Gyges

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sadyattes, konge av Lydia, viser sin avkledde kone til Gyges, mens hun går til sengs, maleri av William Etty, 1820. Dette pikante motivet illustrerer Herodots versjon av fortellingen om Gyges som i det skjulte ser dronningens nakenhet, men som selv blir sett når han sniker seg ut. Grunnet emnets pikante ble det yndet motiv i billedkunsten fra renessansen og framover, blant annet av Dosso Dossi som i dag er i Galleria Borghese[1]

Gyges (gresk: Γύγης) var en delvis historisk og delvis legendariske konge av Lydia i oldtiden. Han angrep de greske bystatene på kysten av Anatolia, men ble selv angrepet av den invaderende folkegruppen kimmeriere. Han søkte da støtte hos assyrerne, men ble snart deres fiende. Gyges falt i kamp mot kimmerierne en gang rundt 652 f.Kr.

Gyges var grunnlegger av det tredje eller mermnadenes dynasti av lydiske konger, og styrte fra 716 f.Kr. til 678 f.Kr. (eller fra rundt 680–644 f.Kr.). Han ble etterfulgt av sin sønn Ardys II. Navnet Gyges kan egentlig være en gjengivelse av det luvisk ordet hûha, «bestefar», noe som indikerer at det egentlig er en tittel.[2]

Allegoriske fortellinger om Gyges' veg til makt[rediger | rediger kilde]

Le roi Candaules; Kong Sadyattes lar Gyges se sin dronning naken, maleri av Jean-Léon Gérôme, 1859

Antikkens forfattere har fortalt ulike fortellinger om Gyges' oppstigning til makt. Han var sønn av adelsmannen Daskylos (gresk: Δάσκυλος). Kongen i Lydia var da Sadyattes I[3] og som hadde forvist Daskylos til Kappadokia, sørøst i Anatolia. Da Daskylos ble kalt tilbake sendte han isteden sin sønn, Gyges.

I henhold til Nikolaus fra Damaskus ble Gyges snart en favoritt hos Sadyattes og ble sendt av sted for hendte Tudo, datteren av Arnossos av Mysia, som var utsett til å bli hans dronning. På reisen ble Gyges forelsket i Tudo som da klagde til Sadyattes over hans oppførsel. Da Gyges forventet å bli straffet med døden, sørget han selv for å myrde kongen og overtok samtidig tronen i Lydia. I henhold til Plutark grep Gyges makt ved hjelp av Arselis av Mylasa, kaptein i den lydiske livvakten, som han hadde fått over på sin side.

I Herodots fortelling, som kan bli sporet tilbake til poeten Arkhilokhos av Paros, skal Sadyattes ha insistert på å vise fram sin hustru mens hun var uten kjole, noe som gjorde dronningen så rasende da hun fikk vite det, at hun ga Gyges valget om å drepe hennes ektemann og selv bli konge, eller selv bli avrettet.

I en parallell og mer allegorisk redegjørelse av Platon[4] er Gyges framstilt som en gjeter som oppdager en magisk ring som har evnen til å gjøre den som bærer den usynlig. Ved hjelp av Gyges ring var han i stand til å myrde kongen og vinne dronningens hengivenhet.

Uansett hvilken versjon av fortellingen om kongens død, fulgte det borgerkrig etter, og som ble avsluttet da Gyges søkte å rettferdiggjøre at han hadde tatt tronen ved å søke samtykke hos orakelet i Delfi. I følge Herodot bønnfølt han orakelet ved å overrekke tallrike gaver, blant annet seks mikseboller av gull utvunnet fra elven Paktolos som hver veide 30 talenter. Orakelet bekreftet Gyges som det rettmessige kongen av Lydia, og slo fast at slekten til Gyges ville bli mektige, men ettersom han hadde tatt tronen vil den falle igjen i femte generasjon. Det ble bevist da Gyges femte etterkommer, Kroisos (Krøsus), tapte kongedømmet etter å ha misforstått spådommen til et senere orakel, og skjebnesvangert angrep Persia hvor Kyros den store hersket.

Styre og død[rediger | rediger kilde]

Etter at Gyges hadde tatt tronen i Lydia henga han seg til å konsolidere sitt kongedømme og styrke hæren, men det er vanskelig å fastesette hvor stort det lydiske kongedømmet strakte seg. Gyges erobret byene Kolofon, som allerede var preget av lydiske skikker, og Magnesia ved Meander, den andre aiolske kolonien i sørlige delen av den antoliske kysten som var hovedsakelig jonisk. Sannsynligvis ble også innlandsbyen Sipylos som ble navngitt som Manisa i senere nedtegnelser. Smyrna ble beleiret[5] og det ble inngått allianser med byene Efesos og Miletos. I nord ble Troas underlagt herredømmet til Lydia.

Da kimmeriere, et invaderende folkeslag som hadde herjet Anatolia og ført til Frygias sammenbrudd, ble hæren til Gyges presset tilbake. I løpet av hans kriger mot kimmerierne ble diplomatiske sendebud sendt til assyriske Assur-bani-pal ved Ninive i det håp om å skaffe hans hjelp mot kimmerierne. Da Gyges ikke fikk den støtten han håpet på fra Assyria, sendte han nye sendebud til Egypt. Samtidig sendte tropper fra Karia og leiesoldater fra Jonia for å støtte farao Psammetikus I i kampen mot Assyria.

I en senere kamp mot kimmerierne, ledet av Tugdamme (kalt for Lygdamis av Strabon),[6] som hadde tidligere kommet så langt som til byen Sardis. Gyges ble etterfulgt av sin sønn Ardys II.

En del bibelforskere har spekulert i om Gyges av Lydia var den bibelske figuren Gog, hersker av Magog, og som er nevnt i Esekiels bok og i Johannes' åpenbaring.[2] Minst en gresk tragedie ble kalt for Gyges. I henhold til den romerske forfatteren Plinius den eldre var det Gyges som oppfatt alle ballspill.[2]

Den mytiske Gyges[rediger | rediger kilde]

Gyges, Promptuarii Iconum Insigniorum, 1553

Som mange andre konger fra den tidlige antikken, inkludert Midas fra Frygia og selv mer historisk dokumenterte som Aleksander den store, var Gyges emne for mytologisering. Motivene for disse fortellingene er mange; en mulighet er at mytene legemliggjorde religiøse trosforestillinger eller praksiser.[7] I den andre boken av Platons filosofiske verk Staten møter Sokrates en mann ved navn Glaukon som benytter seg av en mytologisk fortelling for å bevise et poeng om menneskelig vesen. Det viser seg at Glaukon og Sokrates har meget forskjellige fortolkninger av den samme fortellingen.

Fortellingen om Gyges ring var en velkjent myte lenge før Platon benyttet seg av den i sin bok.[8] Den forteller at en mann ved navn Gyges som levde i Lydia og var en hyrde for kongen av dette landet. En dag var det et jordskjelv mens Gyges var ute på markene, og oppdaget en ny grotte hadde åpenbart seg etter jordskjelvet. Da han gikk inn for å se hva som var der, oppdaget han en tidligere konge var blitt gravlagt i grotten og på fingeren til denne fant han en gullring. Han tok ringen med seg og oppdaget snart at den som bar ringen fikk evnen til å gjøre seg selv usynlig. Den neste gangen han var i det kongelige palasset for å rapportere om kongens sauer, satte han på seg ringen, forførte dronningen, drepte kongen og tok kontroll over palasset.

Platon benyttet seg av fortellingen som en metafor om at all makt korrumperer.[9] I Staten gjenforteller Glaukon fortellingen om Gyges ring til Sokrates. Glaukon argumenterer for at alle mennesker er iboende urettferdige, og kun det som holder menneskene tilbake fra urettferdighet er de bånd som loven og samfunnet setter. «Anta at det er to slike magiske ringer,» sier han til Sokrates, «og den rettferdige tar på seg den ene og den urettferdige tar på den andre; ingen mann kan bli antatt å være av en slik jernvesen at han ville holde fast på rettferdighet: ingen mann ville holde hendene sin fra hva som ikke var hans eget om han trygt kunne ta fra markedet hva han like eller gå inn i husene og ligge med alle som han likte, eller drepe eller løslate fra fengselet hvem han måtte ønske, og på alle vis være som en gud blant mennesker. Da ville handlingene til den rettferdige være som handlingene til den urettferdige; de ville begge komme til det samme punktet.»[10]

Innflytelse på moderne verker[rediger | rediger kilde]

  • Théophile Gautier skrev en fortelling kalt for Le roi Candaule (utgitt i 1844), som ble oversatt til engelsk av Lafcadio Hearn.
  • Tsar Kandavl eller Le Roi Candaule er en grand ballet med koreografi av Marius Petipa, og musikk av Cesare Pugni, med en libretto av Jules-Henri Vernoy de Saint-Georges, basert på Herodots versjon. Den ble første presentert ved Mariinskijballetten i St. Petersburg i 1868.
  • Le Roi Candaule er også tittelen på en komedie av Henri Meilhac og Ludovic Halévy, løselig basert på den antikke fortellingen og presenterer lyse sketsjer fra pariserlivet på 1860- og 1870-tallet.
  • Den tyske dramatikeren Friedrich Hebbel skrev Gyges und sein Ring, en tragedie fra 1856.
  • I romanen Den engelske pasienten, og filmen basert på den, blir grev Almásy (som ble beskrevet som en disippel av Herodot) forelsket med en gift kvinne (Katherine Clifton) mens hun leser Herodots versjon av fortellingen om Gyges høyt rundt et leirbål. Fortellingen bebuder deres egen tragiske veg.
  • I sciencefictionromanen Hyperion av Dan Simmons er den ene av fire onder som er navngitt av rådsherre Albedo er kalt for Gyges.
  • Et av kapitlene i Robertson Davies' roman Fifth Business er kalt for «Gyges and King Candaules». Hovedpersonen, forskeren Dunstan Ramsay; hans livslange «venn og fiende», finansfyrsten Percy «Boy» Staunton; og Stauntons hustru Leola som hadde vært Ramsays barndomskjæreste, er gjennom boken sammenlignet med henholdsvis Gyges, kong Candaules (Sadyattes) og dronningen av Lydia. I særlig en scene hvor Staunton insisterer på å vise Ramsay nakenbilder av sin hustru, forteller Ramsay ham den antikke fortellingen som en advarsel (som Staunton overser).
  • Litteraturforskere som Steve Bonta betrakter den magiske ringen som spiller en betydelig rolle i bøkene til Tolkien kan betraktes som inspirert av Gyges' ring. Sistnevntes ring hadde vært eid av oldtidskonge og Gyges fikk tak i den da han gikk inn i en grotte, og med ringen til å gjøre seg usynlig får han stor makt, men som også gjør ham hensynsløs og umoralsk. Det samme kan sies om den magiske ringen i Tolkiens Hobbiten og Ringenes herre. Platons bruk av Gyges' ring som en metafor for korrupsjon grunnet dens makten er også anvendelig på Tolkiens verk.[11]
  • I 1990 utga Frederic Raphael boken The Modern I, A Myth Revised, en gjenfortelling av fortellingen om Lydia, kong Candaules og Gyges.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Borghese Gallery
  2. ^ a b c Gyges of Lydia
  3. ^ Sadyattes var også kjent som Myrsilos i henhold til Herodot, men hans religiøse tittel, Kandaules, blir ofte feilaktig referert til som hans navn.
  4. ^ Platon: Staten, II
  5. ^ Senere tradisjoner har knyttet krigen mot Smyrna med dårlig behandling av en poet i byen ved navn Magnes som hadde komponert poesi som feiret lydiske serier. Denne poeten skal ha vært en favoritt av Gyges, også nevnt som hans homofile elsker.
  6. ^ Strabon i. 3. 21, som antagelig hadde feillest den greske Delta Δ for en Lambda Λ
  7. ^ Seaford, Richard (2004): Money and the Early Greek Mind, Cambridge University Press, s. 114 ff., begrenset visning
  8. ^ Danzig, Gabriel (2008): «Rhetoric and the Ring: Herodotus and Plato on the Story of Gyges as a Politically Expedient Tale» i: Greece & Rome 55 (2): 169–192.
  9. ^ All makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt.
  10. ^ Oversettelse av Wikipedia for anledningen.
  11. ^ Bonta, Steve: Tolkien's Tale Bears Ring of Truth: «Set in Tolkien's own mythical Middle-earth, The Lord of the Rings thrillingly contrasts the ageless desire for freedom and peace with the unquenchable lust for power and control», i The New American, 28. januar 2002
  12. ^ The Modern I, A Myth Revised, Bookfever.com

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Gyges» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  • Settipani, Christian (1991): Nos ancêtres de l'Antiquité, 1991, s. 152

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]