Laisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Laisering, fra laisere (gresk/latin) og betyr å endre en katolsk geistligs status fra geistlig til legmann,[1]

Laiseringsprosess[rediger | rediger kilde]

I Den katolske kirke er laisering den prosess hvor en tidligere diakon, prest eller biskop blir løst fra sine ordinasjonsløfter, det vil si lydighets- og sølibatsløfte, og for ordensprester fra fattigdomsløftet. Ordet kommer fra laicus, legmann,[1] og viser til at en tidligere klerk (geistlig) vender tilbake til sin opprinnelige status som legmann.

Bare paven kan løse en person fra ordinasjonsløftene. Dette gjør han etter å ha mottatt en begrunnet søknad fra personen det gjelder, hvor det normalt også må være lagt ved vitneutsagn og dokumentasjon som styrker søknaden. Kravet for å få innvilget laisering er at man kan vise at det er umulig for personen å fortsette som klerk, og at det vil være til beste for både ham og kirken at han løses fra løftene. Søkeren har rett til assistanse med å skrive søknaden og å innhente vitneutsagn fra sitt bispedømme (normalt ved tribunalet) eller sin orden.

Laiseringer kan også finne sted dersom kirken finner at personen er uegnet til prestegjerningen, gjerne i forbindelse med visse spesielt alvorlige forbrytelser som overgrep mot barn eller skjending av nattverden.

Etter laiseringen er personen igjen å regnes som legmann. Ettersom han også er fri fra lydighetsløftet kan han bosette seg der han vil, men er ikke automatisk fri fra sølibatsløftet,[2] og for å kunne gifte seg i Den katolske kirke trengs det en egen dispensasjon.[2] Den viktigste grunnen til at personer søker om laisering ser ut til å være et ønske om å gifte seg.

Selv om den laiserte igjen regnes som legmann, er han det strengt tatt ikke; han er bare ikke lenger underlagt de prestelige løfter og har heller ikke rett til å virke som prest. Årsaken til dette er at ordinasjonen i Den katolske kirke regnes som et pregende sakrament, hvilket vil si at man mener det setter et uutslettelig spor på den som har mottatt det gyldig, og at det bare kan mottas en gang. Det er dermed slik at dersom personen på et senere tidspunkt ønsker å vende tilbake til prestegjerningen, og omstendighetene er slik at en søknad om dette blir innvilget av kirken, vil det ikke bli foretatt en ny ordinasjon, bare ny avleggelse av løftene. Det følger også at en laisert prest vil kunne formidle sakramentene gyldig, men ulovlig etter kirkeretten.[2] Unntaket er dersom det gjelder skriftemål fra en person i dødsfare, som vil være gyldig og lovlig.[2]

I et brev fra februar 2001, undertegnet av kardinal Ivan Dias oppfordret Vatikanet biskopene å engasjere laiserte prester, som hadde giftet seg, at disse ble engasjert i menighetsarbeidet. Under de nye og mer presiserte reglene, og under biskopens veiledning, kan disse undervise både på skoler og universiteter, ivareta kontakt med menigheten der hvor prester ellers ville ha gjort det, og administrere utdelingen av communionen.[3]

Laisering av biskoper[rediger | rediger kilde]

Laisering av biskoper, frivillig eller ufrivillig, er veldig sjelden, selv om det har skjedd noen ganger gjennom historien. De mest kjente tilfellene er Charles-Maurice de Talleyrand i Frankrike i 1801,[4] Emmanuel Milingo i Zambia i 2009[5] og Raymond Lahey i Canada i 2012.[6]

Fernando Lugo, biskop av San Pedro i Paraguay søkte om å bli laisert i 2005 for å kunne stille til som presidentkandidat. Søknaden ble først avslått, og suspenderte ham fra embetet da han allikevel stilte som kandidat. Etter å ha blitt valgt til president i 2008, ble han laisert.[7]

I middelalderen[rediger | rediger kilde]

I middelalderen forekom det at laiserte prester ble brennemerket i hendene for at de ikke skulle kunne utgi seg for å være i prestetjeneste, spesielt i noen områder hvor man hadde problemer med tidligere prester som profitterte på å selge kirkelige tjenester. Dette ble ansett som en nødvendig fremgangsmåte fordi det ikke fantes identitetspapirer eller andre måter å bekrefte en personer kirkelige status på, og en som kunne sin latin ville lett kunne utgi seg for å være aktiv prest til tross for laiseringen. I moderne tid er dette erstattet av celebret, et identitetskort som viser at presten har rett til å formidle sakramentene, og som inndras ved laisering.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Fremmedord og synonymer, side 205. Kunnskapsforlaget 1996, ISBN 82-573-0900-1
  2. ^ a b c d Code of Canon Law: Chapter IV : Loss of the Clerical state, Den hellige stol, besøkt 30. september 2013
  3. ^ Let dispensed priests play active parish role, Vatican urges bishops, Catholic Herald (UK), 29. september 2011
  4. ^ Vatican laicizes bishop who was elected president
  5. ^ Vatican defrocks African archbishop
  6. ^ CCCB Statement on Raymond Lahey
  7. ^ «Paraguay's president, ex-bishop, granted lay status». Nokesville, Virginia: Trinity Communications. 30. juli 2008. Besøkt 30. september 2013.