Ibogain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ibogain
Kjemisk navn (IUPAC) 10-Metoksyibogamin
Kjemisk navn (CAS) 12-Metoksyibogamin
CAS-nummer 83-74-9
Kjemisk formel C20H26N2O
Molvekt 310,44 g/mol
Ibogain (strukturell formel)

Ibogain er et indolalkaloid og et lengevirkende hallusinogen som i økende grad har blitt kjent for sin anvendelse i behandling av opioid-avhengighet og liknende avhengighets-syndromer. Det forekommer naturlig i en rekke av plantene i gravmyrtfamilien, blant dem først og fremst i iboga.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ibogain ble første gang isolert fra rotbarken til tabernanthe iboga i 1901 av Dybowski og Landrin[1] og uavhengig av dette av Haller og Heckel samme år. Eksemplarer av planten ble skaffet til veie fra Gabon på midten av 1800-tallet, der den har blitt brukt i innvielsesritualer i bwiti-religionen. Den utfordrende fullstendige syntese oppnådde G. Büchi i 1966.[2] Siden den gang har ytterligere fullstendig syntetiske fremstillingsruter blitt utviklet.[3] Bruken av ibogain i behandlingen av forstyrrelser knyttet til stoffbruk hos mennesker ble først gang foreslått av Howard Lotsof i en amerikanske patent i 1985.[4] Ibogains evne til å mildne opiodabstinenser bekreftet hos rotter, ble først publisert av Dzoljic og andre (1988).[5] Ibogains anvendelse for å redusere selvadministrering av morfin i prekliniske studier ble vist av Glick og andre (1991)[6] og ibogains evne til å redusere selvadministrering av kokain hos rotte ble vist av Cappendijk og andre (1993).[7] Støtte til påstanden om at ibogain behandler alkoholavhengighet ble fastslått av Rezvani (1995).[8]

Forskning som viser ibogains effektivitet i å redusere opioidabstinenser hos stoffavhengige forsøkspersoner ble publisert av Alper og andre (1999)[9] og Mash og andre (2000).[10] Det har riktignok ennå ikke fremkommet fagfellevurderte studier som viser noen statistisk signifikant langtidsforbedring etter administrering av ibogain til mennesker med stoffproblemer.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Det har blitt observert at ibogain kan avbryte avhengighet til opioider. En integrert del av ibogains virkning er å mildne symptomer på opiodabstinenser. Forskning tyder også på at ibogain kan virke avbrytende på flere former for substansavhengighet, som til alkohol, metamfetamin og nikotin, og til og med ha en avbrytende virkning på avhengighetsliknende, destruktive adferdsmønstre som ikke handler om substansmisbruk eller kjemisk avhengighet. Ibogain er blitt benyttet som adjuvans til psykoterapi av Claudio Naranjo, og noe av dette arbeidet ble beskrevet i boka The Healing Journey[11]

Farmakologi[rediger | rediger kilde]

Ibogains farmakologi er ganske kompleks, og innvirker på mange forskjeligge nevrotransmittersystemer på en og samme tid.[12][13] På grunn av sin rimelig lave potens på sine målsteder, blir ibogain anvendt i store doser på hundresvis av milligram, opp til ett gram.

Mekanisme og farmakodynamikk[rediger | rediger kilde]

Blant nylig framsatte hypoteser om ibogains virkemekanismer er aktiveringen av virkningsveien for gliacelle-linjederivert nevrotropisk faktor (GDNF)i det ventrale tagmentale området (VTA) i hjernen. Arbeidet har primært blitt utført i preklinisk etanolforskning hvor 40 mg/kg av ibogain forårsaket økninger av rNA uttrykk av GDNF kongruent med reduksjon av etanolinntak hos rotte, fravær av nevrotoksisitet eller celledød.[14]

Ibogain er en nonkompetitiv antagonist (kanalblokkerer) på α3β4 nikotinreseptorer, og binder seg med moderat affinitet. Flere andre α3β4 antagonister er kjent, og enkelte av disse, så som bupropion (Zyban) og mekamylamin, har blitt brukt til behandling av nikotinavhengighet. Denne α3β4-antagonismen korrelerer nokså godt ved den observerte virkningen med avbrytelse av avhengighet.

Man mistenker at ibogains virkning på de dopaminerge, opioide og glutamaterge systemer også er involvert i dets anti-addiktive virkning. Mange brukere av ibogain rapporterer likeartede visuelle opplevelser, så som at de ser instruktive avspillinger av livshendelser som førte dem inn i avhengigheten, mens andre rapporterer terapeutiske sjamanistiske visjoner som hjelper dem til å overvinne frykt og negative følelser som ligger til grunn for avhengigheten deres. I tillegg rapporterer de som blir behandlet med ibogain et umiddelbart opphør av symptomene på opiodabstinens.

Noen kilder mente at ibogains anti-addiktive egenskaper delvis kan skyldes at det er en NMDA-reseptorantagonist, ettersom andre NMDA-antagonister slik som ketamin har blitt brukt til å behandle amfetamin-avhengighet. Ibogain er en sigma2reseptor-agonist.[15]

Metabolitter[rediger | rediger kilde]

Ibogain blir hurtig metabolisert i det menneskelig legeme av cytokrom P450 2D6. Virkningene etter ibogainbehandling med varighet over 48 timer vil derfor trolig ikke skyldes administreringen av ibogain i utgangspunktet. Hovedmetabolitten i mennesker er noribogain (12-hydroksyibogamin) som inneholder en fenolsk hydroksy istedenfor en metoksy-gruppe. Både ibogain og noribogain har et plasmahalveringstid på omtrent tretti minutter. Det er framsatt forslag om at ibogain avsetter seg i fettvev og blir metabolisert til noribogain etter hvert som det frislippes.[16] Noribogain har gjennomgående høyere plasmakonsentrasjoner enn ibogain og kan derfor registreres over lengre tidsperioder enn ibogain. Metabolitten er noe mer aktiv ved flere reseptorer og transportører. Noribogain er mest potent som en serotoninreopptakshemmer og som κ og µ-opioidreseptor full agonist og kan derfor opptre som en opiaterstatning i liknende forbindelser som metadon. Noribogain er også mer potent enn ibogain i rotteforsøk der det testes for ibogains subjektive virkninger.

Derivater[rediger | rediger kilde]

Et syntetisk derivat av ibogain, 18-metoksykoronaridin (18-MC) er en selektiv α3β4-antagonist som ble utviklet i et samarbeid mellom nevrologen Stanley D. Glicks (Albany) og kjemikeren Martin E. Kuehne (Vermont).[17]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Avhengighetsavbrytelse[rediger | rediger kilde]

Tilhengere av ibogainbehandling av stoffavhengighet har etablert formelle og uformelle klinikker eller selvhjelpsgrupper i Canada, Mexico, Karibien, Costa Rica, Tsjekkia, Frankrike, Slovenia, Nederland, Brasil, Sør-Afrika, Storbritannia og New Zealand der ibogain blir tilført i kontrollerte omgivelser som et eksperimentelt legemiddel. I Sverige, et av de få land der ibogain er forbudt, ble «Stiftelsen Iboga» opprettet våren 2006 «som är en religiöst och partipolitiskt obunden stiftelse som arbetar för att svensk missbrukarvård skall ta till sig ibogain som redskap i behandling av drogberoende.»[18] Selv om den fulle innsikt om ibogains virkninger ennå er framvoksende, virker det som den mest effektive behandlingen skjer ved visjonære doser av ibogain som produserer en avbrytelse av opiat-lyst, etterfulgt av intens veiledning og terapi gjennom hele avbruddsperioden. Noen pasienter har behøvd en andre eller tredje sesjon i løpet av de neste 12 til 18 måneder for å kvitte seg helt med opiatavhengigheten. En minoritet blant pasientene får fullt tilbakefall til opiatavhengighet i løpet av dager eller uker. En omfattende artikkel om temaet ibogainterapi som beskriver prosedyrer, virkninger og ettervirkninger er «Ibogaine in the Treatment of Chemical Dependence Disorders: Clinical Perspectives» av Howard Lotsof.[19]

Behandling av kroniske smerter[rediger | rediger kilde]

I 1957 oppdaget Jurg Schneider som var farmakolog ved CIBA at ibogain potenserer morfinanalgesi.[20] Ytterligere forskning ble oppgitt og ingen flere data ble noensinne publisert av forskere fra Ciba omkring ibogain/opioid-interaksjoner. Nesten 50 år senere offentliggjorde Patrick Kroupa og Hattie Wells den første behandlingsprotokoll for administrering av ibogain parallelt med opioider hos mennesker som anga at ibogain reduserer toleransen overfor opioid-medikamenter.[21] Kroupa og andre utgav sine forskningsresultater i Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS) Journal som viste at administrering av lave «vedlikeholdsdoser» av ibogain HCl sammen med opioider nedsetter toleransen.

Bivirkninger[rediger | rediger kilde]

I terapeutiske doser har ibogain et aktivt vindu på fra 24 til 48 timer, er psykisk intenst og medfører ataksi så lenge som 12 timer, noen ganger lenger. Kvalme som kan føre til oppkast er ikke uvanlig i løpet av behandlingen. Slike ubehagelige symptomer medfører at ibogains misbrukspotensial som et rekreasjonelt rusmiddel er lavt.

Middelet er eksperimentelt og kontroversielt, og isolerte tilfeller med dødelige hjertearytmier ved behandling skal ha forekommet. Det gjenstår ennå i disse tilfellene klart å få fastslått kausal forbindelse mellom mortalitet og ibogaininntak fordi det er uklart hvorvidt andre stoffer (så som heroin) ble inntatt samtidig av pasienten selv, mot anvisningene som var gitt, og fordi obduksjonene ikke har gitt noe entydig svar. Arytmier har blitt observert på EKGer ved konversjonspunktet fra ibogain til noribogain.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Et forskningsprosjekt omkring ibogain ble finansiert av det amerikanske nasjonale institutt for narkotikamisbruk (NIDA) på begynnelsen av 90-tallet. NIDA ga opp sine bestrebelser på å videreføre dette prosjektet til kliniske undersøkelser i 1995, og viste da til at andre rapporter antydet en risiko for hjerneskade ved ekstremt høye doser, og dødelig hjertearytmi hos pasienter som fra før hadde hatt tidligere helseproblemer, og dessuten mangelfull budsjettdekning for ibogainutvikling. NIDA-støtte til ibogainforskning fortsetter imidlertid gjennom indirekte bevilgninger, hvilket det ofte henvises til i fagfellevurderte ibogain-publikasjoner.

Ingen andre kilder til finansiering dukket opp før i 2005, da dr. Deborah Mash mottok den nødvendige økonomiske støtte fra en anonym kilde. Med denne støtten har FDA-godkjente Fase I kliniske forsøk med bruk av ibogain på stoffavhengige menneskelige forsøkssubjekter blitt restartet ved University of Miami, uavhengig av NIDA.

Juridisk status[rediger | rediger kilde]

I 1966 ble ibogain klassifisert som «Schedule I Controlled Substance» i USA, sammen med andre psykedeliske stoffer slik som LSD og meskalin. Siden har flere andre land, inkludert Sverige, Danmark, Belgia og Sveits også forbudt salg og besittelse av ibogain. Ibogain er ikke oppført på den norske narkotikalisten, men alle trypaminderivater er nå oppført på narkotikalisten og ibogain er et tryptaminderviat.

Henvisninger i media[rediger | rediger kilde]

  • I TV-serien X-Files, i 8. sesong, episode 7 – «Via Negativa». Første gang vist: 17. desember 2000. Oppsummering: en seriemorder/kultleder bruker ibogain for å astralprojisere seg og myrde sitt offer.
  • CSI, 2. sesong, episode 4 – «Getting Off». Første gang vist: 1. januar 2004. Oppsummering: Offeret omsatte substansen og den hovedmistenkte var ruset på det da han overfalt og ranet offeret. Omtrent ubegripelig, forvirrende plott med mange underplott.
  • Law & Order: Special Victims Unit, 11. sesong, episode 11 – «Users». Oppsummering: En heroin-avhengig gutt blir behandlet med ibogain for å få han klar til å vitne i en sak. Dr. Wong blir suspendert i 30-dager som psykiater pga. han medvirket til denne illegale behandlingen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ J. Dybowski, E. Landrin (1901). «PLANT CHEMISTRY. Concerning Iboga, its excitement-producing properties, its composition, and the new alkaloid it contains, ibogaine». C. R. Acad. Sci. (133), s. 748. 
  2. ^ G. Büchi, D.L. Coffen, Karoly Kocsis, P.E. Sonnet og Frederick E. Ziegler (1966). «The Total Synthesis of Iboga Alkaloids». J. Am. Chem. Soc., 88 (13), s. 3099-3109.  (pdf)
  3. ^ C. Frauenfelder (1999). «Neuer Zugang zu den Zboga-Alkaloiden». doktorgradsavhandling, s. 24.  (pdf)
  4. ^ US Patent # 4,499,096 (1985)
  5. ^ Dzoljic E.D., Kaplan C.D. og Dzoljic M.R. (1988). «Effect of ibogaine on naloxone-precipitated withdrawal syndrome in chronic morphine-dependent rats.». Arch. Int. Pharmacodyn. Ther., 294, s. 64-70. 
  6. ^ Glick S.D., Rossman K., Steindorf S., Maisonneuve I.M. og Carlson J.N. (1991). «Effects and aftereffects of ibogaine on morphine self-administration in rats». Eur. J. Pharmacol, 195 (3), s. 341-345. 
  7. ^ Cappendijk S.L.T., Dzoljic M.R. (1993). «Inhibitory effects of ibogaine on cocaine self-administration in rats». European Journal of Pharmacology, 241, s. 261-265. 
  8. ^ Rezvani, A., Overstreet D. og Lee, Y. (1995). «Attenuation of alcohol intake by ibogaine in three strains of alcohol preferring rats». Pharmacology, Biochemistry, and Behaviour, 52, s. 615-620. 
  9. ^ Alper og andre (sommeren 1999). «Treatment of acute opioid withdrawal with ibogaine.». Am J Addict., 8 (3), s. 234-42.  pdf
  10. ^ D.C. Mash og andre (september 2000). «Ibogaine: Complex Pharmacokinetics, Concerns for Safety, and Preliminary Efficacy Measures». Neurobiological Mechanisms of Drugs of Abuse (Annals of the New York Academy of Sciences), 914.  pdf
  11. ^ Naranjo, C. (1973). The Healing Journey. New York: Pantheon Books, Div. Random House. s. 197-231. ISBN 0-394-48826-1.  [Kapittel V, Ibogaine: Fantasy and Reality. [1]]
  12. ^ Popik P., Skolnick P. (1998). «Pharmacology of Ibogaine and Ibogaine-Related Alkaloids». I Cordell, G.A. The Alkaloids, 52. Academic Press. s. 197-231.  [Kapittel 3]
  13. ^ K.R. Alper (2001). «Ibogaine: A Review.». The Alkaloids, 56, s. 1-38.  (pdf) Academic Press
  14. ^ Dao-Yao He, Nancy N.H. McGough, Ajay Ravindranathan, Jerome Jeanblanc, Marian L. Logrip, Khanhky Phamluong, Patricia H. Janok og Dorit Ron (2005). «Glial Cell Line-Derived Neurotrophic Factor Mediates the Desirable Actions of the Anti-Addiction Drug Ibogaine against Alcohol Consumption». Journal of Neuroscience, 25 (3), s. 619-628. 
  15. ^ Mach R.H., Smith C.R., Childers S.R. (1995). «Ibogaine possesses a selective affinity for sigma 2 receptors». Life Sciences, 57 (4), s. PL57-62. 
  16. ^ Lindsay B. Hough, Sandra M. Pearl og Stanley D. Glick (1996). «Tissue Distribution of Ibogaine After Intraperitoneal and Subscutaneous Administration». Life Sciences, 58 (7), s. 119-122. 
  17. ^ Christopher J. Pace, Stanley D. Glick, Isabelle M. Maisonneuve, Li-Wen Heb, Patrick A. Jokiel, Martin E. Kuehne og Mark W. Fleck (2004). «Novel iboga alkaloid congeners block nicotinic receptors and reduce drug self-administration». European Journal of Pharmacology, 492, s. 159-167. 
  18. ^ «Stiftelsen Ibogas nettsider». 24. mai 2006. Besøkt 24. juni 2006. 
  19. ^ H.S. Lotsof (1995). «Ibogaine in the Treatment of Chemical Dependence Disorders: Clinical Perspectives». MAPS Bulletin, V (3), s. 19-26. 
  20. ^ Jurg Schneider (på vegne av Ciba Pharmaceuticals) (1957). «Tabernanthine, Ibogaine Containing Analgesic Compositions (US Patent No. 2,817,623)». Besøkt 24. juni 2006.  (pdf)
  21. ^ Patrick K. Kroupa, Hattie Wells (2005). «Ibogaine in the 21st Century». Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies, XV (1), s. 21-25.  (pdf)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

På engelsk: