Taushetsplikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Taushetsplikt er en ordning som begrenser muligheten til å offentliggjøre visse opplysninger. Det dreier seg normalt enten om personlige opplysninger som berører en persons fysiske og psykiske helse, og opplysninger som på annen måte hører privatlivet til, eller om informasjon som kan være til skade for fellesskapet dersom den blir offentlig kjent.

I mange land er enkelte yrkesgrupper pålagt taushetsplikt gjennom lovgivningen. Det gjelder for eksempel helsearbeidere, prester, offentlig ansatte som behandler fortrolig informasjon og personer i forsvaret.

I en del tilfeller kan det oppstå konflikt mellom taushetsplikten og andre hensyn. Vanlige eksempler er opplysninger om forsvarspolitikk som man mener befolkningen bør informeres om, informasjon som kan bidra til å oppklare forbrytelser, eller informasjon som på en eller annen måte vil kunne få en positiv virkning for noen dersom den blir kjent. Det er på grunn av dette forholdsvis strenge straffer for å bryte taushetsplikten.

De fleste lands lovgivning har også unntak fra taushetsplikten. Noen steder er det sågar plikt til å informere politiet om spesielle forhold, som når man har grunn til å tro at en alvorlig forbrytelse vil bli begått. Saksforhold som gjerne omfattes av slike regler er incest, statskupp og mytteri.

[rediger] Lovgiving om taushetsplikt i Norge

Forvaltningsloven i Norge pålegger alle offentlige ansatte taushetsplikt om enkelte opplysninger en får kjennskap til i arbeidet. Dette gjelder andres personlige forhold og forretningshemmeligheter. Denne taushetsplikten gjelder også innleide firmaer. Dersom et konsulentfirma skal vurdere et anbud for en kommune, har de ansatte i firmaet taushetsplikt om innholdet i anbudet. Taushetsplikten gjelder livet ut.

Videre har en taushetsplikt om materiale som er gradert etter Sikkerhetsloven eller Beskyttelsesinstruksen.

Det finnes også andre lover som pålegger taushetsplikt. Her kan en nevne Helsepersonelloven, Politiloven, Straffeprosessloven, Strafferegistreringsloven og Barnevernloven.

Ansatte i privat sektor har normalt ikke lovpålagt taushetsplikt, og kan derfor ikke bli straffet for å bryte taushetsplikten. Arbeidsgiver kan som en del av sin styringsrett pålegge de ansatte taushetsplikt om forhold de blir kjent med i arbeidet. Dersom en bryter slik taushetsplikt, kan det få arbeidsrettslige følger. Brudd på taushetsplikten kan for eksempel føre til avskjedigelse.

• Taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett

Ansatte innen helse- og sosialtjeneste, kommune, fylke og staten har taushetsplikt. Taushetsplikt betyr at man ikke har lov til å fortelle uvedkommende om personlige forhold som man får vite om i jobben.

I et lite lokalsamfunn kan ønske om tverrfaglig samarbeide om innbyggeres helseproblemer, eventuelt med ansvarsgruppemøter, involvere mange yrkesgrupper og spre helseopplysninger til mange "venner og naboer" av pasienten. Dette kan være del av eller i tillegg til informasjon som kommer til NAV, apotek, skole, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, helsestasjon, fysioterapeut, logoped, spesialpedagog, psykolog, barnevern, drosje, politi, sykehjem og handikaptransport.

• Opplysningsplikt

Opplysningsplikt betyr at man for eksempel har plikt til å fortelle barnevernet dersom man i jobben blir kjent med at et barn utsettes for alvorlig omsorgsvikt eller mishandling. Dette kan gjelde barnehager, skoler eller liknende institusjoner.

• Opplysningsrett

Straffelovens paragraf 139 pålegger den taushetspliktige å bryte tausheten i visse situasjoner. Hvis en persons liv eller helse er i fare eller en person er til fare for andres liv eller helse da har du rett til å bryte taushetsplikten for å hindre skade.

[rediger] Presters taushetsplikt

Prester, og spesielt Katolske prester har en spesiell form for taushetsplikt i forbindelse med skriftemål. I vanlig sjelesorg er det underlagt de gjeldende verdslige lover, og kan dermed ha plikt til å anmelde visse forhold som angitt ovenfor. Men skriftemålets hemmelighet er under alle omstendigheter absolutt. En katolsk prest som røper noe han har fått høre under skriftemål, eller bruker opplysninger derfra selv, også uten å røpe dem for andre, straffes med automatisk ekskommunikasjon og risikerer laisering. Prester i Den norske kirke har en lignende taushetsplikt, og kan for eksempel normalt ikke melde fra om noen for eksempel tilstår et drap til dem.

I enkelte land er dette spesielle forholdet tatt inn i verdslig lovgivning, slik at prester ikke kan bli tvunget til å vitne i rettssaker dersom det dreier seg om opplysninger de har fått under skriftemål. I andre land varierer holdningen fra at man tolererer dette spesielle forholdet til at man straffeforfølger prester som nekter å gi opplysninger til myndighetene. I Norge er det ingen spesiell lovgivning rundt dette, men det har ikke vært tilfeller hvor prester i landet er straffet for å nekte å svare på spørsmål.