Forskrift
En forskrift er etter norsk rett et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer[1] (i motsetning til et enkeltvedtak).
Forskrifter fastsettes ofte med hjemmel i en lov. Forskrifter gis som regel av Kongen i statsråd, et departement eller et kommunestyre eller fylkesting, alt etter hva den aktuelle lovhjemmelen bestemmer. Forskriften må holde seg innenfor lovhjemmelen, og må ikke være i strid med andre lover; i så fall vil den ikke kunne gjøres gjeldende. I tillegg må forskriften kunngjøres for å ha rettslig virkning.
Å overtre forskrifter kan være straffbart. Dette forutsetter at enten den aktuelle hjemmelsloven eller forskriften selv foreskriver dette. Vanligvis vil hjemmelsloven inneholde straffetrusselen, men hvis dette ikke er tilfelle finnes det en bestemmelse i Almindelig borgerlig Straffelov § 339[2] som gir forskriftsmyndigheten hjemmel til å foreskrive straff (bot) ved å henvise til denne. Bestemmelsen har vært kritisert, og vil trolig ikke bli videreført i den nye straffeloven, som er under utarbeiding.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 2
- ^ straffeloven § 339
- ^ NOU 2002: 4 Ny straffelov kapittel 10