Drosje
- «Taxi» omdirigeres hit. For andre betydninger av «Taxi», se Taxi (andre betydninger).
Drosje (fra russisk, дрожки – drozjki «lett vogn») eller taxi er et transportmiddel med sjåfør som man kan leie for en bestemt distanse eller for et avtalt tidsrom. Begrepet taxi stammer fra det engelske ordet taxicab, som betyr «drosje med taksameter». Drosjer skiller seg markant fra andre former for kollektivtransport, ved at kunden selv bestemmer avreise- og destinasjonssted og tidspunktet for avreise.
Det hender at behovsbaserte kollektivselskap rekvirerer drosjer som et supplement til den ordinære rutetrafikken, som oftest for å betjene kunder i grissgrendte strøk.
Innhold |
Historie [rediger]
Den aller eldste formen for «drosjevirksomhet» foregikk trolig med såkalte bærestoler. Slike er fortsatt i bruk noen steder i verden. Bærestolen er kjent fra mange tusen år tilbake i tid, men om den kunne leies på regulær basis vet man lite om i dag. En gullbelagt bærestol ble blant annet funnet i graven til Tutankhamon.
På begynnelsen av 1600-tallet dukket det i Paris og London opp hestedrosjer, en kusk med hest og vogn som kunne leies for et begrenset tidsrom eller over en bestemt distanse. Den første dokumenterte regulære drosjevirksomheten ble etablert av Nicolas Sauvage i Paris, i 1640. Kjøretøyene han betjente var kjent som fiacres, angivelig fordi vognstallen hans lå vis-à-vis kapellet Sankt Fiacre. Begrepet fiacre brukes fortsatt i Frankrike for å beskrive en hestekjerre, mens det tyske uttrykket fiaker blant annet brukes i Østerrike. The Hackney Carriage Act fra 1635 ble den første reguleringen av drosjetjenesten i England.
Tyskeren Wilhelm Bruhn fant i 1891 opp taksameteret. Dette var en mekanisk innretning som beregnet turkostnaden. Den første moderne drosjen med taksameter var Daimler Victoria, bygget i 1897 av Gottlieb Daimler. Det første moderne drosjeselskapet ble etablert i Stuttgart samme år. Bensindrevne drosjer gjorde sitt inntog i Paris i 1899, London i 1903 og New York i 1907.
Den teknologiske utviklingen har ført til at moderne drosjer gjerne er utstyrt med elektroniske taksametere. Drosjer som inngår i en drosjesentral har ofte også flåtestyring med GPS og skriver. Betalingsterminal for kredittkort har også blitt vanlig utstyr.
Uniformering av drosjer tok til da de karakteristiske gule drosjene (såkalte yellowcabs) oppsto i New York. Bilene ble i starten importert fra Paris av Harry N. Allen. Han var den første drosjeeieren som lakkerte drosjene sine gule, etter å ha lært at gult er den fargen som lettest blir sett på avstand. I dag har mange land uniformerte drosjer.
Drosje kontra annen kollektivtransport [rediger]
Valg av drosje som transportmiddel gir kunden stor fleksibilitet med hensyn til destinasjoner og reisetidspunkt, selv om det gjerne blir mer kostbart enn med annen kollektivtransport. Passasjerene betaler for transporten i henhold kjørt distanse og medgått tid, som breregnes av taksameteret, dersom det ikke på forhånd er inngått avtale om fastpris for turen. Reiser man flere i sammen kan det allikevel bli billigere med drosje enn med annen kollektivtransport.
På rutegående kollektivetransport betaler gjerne kunden en mindre fastpris for en aktuell kjørestrekning (avstand). Kunden må forholde seg til tidspunkter og destinasjoner som er definert av transportselskapet. Dette betyr at kunden selv må sørge for å være tilstede ved avreisedestinasjonen til rett tid. I mange tilfeller må også kunden ta seg fra ankomstdestinasjonen og dit denne skal for egen regning. Slik transport er derfor mindre praktisk, men mer økonomisk.
Prisen for kjøring med drosje øker gjerne i takt med antallet passasjerer, men den er som oftest like om det er én, to, tre eller fire passasjerer. Noen steder forekommer det at prisen for 3–4 passasjerer er noe høyere enn for 1–2 passasjerer. Likeledes er det vanlig at taksten øker gruppevis, for eksempel ved 5–8 passasjerer, 9–12 passasjerer, og 13–16 passasjerer. Videre er det gjerne ulike takster om det er dag, kveld, natt, hverdag, helg eller høytid.
I Nord-Amerika leier sjåføren ofte bilen av eieren for en fast sum (rundt $100–$130) per døgn eller 12-timersperiode. Sjåføren beholder da det innkjørte selv, og må selv betale for drivstoffet. På den amerikanske landsbygda ligner systemet mer på det nordiske. Dog har man her ofte fastlønn som drosjesjåfør, noe som også er svært vanlig i Asia.
Drosjesjåfører i Norden avlønnes gjerne på provisjonsbasis. Provisjonen (typisk 40 %–45 %) beregnes av innkjørt beløp, fratrukket merverdiavgift til staten og spesielavgifter som påløper turene (for eksempel fergeavgift, bomavgift og lignende). Av provisjonen betales det inntektsskatt, og det beregnes feriepenger.
Drosjenæringen i Norge [rediger]
I følge nettstedet Transportløyve.no (som eies og driftes av Samferdselsdepartementet og Hordaland fylkeskommune) finnes det omkring 8600 drosjer i Norge (tall fra 2010).[1]
Drosjeløyve [rediger]
I Norge kreves det transportløyve (drosjeløyve, bopelsløyve eller reserveløyve) for å operere drosjer. Transportløyver utstedes av myndighetene (fylkeskommunen). Det kreves ett løyve for hver motorvogn. Løyvet gjelder for transport innenfor det enkelte løyvedistriktet som det er gitt tillatelse for, samt for transport til og fra løyvedistriktet.
Oslo og Akershus er ett løyvedistrikt fra 2003. Det betyr at A og C-merkede drosjer kan plukke opp og levere hvor som helst i Oslo og Akershus. I tillegg kan disse hente og levere passasjerer enten til eller fra andre destinasjoner i verden, så lenge oppdraget starter eller avsluttes i Oslo og Akershus. De kan dog ikke påta seg oppdrag for passasjerer mellom destinasjoner som både starter og slutter utenfor løyvedistriktet. Til dette trenger man såkalt turvognløyve.
Turvognløyve [rediger]
Turvogner kan påta seg oppdrag fra hvorsomhelst til hvorsomhelst, så lenge oppdraget bestilles på forhånd. Slike biler trenger ikke å ha taksameter. Det er imidlertid ikke lov til å drive spotkjøring fra drosjeholdeplasser, annet enn på spesielle vilkår.
Biler med turvognløyve kan operere som ordinære drosjer i et løyvedistrikt (drive spotkjøring) dersom bilen det gjelder har installert et såkalt rullende taksameter og er tilsluttet en drosjesentral i det aktuelle løyvedistriktet. Turvogner har imidlertid ikke anledning til å ta på passasjerer fra offentlige drosjeholdeplasser.
Kjøretillatelse [rediger]
Sjåførene må ha kjøretillatelse for å kunne transportere passasjerer mot godtgjørelse. Kjøreseddel utstedes av politiet etter søknad. Det kreves god vandel (vandelsattest) og god helse (legeattest) for å få kjøretillatelse for drosje. Mange steder kreves det også kjentmannsprøve for å kunne operere som drosjesjåfør. Krav om kjentmannsprøve innføres enten av drosjesentralen eller politiet på stedet, og bestått test påføres kjøreseddelen til den enkelte sjåføren. Bestemmelsen om kjøreseddel finnes i yrkestransportlovens kapittel 7A.
Kjøretøytyper i Norge [rediger]
I drosjenæringen benyttes i hovedsak tre biltyper. Dette er sedan/stasjonsvogn, med en kapasitet på 3-4 passasjerer. Såkalt minimaxi, med en kapasitet på opp mot 8 passasjerer. Og maxitaxi, med en kapasitet på opp mot 16 passasjerer. Både minimaxi og maxitaxi kan være utstyrt for frakt av passasjer i rullestol og/eller liggetralle. Slike kalles gjerne enten rullestoltaxi eller rullestoldrosje.
Drosjetakster i Norge [rediger]
Drosjetakster fastsettes av myndighetene, som oftest etter såkalt maksimaltakst (jfr. maksimalprisforskriften[2]). På steder der det er god konkurranse (flere drosjesentraler) kan prissettingen etter innvilget søknad være fri (altså styrt av markedskreftene).
I Norge brukes tre grunnleggende taksttyper som løpetakster; såkalt lokaltakst (også kalt sonetakst og nærtakst), kilometertakst (også kalt distansetakst og fjærntakst) og parallelltakst (innført i soner med konkurrerende aktører). En rekke andre faktorer påvirker dessuten taksten, blant annet tidspunktet på døgnet (dag, kveld og natt har forskjellige takster), hverdager, lørdager, helger og høytider, antallet passasjerer, startsted (holdeplass eller annen adresse), selve kjøredistansen og sist men ikke minst tiden drosjen bruker til bestemmelsestedet dersom drosjen kjører med parallelltakster.
Lokaltakst [rediger]
Lokaltakst brukes når turen går i lokalområdet (lokalområdet defineres gjerne å være i en radius av 10 km fra taxiholdeplassen der drosjen starter turen eller har base). Lokaltakst løper for hele kjøredistansen. Om passasjeren(e) går ombord fra en taxiholdeplass startes taksameteret med et såkalt påslag (et definert kronetilllegg som kan variere fra sted til sted i landet og antallet passasjerer). Om drosjen bestilles til en bestemt adresse og passasjeren(e) går ombord der startesz turen med et tillegg for såkalt framkjøring. Framkjøringstillegget varierer både med hensyn til kjørestrekning/tid og antallet passasjerer. Det gjelder også en maksimalsum for framkjøring som varierer (gruppevis) med antallet passasjerer og diverse andre faktorer.
Løpetakst (enten lokaltakst eller kilometertakst) startes da kunden har satt seg inn i drosjen eller når bestillingstidspunktet er passert på klokken. Det er imidlertid vanlig å vente litt før løpetaksten startes (2-5 minutter).
Kilometertakst [rediger]
Kilometertakst benyttes på lengre turer. I prinsippet skal taksameteret startes fra kr. 0,00, enten når kunden kommer i bilen eller dersom bestillingstidspunktet er passert. Drosjen har imidlertid rett til betaling for halve distansen (forutsatt at det kun prisberegnes for kjøring en vei – altså halve distansen) den kjører med denne taksten, så dersom det er framkjøring eller lignende som medfører at betalingen ikke vil dekke halve distansen, har drosjen rett til å starte taksameteret slik at halve distansen blir dekket av betalingen. I slike tilfeller kan det av praktiske grunner stå en sum på taksameteret når bilen ankommer. Sjåføren skal da redegjøre for summen ovenfor kunden.
Under kjøring med kilometertakst gjelder prinsippet om at kunden ikke skal betale for den samme distansen to ganger. Kunden har derfor rett til å bli med tilbake til utgangspunktet vederlagsfritt. Drosjen kan imidlertid ta betalt for eventuell ventetid og avstikkere (en vei) fra den opprinnelige ruten.
Minstetakst [rediger]
Minstetakst er en sum som kommer til uttrykk når en tur avsluttes før taksametersummen når minste tillatte pris/sum for taxikjøring. Taksten varierer med hensyn til sted/drosjeselskap, antallet passasjerer, tidspunktet på døgnet, og hverdager, helger og høytider. Det er staten som fastsetter minstetakstene.
Ventetakst [rediger]
Ventetakst er en takst som beregnes på tid (per time/timepris). Taksten varierer med hensyn til sted/drosjeselskap, antallet passasjerer, tidspunktet på døgnet, og hverdager, helger og høytider.
Parallelltakst [rediger]
Parallelltakst ble innført av myndighetene i Norge for hele drosjenæringen fra og med 1. september 2011. Oppdrag etter kontrakt med helseforetak, fylker eller kommuner er unntatt det nye systemet.
Systemendringen gjelder hvordan tids- og distansetelleren påvirker prisen. Med det nye takstsystemet løper både tids- og distansetelleren samtidig. I det gamle løp enten tids- eller distansetelleren, avhengig av bilens fart.
Det nye systemet skal sikre at grunnlaget for prisberegningen ikke endrer seg i løpet av turen, slik at det blir enklere for publikum å forstå og etterkontrollere taksten for den enkelte tur. Samtidig blir det lettere å sammenligne priser mellom ulike drosjesentraler. Alle drosjer skal derfor ha en såkalt jamførpris, en slags stykkpris eller kilopris for drosjoenæringen som kan direkte sammenlignes, siden jamførprisen skal være beregnet på en nærmere definert standardtur og sentralens takster.
Overgangen til parallelltakstsystemet har ikke hatt til hensikt å øke takstnivået. For enkeltturer kan man allikevel oppleve at endringen gir et marginalt utslag på prisen. Utslaget kan imidlertid være både positivt og negativt for kunden.
Annen taksameterpraksis [rediger]
I prinsippet skal ikke en takst endres når en tur er påbegynt. Dette forutsetter imidlertid at kunden har oppgitt riktige data ved bestilling av turen. Om dataene var ufullstendig eller uriktige kan altså taksten måtte endres av sjåføren. om det er tvil omkring valg av takst (lokaltakst eller kilometertakst) skal valget komme kunden tilgode (i praksis velges da påslag/framkjøring og lokaltakst).
Kjøring på ordinær takst (lokaltakst og kilometertakst) beregnes etter kjørte kilometer. Om drosjen må vente på kunden, må stoppe eller kommer ut for kø eller en annen årsak til at farten blir minimal (mindre enn 27 km/t[trenger referanse]) går taksameteret over til å beregne summen i henhold til ventetakst. I slike tilfeller koples distansetelleren automatisk ut. I soner med parallelltakst vil taksameteret løpe med samme beregningsgrunnlag uansett hastighet.
Det kan beregnes tillegg for plasskrevende bagasje og lignende. Parkeringsavgift, bompenger, fergeavgifter, flyplassavgift og lignende kommer i tillegg til prisene.
For persontransport gjelder 8% merverdiavgift. For godstransport gjelder 25% merverdiavgift.
Referanser [rediger]
- ^ Transportløyve.no (nettsted med informasjon om løyve og løyvehavere). Samferdselsdepartementet og Hordaland Fylkeskommune. Besøkt 23. november 2010
- ^ FOR-2007-03-09-265: Forskrift om maksimalpriser for kjøring med drosjebil. Fornyings- administrasjons, og kirkedepartementet, avd. Konkurransetilsynet
Se også [rediger]
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Kategori:taxi/drosje – bilder, video eller lyd |
