Pallaskatt
| Pallaskatt | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Otocolobus manul Pallas, 1776, Felis manul |
| Norsk(e) navn: | pallaskatt, manul, steppekatt m.m. |
| Hører til: | asiatiske flekkede småkatter, mindre kattedyr, kattedyr |
| IUCNs rødliste: [1] | |
ver 3.1
 NT — Nær truet |
|
| Habitat: | terresstrisk lavland, sump og skog |
| Utbredelse: | Sentralasia |
| Underarter: |
|
Pallaskatt (Otocolobus manul) eller manul er et lite kattedyr som tilhører gruppen av asiatiske flekkede småkatter. Den er klassifisert som eneste nålevende art i slekten steppekatter (Otocolobus). Tidligere ble arten klassifisert sammen med småkatter (Felis) under navnet Felis manul, men ny viten har ført til omklassifisering. Nyere forskning viser nemlig at Otocolobus er en søsterslekt til Prionailurus.
Innhold |
Beskrivelse [rediger]
Pallaskatt er på størrelse med en alminnelig huskatt og veier gjerne ca. 2-5 kg, men det gir et helt annet uttrykk. Noen mener den minner om perserkatt, og mange har hevdet at den er en forfar til denne, men det er ikke tilfellet.
Pallaskatten har et bredt og kort hode med svært små, runde ører som er ansatt lavt på skallesidene. Øynene er store og gulaktige i fargen. Kroppen er tung og lemmene kraftige og relativt korte. Pelsen er lengst hos alle ville kattedyr og gir denne katten et meget karakteristisk utseende. Pelsfargen varierer fra gråbeige til gråbrun med hvite hårtupper som gir den et gir et frossent uttrykk. Det er små sorte flekker over kroppen og hodet. På kinnene har den to sorte streker som starter under øynene og renner nedover og bakover mot bakkinnene og gir den et gaupelignende uttrykk.
Utbredelse og habitat [rediger]
Pallaskatten er å finne fra området rundt Kaspihavet til det sørlige Sibir i Russland, Kasakhstan, Iran, Mongolia, Tibet og Kina. Den største populasjonen holder trolig til på de gresskledte steppene i det sentrale Mongolia.
Pallaskatten trives i tørt klima på de steinete steppene som finnes i disse områdene, i høyder opp mot 4 000 moh. Den er imidlertid sjelden i områder der snøfallet blir mer enn 10 cm og i sandørken.
Atferd og matvaner [rediger]
Pallaskatten er mest aktiv i tusmørke, da det demrer, men den har også blitt observert i aktivitet på dagtid. Når den hviler tar den gjerne tilhold i små steinhuler og revner, men det heder også at den overtar ei hule etter et annet dyr. Paringsskrikene minner om ei hornugle.
Dietten består for det meste av pipehare og andre smågnagere, men den spiser også fugler, små krypdyr og insekter.
Fylogeni [rediger]
Fylogeni etter Johnson m. fl.[2], 2006.
| Felidae |
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Taksonomi og underarter [rediger]
Denne katten ble først oppdaget og beskrevet av Peter Simon Pallas, i området rundt Kaspihavet i 1776. Den er derfor oppkalt etter han, men noen kaller den også «manul». Lenge trodde man at pallaskatt var en av de to eldste artene i slekten småkatter (Felis), som oppsto for omkring 10-12 millioner år siden. Den ble derfor skattet for å være verdens eldste nålevende art blant småkattene, men ny viten har ført til full revidering av denne klassifiserringen. Den er nå plassert i en egen slekt: steppekatter (Otocolobus). I øyeblikket er det beskrevet tre underarter, men disse aksepteres ikke nødvendigvis internasjonalt.
- O. m. manul, finnes i Mongolia og Kina
- O. m. ferrugnea, finnes fra Kaspihavet til Pakistan
- O. m. nigripecta, finnes i Kashmir, Nepal og Tibet
Annet [rediger]
Pallaskatten jaktes av mennesker på grunn av den tykke pelsen.
Referanser [rediger]
- ^ Ross, S., Murdoch, J., Mallon, D., Sanderson, J. & Barashkova, A. 2008. Otocolobus manul. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 21. juni 2009.
- ^ Johnson WE, Eizirik E, Pecon-Slattery J, et al. (January 2006). "The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment". Science (journal) 311 (5757): 73–7.
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Otocolobus manul – bilder, video eller lyd |
 |
Wikispecies: Otocolobus manul – detaljert artsinformasjon |
