Eksistens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Annen betydning: Eksistens (matematikk)

Eksistens er i vanlig forståelse den verden som vi er oppmerksom på gjennom våre sanser, og at den eksisterer uavhengig av dem. I akademisk filosofi har ordet en mer spesialisert betydning og blir kontrastert med det vesentlige, essens, som spesifiserer ulike former for eksistens foruten forskjellige forhold for identitet for objekter og egenskaper. Filosofer har undersøkt spørsmål som «Hva eksisterer?»; «Hvordan kan vi vite?»; «I hvilken grad er sansene våre pålitelige i henhold til eksistensen?»; og «Hva er meningen, om noen, til påstanden om eksistensen av kategorier, ideer, og abstraksjoner?»

Ontologien er den filosofiske undersøkelsen av værens vesen, eksistensen eller virkeligheten generelt, foruten også de grunnleggende kategoriene til væren og deres forbindelser. Ontologien er tradisjonelt listet som en del av metafysikk, en hovedgren innenfor filosofi, og behandler spørsmål som angår hvilke eksistenser som eksisterer eller som kan bli sagt å eksistere, og hvordan slike eksistenser kan bli gruppert, relatert innenfor et hierarki, og gruppert videre i henhold til likheter og forskjeller. En livlig debatt innenfor dette feltet er den pågående diskusjon om eksistens av Gud.

Epistemologi eller erkjennelsesteori undersøker sannhetens kriterier, og definerer de primære eller opphavelige sannheter som er akseptert i undersøkelsen av kunnskap. Det første er eksistens. Det er knyttet til enhver analyse. Det er selvinnlysende, en væren som a priori og kan ikke betviles ettersom en person som gjør innvendinger til eksistensen må underforstått akseptere eksistensen som en premiss.[1]

Materialisme hevder at det eneste som eksisterer er materie, at alle ting er sammensatt av materiale, og alle fenomener, inkludert bevissthet, er resultatet av materielle vekselvirkninger.

Begrepet eksistens ble første gang diskutert av Descartes, som hadde et positivistisk verdensbilde. Han mente at våre erfaringer og sanseinntrykk beviste vår eksistens. Hans mest kjente postulat var: «Je pense, donc je suis» (jeg tenker, altså er (eksisterer) jeg).

Allerede hos Platon og Aristoteles finner vi ulike eksistensielle verdensbilder. Mens Platon hevdet at våre erfaringer var å betrakte som skyggebilder av virkeligheten, mente Aristoteles at virkeligheten var slik som vi oppfattet den gjennom sansene.

Grunnlaget for moderne filosofi ble lagt av Søren Kierkegaard som introduserte eksistensialismen. Mange av de mest anerkjente moderne filosofene tilhører denne retningen: Michel Foucault, Martin Heidegger, Jean-Paul Sartre med flere.

I følge Kierkegaard er subjektiv eksistens det viktigste for mennesket, at mennesket må oppdage noe som det kan tro på, men denne oppdagelsen må også være slik at den får subjektet til å tro at det eksisterer. Å være et selv er å være noe som forholder seg til seg selv, mente Kierkegaard. Ikke en ting, men en relasjon. Dette selvforholdet kjennetegnes ved valg, man må velge seg selv og dette selvet skal velges med inderlighet og lidenskap.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]