Fysioterapeut

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Artikkelen omtaler kun norske forhold, men yrket har internasjonal utbredelse.

Fysioterapeut er en helsefaglig yrkesutøver som praktiserer fysioterapi. Fysioterapeut er en beskyttet yrkestittel med hjemmel i norsk lov 1999-07-02 nr 64: Lov om helsepersonell (helsepersonelloven) med senere endringer. Yrkesutøvelsen forutsetter autorisasjon etter §48 i samme lov.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Det tar fire år å bli autorisert som fysioterapeut; tre år på fysioterapeututdanningen ved en av fire høyskoler i Norge og et siste år som utgjør obligatorisk turnustjeneste Det finnes også private utdanningstilbud for å bli fysioterapeut, og som kombinerer studiet med utdannelse i utlandet. Masterutdanning kan ta to år på heltid eller lenger tid på deltid.

Spesialiseringsretninger[rediger | rediger kilde]

  • Allmenn fysioterapi
  • Barnefysioterapi
  • Helse- og miljøarbeid
  • Idrettsfysioterapi
  • Manuellterapi
  • Klinisk fysioterapi - mastergrad ved HiB
  • Onkologisk fysioterapi
  • Psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi

Rehabilitering med fordypning i:

  • geriatrisk og gerontologisk fysioterapi
  • hjerte- og lungefysioterapi
  • nevrologisk fysioterapi
  • kvinnehelse
  • ortopedisk fysioterapi
  • gynekologisk fysioterapi

Historikk[rediger | rediger kilde]

Fysioterapiyrket har i Norge tre hovedrøtter:

Per Henrik Ling (1776–1839) som opprettet Gymnastiska Centralinstitutet (GCI) i Stockholm i 1813. Dette var en skole som gav opplæring i pedagogisk gymnastikk, militærgymnastikk og medikal-gymnastikk. Dette er opphavet til den svenske sykegymnastikken. Kvinner fikk adgang til utdanning ved CGI i 1864 med anledning til å følge kursene ved den medisinske avdelingen, og dermed rett til å praktisere som sykegymnast på linje med menn. Utdanningen til gymnastikklærer og sykegymnast var i 1871 tre år for menn og 2 år for kvinner. I 1877 ble de to første norske svensk-autoriserte sykegymnaster uteksaminert ved CGI, Elisabeth Lampe og Agnethe Faije.

Mensendiecksystemet ble utviklet av dr. Bess Mensendieck (1864 – 1957) på begynnelsen av 1900-tallet, og videreutviklet i Norge fra 1927. Mensendieckgymnaster har et eget sytem av øvelser og har også i dag en egen utdanning ved Høgskolen i Oslo. Mensendieckutdanningen fører frem til autorisasjon som fysioterapeut siden 1974 på linje med de øvrige fysioterapeututdanningene i Norge. Men andre fysioterepeuter kan ikke kalle seg Mensendieckgymnaster, selv om de samme øvelser blir benyttet av disse.

Trygve Braatøy (1904 – 53) og fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen (f. 1906) utarbeidet norsk psykomotorisk fysioterapi1940-tallet. Braatøy var opptatt av at både fysisk og emosjonell belastning preget kroppen. Norsk psykomotorisk fysioterapi var en av de første behandlingene innen fysioterapi som tok konsekvensen av sammenhengen mellom kropp og følelser, og til en viss grad pasientens sosiale miljø. Norsk psykomotorisk fysioterapi skilte seg fra annen fysioterapi ved at den ikke var symptomorientert. Metoden omfatter massasje, spesifikke kroppsbevegelser og noe samtale. Respirasjonsforholdene bestemmer doseringen. Indikasjonsområdet er først og fremst økte eller reduserte muskelspenninger og myofacial smerte med bakgrunn i ergonomi, uheldige vaner og lettere emosjonelle problemer

I Norge ble Den Gymnastiske Centralskole opprettet i 1870 (senere Statens Gymnastikkskole i 1915, og deretter Norges Idrettshøyskole) etter modell fra CGI, men sykegymnastutdanningen ble holdt utenom.Den første sykegymnastutdanningen i Norge ble opprettet i 1897 ved Christiania orthopædiske og medico-mekaniske institutt under ledelse av legene Giertsn og Natvig. Det forble en privat utdanning frem til 1966 og opprettelsen av Statens Fysioterapiskole.

Mens det i Sverige ble en lovregulert autorisasjonsordning fra 1887, gikk det frem til 1936 før norske sykegymnaster fikk egen lovbeskyttelse. Dette skjedde samme år som Kvakksalverloven (lov om innskrenkninger i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur av 19. juni 1936 nr 9) ble vedtatt. Som en mellomløsning hadde Den Norske Lægeforening i opprettet et Massasjeråd i 1915 som skulle bidra til å skille de mange massasjetilbydere med kamuflert prostitusjon fra institutter med medisinsk ordinerte massasje og sykegymnastikk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]