) tindebestigerne som har fullført Seven Summits like gjerne hadde besteget Mount Blanc.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Richard Bass, en American forretningsmann og amatøklatrer, satte seg som mål å bestige de høyeste toppene på hvert av de syv kontinenter, medregnet det Australske fastlandet. Han engasjerte David Breashears som fører på Everest, det vanskeligste av de syv, og fullførte bestigningen i april 30 1985. Han var så medfofatter i en bok, Seven Summits, som beskrev denne oppgaven (Bass et al 1986).

Reinhold Messner reviderte listen til Bass ved å erstatte Australia med Australia-New Guinea-kontinentet . Pat Morrow var den første til å ta i mot Messners utfordring, og avsluttet med å bestige Carstensz Pyramid den 7. mai, 1986, fulgt hakk i hæl av by Messner selv som besteg Vinson den 3. desember, 1986. Morrow er også den første som fullførte bestigningen av alle åtte toppene på begge listene.

I 1990 ble Rob Hall og Gary Ball de første som fullførte alle syv toppene på syv måneder. De benytte Bass-listen og begynte med Everest den 10. mai 1990 og avsluttet med Vinson den 12. desember 1990, bare timer før de syv månede utløp.

Den første kvinnen som fullførte Bass- og Messner-listene var Junko Tabei som fullførte den 28. juli 1992 med bestigningen av Elbrus.

Pr. mars 2007 har mer enn 198 tindebestigere klatret alle syv toppene på enten Bas- eller Messner-listen. Omtrent en tredjedel av disse har fullført bestigningen av alle 8 toppene på begge listene. Antallet fullførte bestigninger på begge listene ligger nokså nær hverandre, men to statistikere har antydet gradsforskjeller i de fysiske anstrengelsene.

  • Selv om man ser bort fra begge Seven Summits-fullføringene i 1985 (siden de kunne ansees som tyvstarter før Messners utfordring ble stilt), besteg ytterligere fem klatrere Kosciuszko før den tredje tindebestiger hadde fullført alle syv ved å bestige Carstensz Pyramid.
  • Det korteste tidsrom noen har klart å fullføre alle syv bestigningene ved å bestige Kosciuszko er 172 døgn[3]
  • Verdensrekorden for de syv med Carstensz Pyramid er 187 døgn. Dette ble utført av den kanadiske tindebestigeren Daniel Griffith i 2006. Griffith fullførte bestigningene i denne rekkefølge: Everest-24. mai, McKinley-15. juni, Elbrus-4. juli, Carstensz Pyramid-24. sept., Kilimanjaro-3. okt., Aconcagua-20. okt. og Vinson-27. nov.[4]
  • I desember 2006 ble Davo Karnicar den første som virkelig hadde stått på ski ned alle syv toppene.[5]

Kritkk av Seven Summits-utfordringen[rediger | rediger kilde]

Mange tindebestigere, utenom disse 198, tar mål av seg til å fullføre bestigningene på den ene eller begge disse listene, men kravene til fysisk form, de fysiske anstrengelsene og farene som ligger i dette er ofte mye større enn man forestiller seg. Populariseringen av the Seven Summits har ført til motforestillinger med argumenter som at det frister ambisiøse og uerfarne til å betale store summer til profesjonelle førere som lokker med the Seven Summits og at førerne derfor kan føle seg tvunget til å presse på for å fullføre detriment på bekostning av sine klienters helse og sikkerhet.

Klatreren og forfatteren Jon Krakauer (1997) skrev i Into Thin Air at det ville være en større utfordring å bestige de nest høyeste toppen på hvert kontinet, kjent som Seven Second Summits. Dette stemmer i særlig grad for Asia, som K2 (8,611 m) som forutsetter større klatretekniske ferdigheter enn Mount Everest (8,848 m), der høyde relaterte faktorer som den tynne atmosfæren, høye vindstyrker og lave temperaturer stort sett er de samme. Noen av de som fullfører de syv bestigningene er oppmerksom på omfanget av disse utfordringene. Morrow antydet i 2000 at grunnen til at Messner ikke selv var den første til å fullføre the Seven Summits var at han hadde det alt for travelt med å løpe opp og ned de fjorten høyeste toppene i verden.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den høyeste, men eldre høydeangivelsen finnes ennå på en del kart og stedsbeskrivelser, men den er ikke akseptert verken av Indonesia eller det internasjonale klatremiljøet, og heller ikke støttet av moderne målinger. Høyoppløselige IFSAR data fremskaffet av Intermap viser ingen enheter høyere enn 4863 m.
  2. ^ The Seven Summits. adventurestats.com.
  3. ^ Facts & figures of all 7 summiteers. 7summits.com.
  4. ^ «Canadian man climbs highest mountains on seven continents in 187 days», CBC, 2006-11-28.
  5. ^ Facts & figures of all 7 summiteers. 7summits.com.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]