Leo X

Leo X Leo X
Født	Giovanni di Lorenzo de' Medici; 11. des. 1475; Firenze, Italia
Død	1. des. 1521 (45 år); Roma
Beskjeftigelse	Romersk-katolsk prest (1513–), katolsk prest (1513–), pave
Embete	Pave (1513–1521); apostolisk protonotar; abbot of Monte Cassino (1486–1504); abbed (Commendatory abbot, Abbey of Morimondo, 1487–1495); kardinaldiakon (Santa Maria in Domnica, 1489–1513); apostolisk administrator (1503–1504); cardinal protodeacon (1503–1513); apostolisk administrator (1510–1513) ;
Utdannet ved	Universitetet i Pisa
Far	Lorenzo de' Medici
Mor	Clarice Orsini
Søsken	Piero av Lorenzo de' Medici; Giuliano de' Medici; Maddalena de' Medici; Lucrezia de' Medici; Contessina de' Medici
Nasjonalitet	Kirkestaten
Gravlagt	Santa Maria sopra Minerva
Dåpsnavn	Giovanni di Lorenzo de' Medici
Valgt	9. mars 1513
Innsatt	11. mars 1513
Saligkåret	Ikke saligkåret
Helligkåret	Ikke saligkåret
Festdag	Ingen
Forgjenger	Julius II
Etterfølger	Hadrian VI
	Signatur
	Våpenskjold
	Leo X på Commons Se også liste over paver

Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. desember 1521 i Roma), var pave fra 1513 til sin død.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han var andre sønn av Lorenzo de' Medici, som var de facto hersker i Firenze, og Clarice Orsini. Det ble tidlig bestemt at han skulle i kirkelig tjeneste, og bare syv år gammel fikk han tonsuren. I 1483, 8 år gammel, ble han abbed for klosteret Font Douce i bispedømmet Saintes i Frankrike. Flere slike titler fulgte i de neste årene. Pave Sixtus V utnevnte ham til apostolisk protonotar.

Da han var tolv begynte forhandlinger med pave Innocent VIII om å utnevne ham til kardinal. Paven hadde et nært forhold til Lorenzo, og gikk med på dette under forutsetning at det ikke ble offentliggjort før tre år senere.^{[trenger referanse]} I ventetiden studerte Giovanni teologi og kirkerett. Han trivdes dårligere med dette enn med litteraturstudiene han hadde vært gjennom tidligere under humanistene Bibbiena, Marsilio Ficino og Angelo Poliziano.^{[trenger referanse]}

Kardinal[rediger | rediger kilde]

11. mars 1492 ble hans kardinaltittel offentliggjort (promulgert), og han bosatte seg senere samme måned i Roma. Brevet hans far sendte med ham har blitt berømt.^{[trenger referanse]} I dette anmoder han Giovanni om å vise seg som ærbar, dydig og eksemplarisk. Bare få måneder senere døde både hans far og Innocent VIII. Å miste både sin mektige far og sin største velgjører var at hardt slag for Giovannis karriere.^{[trenger referanse]} Lorenzos død betydde også slutten på en fredelig periode i Italia, som nå ble rammet av både invasjoner og indre strid. Han flyttet til Ravenna, som var en tryggere by for ham enn Roma. En følge av den franske invasjonen som fulgte var at Medici-familien ble sendt bort fra Firenze i november 1494. Giovanni var selv i Firenze da dette skjedde, og måtte flykte fra byen forkledd som fransiskanermunk.

Giovanni forsøkte å gjøre motstand mot utviklingen, men måtte søke tilflukt i Bologna. Han hadde mistet all sin politiske innflytelse, og hadde et dårlig forhold til Innocents etterfølger, Alexander VI.^{[trenger referanse]} Han reiste i en periode i utlandet sammen med venner, og bosatte seg deretter igjen i Roma, hvor han levde tilbaketrukket.

Da pave Julius II ble syk i 1511 så Giovanni muligheten til å fremme seg selv som mulig etterfølger. Han fikk viktige oppdrag som pavelig legat til Bologna og Romagna. Han så også at det var muligheter for at Medici-familien igjen kunne få makten i Firenze.^{[trenger referanse]} De styrende kretser der hadde tatt side for Pisa i en konflikt med paven, og paven så at det å få en Medici til makten i byen kunne bringe den tilbake på hans side. Planen fikk et tilbakeslag da den pavelige hæren tapte et slag mot franskmennene ved Ravenna, og Giovanni ble tatt til fange.

Det viste seg dog raskt at franskmennene ikke klarte å utnytte seieren, og de mistet alle sine områder i Italia. Giovanni klarte å flykte fra fangenskapet. I september 1512 kom Medici-familien igjen til makten i Firenze.

Pontifikat[rediger | rediger kilde]

Julius II døde 21. februar 1513. Den 9. mars samme år ble Giovanni valgt til pave, og tok navnet Leo X. Han var da 38 år gammel. I den første opptellingen fikk han bare én stemme, men dette ser ut til å ha vært planlagt.^{[trenger referanse]} Det finnes flere eksempler på at en sterk kandidat har blitt fremmet først et stykke ut i den langvarige valgprosessen, slik at han kan fungere som kompromisskandidat.^{[trenger referanse]}

Det fortelles at han skal ha sagt til sin bror Guiliano at «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det».^{[trenger referanse]} Det er usikkert om dette er sant, men han ble raskt kjent for en overdådig livsstil med parader gjennom Roma og middager med 65 retter.^{[trenger referanse]} Den pavelige husholdning brukte mer enn dobbelt så mye penger pr. år som det Julius II hadde gjort.^{[trenger referanse]} Paradene og annen underholdning gjorde ham elsket blant folket i Roma, men noen kardinaler ble svært misfornøyd, og skal ha planlagt å drepe ham med gift.^{[trenger referanse]} Planen ble aldri utført. Samtidig var Leo svært gavmild overfor veldedige formål, blant annet overfor fattige, arbeidsløse soldater, pilegrimmer, funksjonshemmede og andre vanskeligstilte.^{[trenger referanse]} Mer enn 6 000 dukater skal ha blitt delt ut hvert år til veldedige formål.^{[trenger referanse]} Han oppfylte også sine religiøse plikter, da han feiret messe og ba tidebønnene daglig, men hans fromhet strakk seg sjelden utover minimumskravet.^{[trenger referanse]}

Hans interesse for litteratur førte til at han la stor vekt på å styrke Vatikanbiblioteket. Blant de som virket som sjefbibliotekarer der i hans tid var Inghirami og humanisten Beroaldo. Han fikk også det romerske universitetet på bena igjen, etter at det i lengre tid hadde forfalt.^{[trenger referanse]} Hans manglende økonomiske sans førte til at tiltakene ikke ble langvarige.^{[trenger referanse]}

Leo markerte seg også som kunstelsker, og han satte særlig malerkunsten høyt.^{[trenger referanse]} Blant de malerne han bestilte verker fra var Rafael, som hadde kommet til Roma under Julius II. Rafaels stanzer ble fullført under Leos pontifikat, og i det tredje rommet er det en referanse til Leo i form av bilder av pavene Leo III og Leo IV. Skulptur ble derimot ikke satt så høyt av ham, og Michelangelo hadde få oppdrag i denne perioden.^{[trenger referanse]} Byggingen av den nye Peterskirken pågikk fortsatt, og Leos hovedarkitekt for arbeidet var Bramante.

Den Hellige Stols kasser var langt fra bunnløse, og etter bare to år var pengene som Julius II hadde etterlatt seg brukt opp. I løpet av sin tid på pavestolen skal han ha brukt omkring 4,5 millioner dukater, og han etterlot seg en gjeld på 400 000 dukater.^{[trenger referanse]}

Femte Laterankonsil, som hadde begynt i 1512, ble avsluttet av Leo i 1520. Blant dekretene fra konsilet var en instruksjon om at bare verdige personer skulle utnevnes som abbeder. Leo var selv et eksempel på uskikken med å utnevne personer fra mektige familier til slike embeter uten hensyn til deres skikkethet.^{[trenger referanse]} Det ble også vedtatt en rekke reformer for den romerske kurie.

Pave Leo og reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Pave Leo skal angivelig ha gått sammen med dominikaneren Johann Tetzel, som solgte avlatsbrev.^{[trenger referanse]} Om dette er riktig, er usikkert da mye av de samtidige tekster har preg av propaganda. Men det står klart av paven i det minste ikke gjorde noe for å stoppe uskikken med å selge avlatsbrev.^{[trenger referanse]} Dette var en av tingene som fikk augustinermunken Martin Luther til å forfatte sine 95 teser om avlatshandelen, et sentralt punkt i utviklingen av reformasjonen. Leo ekskommuniserte Luther 3. januar 1521 i bullen Decet Romanum Pontificem.

Pave Leo og Norge[rediger | rediger kilde]

I 1521 ble den religiøse kult rundt den norske kongen Håkon V Magnusson (1299–1319) approbert av paven. Denne rettsakten var riktignok noe annet enn en regulær helligkåring, men i sin effekt var den det samme.^{[trenger referanse]} Dette skjedde på bakgrunn av en søknad fra den dansk-norske kongen Christian II. Ved slike stadfestelser gis det vanligvis tillatelse til alt det som tilkommer en helgen, bortsett fra at kulten rundt vedkommende er begrenset til den kirken hvor han er gravlagt. Det ble faktisk gitt tillatelse fra paven til å foreta skrinlegging av hellig Håkon på et eget alter i Mariakirken i Oslo.^{[trenger referanse]} Presteskapet fikk også tillatelse til å holde messe for ham, helligholde hans dødsdag (8. mai) og ellers utføre det meste av det som knyttes til en regulær helgenkult.