Franz Rosenzweig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Minnetavle for Franz Rosenzweig på hans bolighus i Frankfurt

Franz Rosenzweig (født 25. desember 1886 i Kassel, død 10. desember 1929 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, og en av de mest innflytelsesrike moderne jødiske religiøse tenkere.

Han ble født i en overveiende assimilert jødisk familie i Kassel, som kun i liten grad fulgte jødiske tradisjoner. Hans utdannelse var hovedsakelig sekulær, og han studerte historie og filosofi ved universitetene i Göttingen, München og Freiburg.

Mens han arbeidet med sin doktoravhandling om den tyske filsofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel, reagerte Rosenzweig på Hegels idealisme, og gikk heller inn for en eksistensialistisk tilnærmelse.

Rosenzweig vurderte en tid å konvertere til kristendommen, under innflytelse fra familiemedlemmer og venner som hadde gjort det samme, men fra 1913 begynte han å beskjeftige seg med jødisk filosofi. Hans brev til vennen Eugen Rosenstock-Huessy, som selv hadde konvertert fra jødedommen til kristendommen, har blitt publisert som Jødedom til tross for kristendom. Rosenzweig ble senere en student av Hermann Cohen.

Rosenzweigs hovedverk, Stern der Erlösung, forsøker å skildre forholdet mellom Gud, menneskeheten og verden. Han kritiserer vestlig filosofi, særlig Hegels.

Rosenzweig samarbeidet også med Martin Buber, en annen jødisk tenker, om en ny oversettelse av det gamle testamente fra hebraisk til tysk.

Han grunnla dessuten det som ble kjent som Lehrhaus, en institusjon hvor jøder kunne gjenoppdage og studere sin jødiske arv. Lehrhaus utdannet mange fremstående jødiske intellektuelle.

Verker (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Hegel und der Staat, 1920
  • Bildung und kein Ende, 1920
  • Der Stern der Erlösung, 1921
  • Das Büchlein vom gesunden und kranken Menschenverstand 1922
  • Sechzig Hymnen und Gedichte des Jehuda Halevi, 1924
  • Die fünf Bücher der Weisung, 1925
  • Zweistromland, 1926
  • Briefe eines Nichtzionisten an einen Antizionisten, 1929