Oswald von Nell-Breuning
| Oswald von Nell-Breuning | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Oswald von Nell-Breuning | |||
| Født | 8. mars 1890[1][2][3] Trier | ||
| Død | 21. aug. 1991[1][2][3] (101 år) Frankfurt | ||
| Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, universitetslærer, sosiolog, filosof, teolog | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Südfriedhof | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Wilhelm Leuschner-medaljen (1979)
Hans Böckler-prisen Æresborger av Frankfurt am Main Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1977) Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1984) Bonifatiusplakette (1980) Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1990) Romano Guardini award (1972) | ||
Oswald von Nell-Breuning (født 8. mars 1890 i Trier i Tyskland, død 21. august 1991 i Frankfurt am Main) var en tysk katolsk prest, teolog og sosiolog tilhørende jesuittordenen. Han stammet fra en adelsfamilie og ble presteviet i 1921. Han ble så utnevnt til professor i moralteologi, kirkerett og samfunnsvitenskap ved jesuittenes Philosophisch-Theologische Hochschule Sankt Georgen i Frankfurt am Main i 1928. Nell-Breuning var nøkkelpersonen i utarbeidelsen av den pavelige encyklika fra pave Pius XI om sosiale spørsmål, Quadragesimo Anno (1931). I denne encyklikaen ble subsidiaritetsprinsippet utviklet. Han regnes sammen med Joseph Mausbach blant de fremste katolske sosialetikere på 1900-tallet.
Nell-Breuning kunne ikke offentliggjøre noe fra 1936 til det nasjonalsosialistiske Tyskland var nedkjempet i 1945. I 1944 ble han dømt til to års tukthus for angivelig valutasvindel. Han fikk ikke anledning til å delta som sakkyndig teolog under andre Vatikankonsil i 1960-årene, ettersom hans orden anså at han var for gammel til det. Han døde i Frankfurt i en alder av 101 år.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]
Oswald von Nell-Breuning var sønn av vingodsbesitteren Arthur von Nell (1857–1939) og hans hustru Bernharda von Breuning (1862–1933). Foreldrene hadde helst sett at Oswald skulle overta familiebedriften, men han ble tidlig trukket mot prestekallet i stedet.
Han tok abitur i 1908 ved det humanistiske Friedrich-Wilhelm-Gymnasium.
Etter skoletiden viet Nell-Breuning seg i fire studiesemestre til matematisk-naturvitenskapelige studier. Han hørte forelesninger i Kiel, München, Straßburg og Berlin (der blant annet av sosialøkonomen Adolph Wagner).
Jesuitt[rediger | rediger kilde]
I Innsbruck begynte han i 1910 studier i filosofi og teologi. I 1911 trådte han der inn i jesuittordenen. Så fulgte to års novisiat i 's-Heerenberg (Nederland), og så begynte han på filosofistudier ved ordenens høyskole i Valkenburg. Ordensstudiet ble avbrutt ved hans militærtjeneste i første verdenskrig (1914–1916), der han tjenestegjorde i saniteten i en malteser-lasarettropp.
I 1916 ble han dimittert som stridsudyktig, og ble da sendt som oppdrager til jesuittkollegiet Stella Matutina i Feldkirch. I 1920 fortsatte han studiene i Innsbruck.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet i Innsbruck i 1921. I 1926 ble han sendt til Münster, der han promoverte til doktorgraden 1928 for Joseph Mausbach og Heinrich Weber. Hans dissertasjon behandlet temaet Grundzüge der Börsenmoral og gjorde ham kjent i den katolske offentlighet. Senere samme år ble han professor for moralteologi, kirkerett og selskapsrett ved den nylig grunnlagte Philosophisch-Theologische Hochschule Sankt Georgen i Frankfurt am Main, hvor han arbeidet og ble boende også etter sin emeritering.
Virke til 1945[rediger | rediger kilde]
Nell-Breuning fikk seg et ry som fremragende økonom også utenfor de kirkelige kretser. Høydepunktet for hand datidige virksomhet vat hans angjørende og styrende medvirkning ved den pavelige sosialencyklika Quadragesimo Anno, utsendt av pave Pius XI i 1931. Her ble subsidiaritetsprinsippet utviklet. Likeså målbar encyklikaen blant annet den katolske kirkes kritikk av det kapitalistiske klassesamfunn. Dokumentet understreket at lønnsarbeid og kapital var likeverdige, at eiendomsretten hørte sammen med sosiale forpliktelser, og det ble gått inn for «en ny samfunnsorden».
I den tyske nasjonalsosialismes tid var Nell-Breuning fra 1936 til 1945 rammet av skrive- og publikasjonsforbud. I 1944 ble han dømt til to års tukthus for angivelige valutaforbrytelser, men av «helsegrunner» slapp han å sone.
Virke etter 1945[rediger | rediger kilde]
Etter annen verdenskrig utfoldet Nell-Breuning en travel virksomhet som professor, publisist og talsmann for den katolske kirke. Fra 1947 til 1950 utgav han sammen med Hermann Sacher en Wörterbuch der Politik («politikkens ordbok»), og her var medtatt mange av grunnleggende elementer av den katolske sosiallære om Nell-Breuning hadde vært med på å utvikle.
I 1948 fikk han læreoppdrag for forretnings- og sosialetikk ved Johann-Wolfgang-Goethe-universitetet i Frankfurt am Main, og universitetet utnevnte ham i 1956 til honorærprofessor. Han var dessuten med i Königswinterer Kreis ved Institut für Gesellschafts- und Wirtschaftsordnung der – sammen med Theodor Brauer, Götz Briefs, Gustav Gundlach, Paul Jostock, Franz H. Mueller og Heinrich Rommen.
Fra dets grunnleggelse virket Nell-Breuning dessuten ved Frankfurter Akademie für Arbeit.
Hans interesse konsentrerte seg fra 1950-årene om aktuelle spørsmål innen finans- og samfunnspolitikken. I det trebinds samleverket Wirtschaft und Gesellschaft (1956-60) tok han for seg spørsmål vedrørende en økonomisk nyordning. Det var et viktig anliggende for ham at de kapitalistiske foretaksstrukturer som var blitt etablert før 1933, måtte nyordnes. Arbeidstakerne måtte integreres sterkere i industrisamfunnet og bli likeberettigede partnere med arbeidsgiverne. Blant de viktigere emner for ham var belastningsutligning, rettferdig lønn, fagforeningenes streikerett, bolignøden, formuespolitikken og bedriftslovgivningen.
Nell-Breuning hadde et særlig tett forhold til fagforeningene. Fra 1959 far han medlem av det tyske fagforeningsforbunds forretningslivsvitenskapelige institutt. Han gikk inn for enhetsfagforening (ubundet av politisk parti eller retning) og forsøkte å bekjempe gjenopplivelsen av retningsfagforeninger. Han var i mange år rådgiver for Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB). Nell-Breuning forsøkte å opprettholde den kristelige innflytelse innen DGB og forhindre en marxistisk kursutvikling. Til tross for sitt tette forhold til DGB inntok han på noen sentrale punkter en DGB-kritisk holdning: Han gikk således imot innføringen av 35-timers-uken med fullt lønnslikhet og var for muligheten for lockout.
Nell-Breuning gikk inn for arbeidstakernes deltakelse som medeiere av produktiveiendommen og støttet tanken om investivlønn.
Fra misten av 1960-årene forskjøv han sitt engasjement fra arbeidernes medeierrettigheter til medbestemmelsesrettigheter, og utviklet og begrunnet dette sosialaletisk i en rekke artikler.
Nell-Breuning stod i tett kontakt med den katolske arbeidstakerforening. Han medvirket rådgivende ved formuleringen av SPDs såkalte Godesberger Programm, som han betegnet som et «kortfattet repetitorium av den katolske sosiallære».[4]
Nell-Breuning var dessuten medlem av vitenskapelige rådgivende komiteer for Finansdepartementet (1948-65), Departementet for byoppbyggelse og boligvesen (1950-58) og Departementet for familie- og ungdomsanliggender (1959-61).
Ved sin hundreårsdag ønsket noen gratulanter ham enda et par leveår, hvorpå han svarte: «Nei, det er for lite for meg – jeg vil leve evig».
Den 21. august 1991 døde Nell-Breuning i Frankfurt am Main i en alder av 101 år. Han hadde da bak seg 1800 offentliggjøringer.
Blant hans studenter hører den nederlandske sosiologen og jesuitten Harry Hoefnagels og den tyske politikeren Norbert Blüm. Ved Philosophisch-Theologischen Hochschule Sankt Georgen i Frankfurt am Main opprettet man i 1992 Oswald von Nell-Breuning-Institut für Wirtschafts- und Gesellschaftsethik, som har hatt leder som Friedhelm Hengsbach og Bernhard Emunds.
Se også[rediger | rediger kilde]
Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Grundzüge der Börsenmoral, 1928
- Die soziale Enzyklika, 1932
- Zur christlichen Gesellschaftslehre. Herder, 1947 (zus. mit Hermann Sacher)
- Einzelmensch und Gesellschaft, 1950
- zusammen mit Hermann Sacher: Wörterbuch der Politik. Gesellschaft – Staat – Wirtschaft – Soziale Frage, 1952, 2. Aufl. 1954
- Wirtschaft und Gesellschaft heute, 3 Bände (1956–60)
- Kapitalismus und gerechter Lohn, 1960
- Baugesetze der Gesellschaft, 1968
- Grundsätzliches zur Politik, 1975
- Soziallehre der Kirche, 1977
- Soziale Sicherheit?, 1979
- Gerechtigkeit und Freiheit. Grundzüge katholischer Soziallehre, 1980
- Arbeit vor Kapital, 1983
- Arbeitet der Mensch zuviel?, 1985
- Unsere Verantwortung. Für eine solidarische Gesellschaft, 1987
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Henecka, Hans Peter: «Nell-Breuning (SJ), Oswald von», i: Wilhelm Bernsdorf/ Horst Knospe (utg.): Internationales Soziologenlexikon Bd. 2. Stuttgart: Enke 1984. S, 614-616.
- Klein, Heribert (utg.): Oswald von Nell-Breuning – unbeugsam für den Menschen. Lebensbild, Begegnungen, ausgewählte Texte. Herder-Verlag, Freiburg i. Br. 1989. ISBN 3-451-21483-0
- Rauscher, Anton: «Oswald von Nell-Breuning SJ (1890-1991)». i: Zeitgeschichte in Lebensbildern. Bd. 7. Mainz: Grünewald 1994. S. 277-292, 307-308.
- Siegfried Koß i Biographisches Lexikon des KV Bind 2 s 95 f
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118586920, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id nell-breuning-oswald-von, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Oswald von Nell-Breuning: Wie sozial ist die Kirche?, Düsseldorf 1972, s. 95