Olivier Weber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Olivier Weber
Født12. juni 1958[1]Rediger på Wikidata (65 år)
Montluçon (Allier, Auvergne-Rhône-Alpes, Frankrike)
BeskjeftigelseJournalist, filmregissør, diplomat, skribent, biograf, manusforfatter
Embete
Utdannet vedInstitut national des langues et civilisations orientales
Université Nice-Sophia-Antipolis
École des hautes études en sciences sociales
University of San Francisco
NasjonalitetFrankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk,[2] engelsk
Utmerkelser
7 oppføringer
Q122921032 (1992)
Joseph-Kessel Prize (1998)
Prix Louis Pauwels (2002)
Amerigo Vespucci prize (2011)[3]
European and Mediterranean book prize (2017)
Prix des romancières (2016)[4][5]
Ridder av Æreslegionen (2009)
IMDbIMDb

Olivier Weber (født 12. juni 1958 i Montluçon i Frankrike) er en fransk forfatter og journalist, kjent hovedsakelig for sin dekning av krigene i Irak og Afghanistan. Han har vært krigskorrespondent i 24 år, særlig i Sentral-Asia, Afrika, Midtøsten, og Irak. Han er assisterende professor ved Institut d'études politiques de Paris, president for Joseph Kessel-prisen, foruten å inneha ulik representasjonsoppdrag for Frankrike.

Weber har fått flere nasjonale og internasjonale priser for sin journalistikk, spesielt for sin artikler om Afghanistan og for sine bokutgivelser om krigen. Hans romaner, reiseskildringer og essayer har blitt oversatt til en rekke språk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Olivier Weber, født i 1958 i Montluçon, studerte økonomi og antropologi ved Universitetet i San Francisco, Universitetet i Paris Sorbonne, Universitetet i Nice (PhD) og ved Institut National des Langues et Civilisations Orientales, INALCO).

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han begynte sin karriere som journalist i California. Deretter ble han sendt til Afrika for den franske avisen Liberation for å dekke ulike kriger og konflikter. Han ble ansatt i det franske ukebladet Le Point, først som journalist, deretter som utenlandskorrespondent. Som krigsreporter har han reist rundt med dusinvis av geriljakriger og andre konflikter. Han har dekket rundt tjue kriger og konflikter, inkludert kriger og væpnede konflikter i Afghanistan, Irak, Burma, Kurdistan, Tsjetsjenia, Israel, de palestinske territoriene, Tsjad, Pakistan, Kashmir, Algerie, Iran, Armenia, Russland, Kosovo, Sri Lanka, Vest-Sahara, Øst-Timor, og Eritrea.

Hans skrivestil er tidvis blitt sammenlignet med Joseph Conrad og Blaise Cendrars.[6][7] Han har reist over hele verden, fra USA til Kina, fra Afrika til Asia, noe som har blitt hans lidenskap.[8] Med seg fra disse reisene har han formidlet mange fortellinger, undersøkelser og romaner, inkludert Chasseurs de dragons : voyage en Opiomie, 2000, og La mort blanche, 2007 om den internasjonale narkotikahandelen.

Han vant Albert Londres-prisen og Joseph Kessel-prisen for sine bøker og artikler om krigene i Irak og Afghanistan.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner, reiseskildringer, essayer
  • Voyage au pays de toutes les Russies (Éditions Quai Voltaire, 1992)
  • French doctors : L’épopée des hommes et des femmes qui ont inventé la médecine humanitaire (Robert Laffont, 1995)
  • La route de la drogue (Arléa, 1996 - réédité sous le nom de Chasseurs de dragons : voyage en Opiomie (Payot, 2000)
  • Lucien Bodard, un aventurier dans le siècle (Plon, 1997)
  • Les enfants esclaves (Mille et une nuits, 1999)
  • On ne se tue pas pour une femme (Plon, 2000)
  • Le faucon afghan : un voyage au pays des talibans (Robert Laffont, 2001)
  • La mémoire assassinée (Mille et Une Nuits, 2001)
  • Humanitaires (Le Félin, 2002)
  • Je suis de nulle part : sur les traces d’Ella Maillart (Éditions Payot, 2003)
  • Routes de la soie (Mille et une nuits, 2004 - essai, avec Samuel Douette)
  • Le grand festin de l’Orient (Robert Laffont, 2004)
  • La bataille des anges (Albin Michel, 2006)
  • Kessel, le nomade éternel (Arthaud, 2006)
  • Sur les routes de la soie (avec Reza, Hoëbeke, 2007)
  • La mort blanche (Albin Michel, 2007)
  • Le Tibet est-il une cause perdue? (Larousse, 2008)
  • J'aurai de l'or (Robert Laffont, 2008)
  • Le Barbaresque (Flammarion, 2011)
  • Conrad, le voyageur de l'inquiétude (Flammarion-Arthaud, 2011)
  • Les Impunis (Robert Laffont, 2013)
  • La Confession de Massoud (Flammarion, 2013)

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Olivier Weber har forfatter og regissert en rekke dokumentarfilmer for fjernsyn og kino, særlig om reiser og om skribenter

  • Dokumentar : Les Enfants esclaves, France 2, 1998.
  • Dokumentar : L'Opium des talibans, ulike franske TV-kanaler og kino, 2001
  • Dokumentar : Retour au Cambodge, France 5, 2002[9]
  • Dokumentar : Sur la route du Gange, Arte, 2003
  • Dokumentar : Route du Nil , France 5, 2007[10]
  • Dokumentar : Le Peuple de l'opium, Canal Plus, 2007[11]
  • Dokumentar : La Fièvre de l'Or, Canal Plus og France 2, på franske kinoer 2008[12]
  • Dokumentar : Les Rubis des khmers rouges, France 2, 2011

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.franceinter.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12354507r; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12354507r.
  3. ^ www.prix-litteraires.net[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.dna.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.livreshebdo.fr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ J’aurai de l’or. En Amazonie, dans les ténèbres de l’Eldorado
  7. ^ Au coeur des ténèbres
  8. ^ Olivier Weber; Biographie Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  9. ^ Retour au Cambodge
  10. ^ «Route du Nil». Arkivert fra originalen 24. februar 2014. Besøkt 14. mai 2014. 
  11. ^ Le Peuple de l'opium
  12. ^ Pour une poignée d’or pur, Liberation

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]