Kensingtonsteinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 45°48,788′N 95°40,305′V

Kensington Runestone.gif

Kensingtonsteinen (fra engelsk Kensington Runestone) er en 90 kilo tung stein med runeinnskrift som angivelig ble funnet under en trerot på en svenskeiet farm i Kensington, Douglas County i Minnesota, høsten 1898. På steinen står det at 8 gøter og 22 nordmenn kom til dette området i år 1362, dvs mer enn hundre år før Columbus oppdaget Amerika.

Det var en svensk bonde ved navn Olof Ohman (egentlig Öhman), som sammen med sin sønn Edward angivelig fant den på jordet sitt. Steinens ekthet er mildest talt omstridt, og vitenskapelige studier har aldri fastslått steinens ekthet. Likevel er de folkelige forestillingene om Kensington-steinen fortsatt sterke og levende i de skandinaviske områdene i det nordlige USA.

Teksten[rediger | rediger kilde]

Teksten på steinen lyder:

Sitat

(wi er) 8 : göter : ok : 22 : norrmen : po :
...o : opþagelsefärd : fro :
vinland : of : vest : vi :
hade : läger : ved : 2 : skLär : en :
dags : rise : norr : fro : þeno : sten :
vi : var : ok : fiske : en : dagh : äptir :
vi : kom : hem : fan : 10 : man : röde :
af : blod : og : ded : AVM :
frälse : äf : illü.

här : (10) : mans : ve : havet : at : se :
äptir : vore : skip : 14 : dagh : rise :

from : þeno : öh : ahr : 1362 :
Sitat
Oversettelse
Sitat

Åtte gøter (senere tolket som «goter») og to og tyve nordmenn på
oppdagelsesferd fra
Vinland mot vest. Vi
hadde leir ved en sjø med to skjær i, en
dagsreise nord for denne steinen.
Vi var ute og fisket en dag. Da
vi kom hjem fant vi ti mann røde
av blod og døde. AV(e) M(aria), frels oss fra det onde.

Har ti mann ved havet til å se
etter skipene våre, fjorten dagsreiser

fra denne øya, året 1362.
Sitat

Tolkning[rediger | rediger kilde]

At årstallet er angitt med arabiske tall er svært påfallende. Samtlige runesteiner man ellers kjenner, angir tall skrevet med bokstaver eller romertall.[1] Videre opptrer inskripsjonen med feil verbbøyning: Wi war/kom/fan (= Vi var/kom/fant), når man på den tid bøyde verb i første person flertall: Wi warom/komom/funnum.[2]

Ohman og hans ti år gamle sønn hevdet senere at de først trodde de hadde funnet en «indiansk almanakk», og en avskrift av inskripsjonen ble sendt til gresk-avdelingen ved universitetet i Minneapolis, før den havnet hos professor Olaus Breda, som første gang hørte om steinen til nyttår 1898/99. I brev datert 7. mars 1910[3] forklarer han hvorfor han anså den som en forfalskning:

  1. Det var helt utroverdig at en inskripsjon kunne fremstå så klar etter å vært utsatt for det barske klimaet i Minnesota i over fem hundre år.
  2. Det absurde i at reisende, helt ukjente på det amerikanske kontinentet, skulle ta seg frem til Minnesota på to uker.
  3. Det absurde i selve inskripsjonen, som var et samrøre av gamle språkformer, gammeldags rettskrivning og moderne svensk ispedd engelske former. Professor Breda forteller videre at Sophus Bugge, Gustav Storm og Oluf Rygh, som alle var kapasiteter på runeinnskrifter, enstemmig vurderte steinen som en forfalskning, og at en utfyllende rapport om Kensingtonsteinen fra Universitetet i Oslo opplevde språkformen som «umulig, et særdeles klossete forsøk på å konstruere en gammel språkform uten å besitte den påkrevde kunnskap. Av runologiske, språklige og historiske grunner kan inskripsjonen ikke være ekte.»

Selve steinen ble oversendt til professor George Curme ved Northwestern University i Illinois .[4] På grunnlag av professor Bredas oversettelse trodde han i utgangspunktet at den kunne være ekte, men synet av den satte ham på andre tanker. Runene fremstod klart og tydelig, og måtte ha vært skåret inn nylig. Han beskrev steinen som «en klossete forfalskning». Folk så nå med mistenksomhet på Ohman, som var den som hadde funnet steinen. I disse årene kjempet Norge for uavhengighet fra Sverige, og fra norsk hold tok det seg påfallende ut at det akkurat da dukket opp en inskripsjon som omhandlet en ekspedisjon av nordmenn og svensker på en tid da de også hadde felles konge, nemlig Magnus Eriksson.[5] Noen husket også Ossians sanger, som ble mottatt med begeistring og viste seg å være en ren forfalskning.

Men noen utdannet mann var han jo ikke, så hvordan kunne han ha pønsket ut en hel runeinnskrift? Ohman tok etter dette steinen med seg hjem og brukte den som helle, med inskripsjonen på nedsiden. Men i 1907 dukket Hjalmar Holand[6] opp, en 35 år gammel nordmann som hadde slått seg ned i Wisconsin og avla Ohman et besøk av ren nysgjerrighet. Ohman lot Holand få Kensingtonsteinen, visstnok for en pris av ti dollars. Holand presenterte siden en mer omfattende oversettelse av inskripsjonen enn professor Breda, og skapte fornyet blest om den.

I 1909-10 ble den undersøkt av Minnesota Historical Society under ledelse av geologen Horace Winchell. Winchell sammenlignet den med annen stein i området ved Kensington, som han besøkte tre ganger. Slik møtte han også Ohman, som han beskrev som åpenhjertig og troverdig, men mente likevel at inskripsjonen var så skarp og tydelig at den ikke kunne være mer enn tretti år gammel, med mindre steinen hadde ligget nedgravd det meste av tiden.[7]

Professor Jon Helgason uttalte i 1951: «Etter min mening er inskripsjonen på Kensingtonsteinen slik at ingen filolog med noen selvrespekt anstendigvis kunne skrive om den, mer enn en arkeolog ville bry seg med å publisere et gravfunn fra jernalderen hvis han fant en telefonkatalog under det.» Men mens Helgason valgte å bare ignorere saken, skrev Erik Moltke, professor ved Nationalmuséet i København, i en artikkel om steinen samme år at «det har vært så mye oppstuss rundt denne inskripsjonen at det må settes en stopper for det». Han påpekte også i en artikkel fra 1949 om steinen «hvilket misfoster den anvender som A-rune».[8]

I oktober 2003 ble steinen sendt til Sverige, der professor i nordisk språk, Tryggve Sköld, sammenlignet inskripsjonen med runetegn opptegnet av en svensk skredder, spelemann og komponist, Edvard Larsson fra Dalarne. Larsson skrev i 1883 og 1885 ned runetegn slik de i den tid ble brukt på hans hjemtrakter. Disse skiller seg fra eldre runealfabeter, men samsvarer med runene funnet på Kensingtonsteinen. James Knirk, professor i runologi, uttalte i 2004: «Det kan ikke være tvil om at steinen ble hugget til av en svensk-norsk bosetning i Minnesota helt på slutten av 1800-tallet, for øvrig av minst to personer, hvorav den ene var venstrehendt, den andre høyrehendt.»[9]

Andre teorier[rediger | rediger kilde]

«Ekspedisjonen»[rediger | rediger kilde]

I 1354 sendte kong Magnus Eriksson en ekspedisjon til Grønland under ledelse av Pål Knutsson som eide store deler av gården Tveit på Tysnes.[10] Følget fikk i oppdrag å finne ut hva som hadde hendt med de fraflyttede norrøne koloniene på Grønland. Man fryktet at beboerne hadde henfalt til hedenskap og begitt seg til Nord-Amerika. Et brev fra Gerard Mercator til John Dee i 1577 bringer utdrag fra et tapt verk av Jacobus Croyen (James Knox) som beskrev en ekspedisjon som hadde reist lenger enn til Grønland og vendt tilbake med åtte menn i 1364. Cnoyen skrev en beretning om ekspedisjonen i et tapt verk som het Inventio Fortunate, der han hevdet at kompassnålen snur seg mot nord fordi det ligger en svart, magnetisk klippeøyNordpolen.[11] I 1887 skrev historikeren Gustav Storm i et verk at han anslo at Magnus Eriksson-ekspedisjonen ville kommet tilbake i 1363/64. Dette er trolig det første utgitte verk som refererer til en reise til Nord-Amerika på et tidspunkt som stemmer med dateringen på Kensingtonsteinen.[12] Men det betyr også at noen kunne ha lest Storms bok og brukt opplysningen om en ekspedisjon vestover til å datere en forfalskning.

Besøkende munker[rediger | rediger kilde]

Thomas Reiersgord utgav i 2001 sin teori om at de besøkende var cisterciensere fra Gotland, og at de ti døde ikke var drept av indianere, men omkom som følge av pesten som hjemsøkte Europa i disse årene. Til støtte for sin teori anfører han at sioux-kvinnen Makawastewin (Maka = jord, waste = god, win = kvinne, Den gode jords kvinne), på engelsk kalt Susan Windgrow,[13] i 1935 fortalte antropologen Ruth Landes et gammelt sioux-sagn om et besøkende skip en vårdag: «38 sjømenn eller krigere bemannet båten, klærne deres hadde skjell malt på seg, og de bar hodeplagg med horn[14] Det siste utelukker iallfall at dette var skandinaver, da disse har aldri brukt hjelmer med horn, verken i vikingtiden eller i middelalderen (1362).[15] Hjelmer med horn har blant skandinaver bare vært brukt rituelt i bronsealderen,[16] men Reiersgord mener at Makawastewins forklaring om at de besøkende ikke drakk «ildvann» eller oppsøkte indianerkvinnene, underbygger at det var snakk om munker. Men «ildvann» (= brennevin) var ikke kjent før utpå 1500-tallet,[17] så besøkende i 1362 kunne uansett ikke brakt med seg noe slikt. Det kan også utelukkes at de besøkende døde i pest. Inkubasjonstiden er altfor kort til at folk kunne bringe smitten med seg over Atlanterhavet og begi seg på en to ukers reise innover det amerikanske kontinent før sykdommen brøt ut. Indianerne ville jo også vært smittet, og de har ikke vært ute for Svartedøden.

Fortøyningshullene[rediger | rediger kilde]

Fra Canada i nord til Missouri i sør har man funnet «fortøyningshuller» slik noen mener er kjent dem fra norske fjorder og langs svenske vannveier. De er forvitret såpass at de anses å være en del hundre år gamle. Ett eksempel er Viking Altar Rock i Minnesota. Også her refererer man til kong Magnus' ekspedisjon av «vikinger», uten hensyn til at vikingtiden var avsluttet ved slaget ved Stiklestad, mer enn tre hundre år før kong Magnus angivelig skulle ha sendt sine menn vestover.[18] Ved Cormorant-sjøen, ikke langt unna Kensington, har man også funnet slike fortøyningshuller.[19]

Man skal merke seg at slike fortøyningshuller i Norge er kjent gjennom vandresagn, men at de ved nærmere ettersyn ikke kan påvises. De er dessuten ikke forenlig med vikingtidens og tidlig middelalders skipsteknologi. Skipene den gang var gruntgående, og ved anlegg til land dro man dem opp i fjæra.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bengtson, John D.: The Kensington Rune Stone: A Study Guide, s.8
  2. ^ Bengtson, John D.: The Kensington Rune Stone: A Study Guide, s.4
  3. ^ Blegen, Theodore Christian (1968): The Kensington rune stone: new light on an old riddle Minnesota Historical Society Press, s. 166
  4. ^ Silverberg, Robert (2007): Scientists and scoundrels: a book of hoaxes, U of Nebraska Press, s. 90
  5. ^ Kensington Runestone, s.1
  6. ^ Holand, Hjalmar R. (1956): Explorations in America before Columbus, Twayne Publishers
  7. ^ Blegen, Theodore Christian (1968): The Kensington rune stone: new light on an old riddle, Minnesota Historical Society Press, s. 70
  8. ^ Richardson, Jim; Richardson, Allen (2004): Gonzo Science: Anomalies, Heresies, and Conspiracies, Cosimo, Inc., s.144
  9. ^ http://www.aftenposten.no/viten/article774180.ece
  10. ^ http://tysnes-sogelag.net/mambo2/personsoge/p-l-knutsson-og-kensington-steinen.html
  11. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Rupes_Nigra
  12. ^ http://enc.slider.com/Enc/Kensington_Runestone (s.2)
  13. ^ http://www.bbhc.org/pointswest/PWArticle.cfm?ArticleID=76
  14. ^ http://jdbengt.net/articles/kensington.pdf (s.5)
  15. ^ http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=362275
  16. ^ http://oldtiden.natmus.dk/udstillingen/bronzealderen/viksoe_hjelmene/viksoe_hjelmenes_opbygning/
  17. ^ http://runeberg.org/salmonsen/2/4/0185.html
  18. ^ http://www.co.todd.mn.us/TODDCOUNTY/history0028.asp#INLINK001
  19. ^ http://books.google.no/books?id=qpdxhqewliAC&pg=PA328&lpg=PA328&dq=cormorant+lake+minnesota+Norway+boulders&source=bl&ots=j9dR5tj7C-&sig=TrqUBIDs8nfDZ7umcO6r9NqMhO0&hl=no&ei=XNvRSeCzLMG2jAeSiNX1Bg&sa=X&oi=book_result&resnum=7&ct=result

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]