Taushetsplikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Taushetsplikt er en plikt til å hindre andre å få adgang eller kjennskap til visse opplysninger. Taushetsplikt kan følge av lov, instruks eller avtale. Hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, vil bero på den nærmere bestemmelse eller avtale som fastsetter taushetsplikt. Brudd på taushetsplikt kan medføre straff, erstatningsansvar, disiplinære reaksjoner m.m.

De vanlige former for taushetsplikt omfatter gjerne opplysninger som berører en persons fysiske og psykiske helse og opplysninger som på annen måte hører privatlivet til. Omfattet kan også være kommersielle opplysninger og informasjon som kan være til skade for fellesskapet dersom den blir offentlig kjent.

I mange land er enkelte yrkesgrupper pålagt taushetsplikt gjennom lovgivningen. Det gjelder for eksempel helsearbeidere, advokater, prester, offentlig ansatte som behandler fortrolig informasjon og personer i forsvaret.

I en del tilfeller kan det oppstå konflikt mellom taushetsplikten og andre hensyn, slik som opplysningsplikt og opplysninger underlagt offentlighet. Eksempler kan være opplysninger om forsvaret som man mener befolkningen bør informeres om, informasjon som kan bidra til å oppklare forbrytelser, eller informasjon som på en eller annen måte vil kunne få en positiv virkning for noen dersom den blir kjent. De fleste lands lovgivning har unntak fra taushetsplikten. Unntakene er gjerne begrunnet i det offentliges kontrollbehov. Unntakene er ofte kombinert med regler som opplysningsplikt eller innsynsrett for offentlige.

Lovfestet taushetsplikt i Norge[rediger | rediger kilde]

Taushetsplikt i alminnelig forvaltningsrett[rediger | rediger kilde]

Forvaltningsloven §§ 13 flg. i Norge pålegger alle «som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan» taushetsplikt om visse opplysninger de får kjennskap til i arbeidet. Reglene får anvendelse på offentlige tjenestemenn, innehavere av offentlige verv, personer som ellers engasjeres av et forvaltningsorgan (slik som ansatte i innleide firmaer, konsulenter osv) og personer som er engasjert av et privat rettssubjekt som utøver myndighet til å treffe enkeltvedtak og utferdige forskrifter.[1] Taushetsplikten gjelder andres personlige forhold og forretnings- og driftshemmeligheter. Taushetsplikten gjelder livet ut for den som er underlagt taushetsplikt, også etter at den som er beskyttet av taushetsplikten er død.

Brudd på forvaltningsrettens regler om taushetsplikt kan straffeforfølges etter Straffeloven § 121. Brudd på lov- eller instruksfestet taushetsplikt som betegnes som enten «forsettlig» eller «grovt uaktsomt» kan straffes med bøter eller fengsel opp til seks måneder. Er bruddet gjort i den hensikt å «tilvende seg eller andre en uberettiget vinning» kan det gis opp til tre år fengsel.[2] Strafferegelen gjelder kun taushetsplikt som gjelder for «tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ».

Taushetsplikt i norsk særlovgivning[rediger | rediger kilde]

Videre har en taushetsplikt om materiale som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.

Det finnes også andre lover som pålegger taushetsplikt. Her kan en nevne helsepersonelloven, politiloven, straffeprosessloven, strafferegistreringsloven, straffeloven, domstolloven, eiendomsmeglerloven, revisorloven, regnskapsførerloven og barnevernloven.

Arbeidsgiver kan som en del av sin styringsrett pålegge de ansatte taushetsplikt om forhold de blir kjent med i arbeidet. Dersom en bryter slik taushetsplikt, kan det få arbeidsrettslige følger. Brudd på taushetsplikten kan for eksempel føre til avskjedigelse.

Ansatte innen helse- og sosialtjeneste, kommune, fylke og staten har taushetsplikt.

I et lite lokalsamfunn kan ønske om tverrfaglig samarbeide om innbyggeres helseproblemer, eventuelt med ansvarsgruppemøter, involvere mange yrkesgrupper og spre helseopplysninger til mange "venner og naboer" av pasienten. Dette kan være del av eller i tillegg til informasjon som kommer til NAV, apotek, skole, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, helsestasjon, fysioterapeut, logoped, spesialpedagog, psykolog, barnevern, drosje, politi, sykehjem og handikaptransport.

Lovfestet opplysningsplikt[rediger | rediger kilde]

I tilfeller hvor bestemmelsen om opplysningsplikt ikke regulerer forholdet til taushetsplikt, er det alminnelig antatt at lovbestemt taushetsplikt går foran opplysningsplikten. Straffelovens paragraf 139 pålegger den taushetspliktige å bryte tausheten i visse situasjoner. Hvis en persons liv eller helse er i fare eller en person er til fare for andres liv eller helse da har du rett til å bryte taushetsplikten for å hindre skade.

Presters taushetsplikt[rediger | rediger kilde]

Prester, og spesielt katolske prester har en spesiell form for taushetsplikt i forbindelse med skriftemål. I vanlig sjelesorg er det underlagt de gjeldende verdslige lover, og kan dermed ha plikt til å anmelde visse forhold som angitt ovenfor. Men skriftemålets hemmelighet er under alle omstendigheter absolutt. En katolsk prest som røper noe han har fått høre under skriftemål, eller bruker opplysninger derfra selv, også uten å røpe dem for andre, straffes med automatisk ekskommunikasjon og risikerer laisering. Prester i Den norske kirke har en lignende taushetsplikt, og kan for eksempel normalt ikke melde fra om noen for eksempel tilstår et drap til dem.

I enkelte land er dette spesielle forholdet tatt inn i verdslig lovgivning, slik at prester ikke kan bli tvunget til å vitne i rettssaker dersom det dreier seg om opplysninger de har fått under skriftemål. I andre land varierer holdningen fra at man tolererer dette spesielle forholdet til at man straffeforfølger prester som nekter å gi opplysninger til myndighetene. I Norge er det ingen spesiell lovgivning rundt dette, men det har ikke vært tilfeller hvor prester i landet er straffet for å nekte å svare på spørsmål.

Advokaters taushetsplikt[rediger | rediger kilde]

Advokaters taushetsplikt er en såkalt sterk taushetsplikt. Dette betyr at advokaters taushetsplikt går foran vitneplikten og politiets rett til å ta beslag under etterforskning. Det er i utgangspunktet kun klienten som kan frita advokaten for taushetsplikt. Det samme gjelder eksempelvis for leger og presters taushetsplikt. Andre taushetsplikter er svakere. Som eksempel kan nevnes forvaltningens taushetsplikt som etter forvaltningsloven kan settes til side hvis nærmere angitte vilkår er oppfylt.

Brudd på advokaters taushetsplikt kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf straffeloven § 144.

Advokaters taushetsplikt omfatter hemmeligheter som er betrodd advokaten i stillings medfør, og gjelder også for advokatens medhjelpere. Taushetsplikten oppheves ikke ved at klienten dør eller går konkurs.

I lovgivningen finnes imidlertid visse spredte, men dog snevre unntak fra advokatenes taushetsplikt. Her kan nevnes advokatenes plikt til å rapportere om mistenkelige transaksjoner til Økokrim etter bestemmelsene i hvitvaskingsloven, samt plikt til å gi Tilsynsrådet for advokatvirksomhet opplysninger som er nødvendig for Tilsynsrådets kontroll av advokatvirksomheten.

Advokaters taushetsplikt er i hovedsak begrunnet på to nivåer: Hensynet til klienten og hensynet til rettspleien.

Når det gjelder hensynet til klienten, kan dette igjen todeles: Behovet for beskyttelse av klientens intimsfære og privatliv på den ene side, og behovet for å sikre borgerne reell adgang til juridisk bistand på den andre. Det er bare når klientens kontakt med advokaten kan skje i full fortrolighet, at advokaten kan gis all den informasjon som er nødvendig for å ivareta klientens interesser på beste måte.

At klienten gjennom taushetsplikten sikres tilgang til reell juridisk bistand, bidrar også til å fremme rettspleien. Når taushetsplikten sørger for at det bilde advokaten gis av saken blir mest mulig fullstendig, settes advokaten i stand til å gi materielt riktige råd, slik at samfunnets vedtatte lover og regler kan etterleves. En fullstendig saksopplysning fører også til at de relevante sider av saken kan bringes videre fra advokat til domstolen eller et forvaltningsorgan. På denne måten bidrar taushetsplikten til at det treffes riktige beslutninger av det offentlige.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torstein Eckhoff / Eivind Smith (2010). Forvaltningsrett, 9. utg., s. 258. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01614-6.
  2. ^ Strl. § 121 første og annet ledd