Hubert Walter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hubert Walter (født ca. 1160, død 13. juli 1205) var en innflytelsesrik kongelig rådgiver på slutten av 1100-tallet og helt i begynnelsen av 1200-tallet i posisjonen som kansler og justiciar av England, og erkebiskop av Canterbury. Som kansler begynte Walter med å administrere det kongelige arkivet, charterrullene (Charter Rolls), en nedtegnelse av alle charter, konsesjoner og tillatelser som ble utstedt av kanselliet. Walter er ikke kjent for sin fromhet eller sin lærdhet, men historikerne har bedømt ham som en av de fremste regjeringsministre i engelsk historie.

Walter skyldte mye til sin onkel Ranulf de Glanvill for sin tidlig forfremmelse og som hjalp ham å bli en skriver for skattkammeret. Walter tjenestegjorde for kong Henrik II av England på mange måter, ikke bare i administrasjonen for finans, men også i diplomatiske og juridiske saker. Etter at han ikke lyktes som kandidat for bispedømmet York ble han valgt til biskop av Salisbury kort tid etter kroningen av Henrik IIs sønn Rikard I av England.

Walter fulgte kong Rikard på det tredje korstoget, og var en av de fremste som var involvert i å skaffe løsepengene for Rikard da han satt fengslet i Tyskland på veg tilbake fra Det hellige land. Som en belønning for Walters tro tjeneste ble han valgt til den neste erkebiskopen av Canterbury i 1193. Han tjente også som Rikards justiciar fram til 1198 da han ble ansvarlig for å skaffe penger som kongen trengte for sin krigføring i Frankrike. Walter satte opp et system som var forløperen den moderne fredsdommer basert på å velge fire riddere i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I. Han gjenopptok også forgjengerens strid over å opprette et kirkebygg som konkurrent til Canterburykatedralen, en strid som først ble bilagt da paven beordret ham å oppgi disse planene. Etter Rikards død i 1199 hjalp Walter til å sikre forfremmelsen til Rikards bror Johan av England til tronen. Walter tjenestegjorde også for Johan som diplomat og hadde i denne forbindelsen flere reiser til Frankrike.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Walter var sønn av Hervey Walter[1] og hans hustru Maud de Valoignes, en av døtrene og (arving) av Theobald de Valoignes, som var herre av Parham i Suffolk.[2] Walter var en av seks brødre.[3] Den eldste broren, Theobald Walter[4], og Walter selv, fikk hjelp med deres karriere av deres onkel, Ranulf de Glanvill.[2] Glanvill var justiciar for Henrik II, og var gift til Martha de Valoignes søster, Bertha. En yngre bror, Osbert, ble en kongelig dommer og døde i 1206. Brødrene Roger, Hamo (eller Hamon) og Bartholomew finnes bare som vitner på charter.[5][6] Walters far og bestefar hadde landområder i Suffolk og Norfolk som ble arvet av Theobald.[7]

Walters familie kom fra West Dereham i Norfolk og hvor Walter sannsynligvis ble født.[8] Walter opptrer første gang i Glanvills husholdning i et charter som har blitt forsøksvis datert 1178, skjønt ettersom det er udatert kan det han bli skrevet så sent som 1180.[9] Hans bror Theobald tjente også i deres onkels husholdning. Walters takknemlighet overfor sin tante og onkel er vist charteret for grunnleggelsen av Walters kloster i Dereham hvor han anmode klosteret om å be for «sjelene til Ranulf Glanvill og Bertha hans hustru som fostret oss».[10]

Tidligere historikere har antatt at Walter studerte jus i Bologna basert på at hans navn opptrer på en liste over de som ble feiret ved et kloster i Bologna hvor engelske studenter bodde. Moderne historikere har underslått dette da denne listen også omfatter ikke bare studenter, men også velgjørere. Et annet bevis peker på det faktum at Walter hadde liten kunnskap i latin, og betraktet ikke seg selv som en lærd mann.[11] Det betyr dog ikke at var analfabet, kun at han ikke var «bok-lærd», eller utdannet ved et universitet.[12] Hans samtidige, krønikeskribenten Gerald av Wales sa om Walter at finansministeren var av hans skole.

Første posisjoner[rediger | rediger kilde]

Ved 1184-1185 hadde Walter en posisjon som baron for finansministeren. Kongen ga ham ulike oppgaver, inkludert som forhandler, dommer og som kongelig sekretær. Han ble utpekt som diakon av York på ordre av kong Henrik II i juli 1186. Erkebispedømmet hadde stått ledig siden 1181 og det ville forbli så fram til 1189. Det var Walters jobb som diakon å administrere erkebispedømmet York.[13] Han ble fremmet som kandidat til å bli erkebiskop av York i september, men ble ikke valgt. Katedralkapittelet ved York presenterte fem mulige kandidater for kongens godkjennelse, men alle fem ble avvist. Det er ikke klart hvorfor alle navnene ble avvist, men det er mulig det ikke hadde noe å gjøre med hvor velegnet kandidatene var, men stammet heller fra kongens vilje til å la setet stå ledig slik at bispedømmets inntekter gikk til kongen. Krønikeskriveren Gervase av Canterbury har sagt at under Henrik IIs regime styrte Walter England ettersom «Glanvill søkte hans råd».[14] Dokumenter har vist at Walter var aktiv i administrasjon av bispedømme York.[15]

På samme tid grunnla Walter et hus for kanniker tilknyttet premonstratenserordenen på en kjøpt eiendom i West Dereham i 1188.[16] Hans onkel og andre familiemedlemmer hadde favorisert denne religiøse orden og klosteret lå i nærheten av familiens gods i Norfolk.

I 1187, sammen Glanvill og kong Henrik II, forsøkte Walter å megle en strid mellom erkebiskopen av Canterbury, Baldwin av Exeter, og munkene ved katedralkapitlet. Deres anstrengelser var fruktesløse, og Walter ble senere trukket inn i striden på nytt, tidlig i 1189, og på nytt som erkebiskop. Striden sentrerte rundt Baldwins forsøk på å bygge en kirke dedikert til sankt Thomas Becket rett utenfor byen Canterbury. Planen var å bemanne kirken med kanniker framfor munker, noe munkene ved Canterbury fryktet var et forsøk på å fjerne katedralkapitelets rett til å velge erkebiskopen.[17] Forsøket i 1189 ble avgjort av Baldwin da han oppga området i nærheten av Canterbury for et annet lengre unna ved Lambeth, noe som var mindre truende for munkene.[18]

Biskop av Salisbury[rediger | rediger kilde]

Etter at kong Henrik II døde i 1189 utpekte den nye kongen Rikard I av England Walter til biskop av Salisbury. Valget skjedde den 15. september 1189 ved Pipewell og med innvielse den 22. oktober 1189 ved Westminster.[19] Også valgt til bispeseter var Godfrey de Lucy for setet i Winchester, Richard FitzNeal til setet i London, og William Longchamp i London. Forfremmelsen av så mange biskoper var sannsynligvis ment som et signal på at den nye kongen brøt med farens vane med å holde bispesetene ledige for selv å ta inntektene fra dem. På samme tid ble Glanvill tvunget fra sin posisjon som justiciar. Walter ble sannsynligvis framhevet til biskop på tross av sin onkel og på grunn av politisk manøvrering over framhevelsen av kongens illegitime halvbror Geoffrey til bispesetet York, noe Walter først hadde motsatt seg. Katedralkapitelet valgt Walter kort tid før Geoffreys forfremmelse, og for en kort tid appellerte Walter til Roma.[20] Hans egen bispesete var enten en belønning eller en bestikkelse for at Walter trakk tilbake sine innvendinger for Geoffreys framhevelse. Geoffrey ble valgt til biskop av York delvis på grunn av kong Henriks ønske på dødsleiet, og delvis for å plassere halvbroren i kirken slik at han ikke kunne bli et kongesemne for Englands trone.

Kort tide etter at han var utnevnt fulgte Walter kongen på det tredje korstoget[21], og dro iføre for kongen direkte fra Marseille til Det hellige land i en gruppe reisende som også omfattet Baldwin av Exeter, erkebiskop av Canterbury, og Ranulf de Glanvill.[22] De reisende forlot Marseille i august 1190 og kom fram to måneder senere.[23] Mens han var på korstoget ble han rost av de andre og han fungerte som Rikards første forhandler med Saladin for en fredsavtale.[24] Etter at avtalen ble inngått var Walter i den første gruppen av pilegrimer som reiste til Jerusalem og Saladin underholdt Walter mens han oppholdt seg i den hellige byen. Han klarte å trekke ut et løfte fra Saladin at en liten gruppe vestlige geistlige skulle få tillatelse til å bli igjen i byen for å utføre religiøse tjenester.[25] Walter ledet deretter den engelske hæren tilbake til England etter at Rikard selv dro fra Midtøsten, men på Sicilia fikk han høre at kongen var blitt arrestert og holdt fanget i Tyskland. Sammen med William av Sainte-Mère-Eglise var Walter blant de første av Rikards undersåtter som fant kongen i Ochsenfurt hvor han på det tidspunktet ble holdt innesperret. I april 1193 kom han selv tilbake til England for å skaffe penger for å løse kongen ut. Rikard skrev til sin mor, dronning Eleanora av Aquitaine, at Walter skulle bli valgt for erkebispesetet Canterbury[24], noe som også skjedde. Han ble valgt til erkebiskop uten samråd med biskopene, som normalt krevde retten til å avgjøre den nye erkebiskopen.[26] Han mottok sitt pallium, symbolet på sin autoritet, og ble innviet ved Canterbury den 7. november 1193, og ble gjort til justiciar antagelig den 25. desember 1193. Hvilket betydde at han nest etter kongen besatt de to øverste posisjonene i England, både i regjeringen og i kirken.[27]

Justiciar[rediger | rediger kilde]

Etter at Rikard ble løslatt tilbrakte han liten tid i England, men konsentrerte seg om krigen med kong Filip II August av Frankrike som hadde begynt med den franske kongens forsøk på å overta Rikards besittelser på kontinentet. Walter ble i England og skaffet penger for kongens krigføring, og lede administreringen av kongedømmet. Den pågående krigføringen tvang Walter til å finne nye måter å skaffe penger. Historikeren Doris Stenton har skrevet at de finansielle nedtegnelsene («Pipe Rolls»/«Rørrullene») i løpet av Walters tid som justiciar «gir inntrykket av et land som ble beskattet til yttergrensene».[28] Walter var også ansvarlig i å velge kongelige dommere, og mange av hans valg var knyttet til eller hadde tidligere arbeidet sammen med erkebiskopen i den kongelige administrasjonen.[29] På grunn av Rikards fravær var Walter i stand til å utøve mer autoritet som justiciar enn noen av hans forgjengere. Alt hva Walter trengte å gjøre for å holde Rikards økonomiske behov dekket. Kombinert med Walters posisjon som erkebiskop satt Walter med større makt i England enn noen annen siden dagene til Lanfranc.[30]

En av Walters første handlinger som justiciar var i februar 1194 da han overså en føydal dom over Johan av England. Etter at Rikard var satt fri hadde Johan hatt til hensikt å starte et opprør og hadde forberedt sine festninger på forsvar. Hans brev som ga ordre om forberedelsene ble snappet opp og Johan ble fratatt sine besittelser .[31] Da Johan ikke viste noen tegn på underkastelse innkalte Walter et eklektisk møte i Westminster for å bannlyse Johan om han ikke underkastet seg.[32] Da kongens halvbror fortsatt nektet ble han følgelig lyst i interdikt. For å beseire opprøret måtte Walter selv ta ledelsen av beleiringen av festningen Marlborough Castle.[33] Han ansatte sin bror Theobald til å lede en tilsvarende hærtokt i Lancaster, og belønnet ham med posisjonen som sheriff av Lancaster.[34] Sluttligen gjorde Johan fred med Rikard, og han fikk igjen fornyet sin gunst, skjønt han fikk ikke tilbake sin besittelser før på slutten av 1195.[35]

Walters fremste administrative grep var hans instruksjoner til de omreisende dommerne i 1194 og 1198, hans forordninger av 1195, et forsøk på å bedre rettsvesenet i kongedømmet, og hans plan av 1198 for en bedømmelse av landskatt. I 1194 ble domstolene beordret til å sikre valget av fire kronbetjenter ved hvert lokalrett. Kronbetjentene skulle registrere kongelige rettssaker som tidligere hadde vært sheriffens ansvarsområde. Juryene ble valgt av en komite av fire riddere som også ble valgt av lokalretten.[36] Denne introduksjonen av kronbetjenter og konstabler førte sluttligen til en endring i sheriffens rolle, og minsket deres viktighet i den kongelige administrasjonen.[37] Selv om Walter sannsynligvis ikke deltok i beslutningen i å opprette en egen finansminister for innsamlingen av Rikards løsepenger utpekte Walter 2 «escheatorere» (se Hjemfall), eller voktere av de riktige beløp[38]: Hugh Bardulf i nordlige England, og William av Sainte-Mère-Eglise i sørlige England.[39] Det var uansett i løpet av hans tid som justiciar at den juridiske rollen til «exchequer» (skattkammeret) ble utskilt fra de rent finansielle aspektene.[40]

Han arbeidet også for å innføre en orden i pengelåningen av jødiske pengeutlånere, og organiserte et system hvor de kongelige embetsmenn arbeidet for å motarbeide svindel fra begge sider i denne forretningen. Walter var også sannsynligvis den som innførte systemet med å beholde en arkivert kopi av alle charter, brev, patentbrev og bøter eller nedtegnelser av alle inngåtte avtaler som ble gjort ved de kongelige hoff, rettssaler og i kanselliet.[41][42] Den aller første skriftlige avtalen er påtegnet utsagnet «Dette er den første håndskrift som ble gjort i kongens hoff i form av tre håndskrifter, i henhold til ordre av hans nåde av Canterbury og andre av kongens baroner, sluttligen ved dette kan en nedtegnelse bli gjort som blir sendt til kassereren for å bli plassert i skattkammeret».[43]

I 1195 utsendte Walter en forordning hvor fire riddere ble utpekt i hvert hundre for å fungere som voktere av freden, en forløper til kontoret med fredsdommer. Hans bruk av riddere, som opptrer for første gang i det politiske liv, er det første tegn på framveksten av en samfunnsklasse som enten som medlemmer av parlamentet eller lovgivningen, ble senere støttespillere for den engelske regjeringen. I 1198 krevde Walter en carucage, eller plogskatt, på fem shillinger for hvert plogland under kultivering. Imidlertid på grunn av de vanskeligheter som kom fra denne bedømmingen av skatten fikk justiciaren til å beordre dem om bli gjort av en edsvoren jury i hvert hundre. Det er sannsynlig at jurymedlemmene ble valgt.[36]

I utenlandske saker forhandlet Walter med Skottland i 1195 og med Wales i 1197. Forhandlingene med Skottland var over skottenes krav på Northumbria eller nordlige England som helhet. Forhandlingene brøt sammen, men forholdene mellom de to nasjonene forble gode i løpet av resten av Rikards regime.[44] Samtalene med Wales begynte etter at de engelske herrene Roger Mortimer og William de Briouze ekspanderte inn walisisk områder i 1195, noe som førte til bekymringer at den walisiske kongen Rhys ap Gruffydd kunne angripe over grensen. I 1196 slo Walter ned et folkelig opprør i London ledet av William Fitz Osbern.[45] Fitz Osbern var en folketaler som utnyttet misnøyen til fattige i London mot de høye skattene. Hans talegaver førte til opptøyer i London, og han ble grepet og hengt på ordre av Walter.[46]

Kirkelig affærer og oppsigelse[rediger | rediger kilde]

Walter holdt et pavelig legat fra pave Celestin III fra 1195 til 1198, noe som gjorde det mulig for ham å fungere med pavens autoritet innenfor den engelske kirke.[47] Han undersøkte aktivt geistlige tjenesteforseelser, og avsatte flere abbeder, blant annet Robert fra klosteret Thorney Abbey i 1195 og en abbed av St Mary's i provinsen til erkebiksopen av York.[48] Ved klosterkatedralen i Worcester disiplinerte han munkene en gang mellom Herny de Sullys død og valget av John av Coutances, noe som var hans rett som erkebiskop av provinsen. I hans eget bispedømme ga han tillatelse til markeder til byer og ga tillatelse til å prege mynter i Shrewsbury, og arbeidet for skaffe tilbake landområder og gods som erkebispesetet hadde mistet.

Han startet på nytt opplegget til sin forgjenger, Baldwin av Exeter, om å grunnlegge en kirke i Canterbury som skulle være bemannet med verdslige og ikke munker. Han lovte at den nye grunnleggelsens kanniker ikke skulle få tillatelse til å stemme i valg av erkebiskop og heller ikke ville graven til helgenen Thomas Becket bli flyttet dit. Munkene ved katedralkapittelet var likevel mistenksom og henvendte seg direkte til paven. Striden fra Baldwins tid flammet opp igjen da paven støttet munkene og kongen støttet sin erkebiskop. Sluttligen bestemte paven for munkenes sak og beordret Walter til å ødelegge hva som var blitt bygget.[49]

Erkebiskopen holdt eklektiske råd, inkludert ett i York i 1195 som bestemte ved lov at de geistlige skulle samle deres tiende i fulle, «uten noen reduksjon».[50] Et annet kirkemøte ble holdt i London i 1200 for ved lov å bestemme størrelsen og ordningen med de geistliges inntekter, og bestemte også at prestene, når da sa messen, skulle talte klart og ikke tale for raskt eller for sakte.[51] På anmodningen fra pavedømmet innhentet Walter også opplysninger om helliggjøringen av Gilbert av Sempringham og Wulfstan av Worcester. Han nektet å gi sitt samtykke til valget av Gerald av Wales som biskop av St David's i Wales og satte seg imot anstrengelsene til Gerald og andre til å få opphevet St David's til et erkebispesete.[52]

I den siste del av Rikards regime økte presset mot Walter. Konflikter mellom hans kirkelige plikter og hans plikter i regjeringen gjorde ham til et mål for kritikk fra begge sider.[53] En strid i desember 1197 over Rikards krav at magnatene i England skulle framskaffe 300 riddere for militærtjeneste i Frankrike førte til fornyet surmuling blant både prestene og baronene. I tillegg var Rikard misfornøyd med resultatet av carucage i 1198, og Walter ba om å få forlate sin post den 11. juli 1198.[27] Walter må ha gått av frivillig da han hadde snakket om å fratre sine verdslige plikter siden 1194. En del middelalderkilder hevder likevel at han ble presset fra sin posisjon av kongen.[53][54]

Under kong Johan[rediger | rediger kilde]

I henhold til biografien Livet til William Marshal, som dateres til kort tid etter 1219, da ordet nådde William Marshal, en av de rikeste og mest innflytelsesrike baroner, at Rikard var død, konsulterte han med Walter og diskuterte hvem de skulle støtte som den neste kongen. Marshals valg var Johan av England, Rikards yngste bror, men Walter hadde i førstningen lent seg mot Johans unge nevø Arthur I av Bretagne. Da Marshal insisterte på Johan som var en voksen har forfatteren av Livet til William Marshal latt Walter svare «‘Så la det bli slik’, sa erkebiskopen, ‘men merk mine ord, Marshal, du vil aldri angre noe i ditt liv som dette’».[55]

Dette er ganske sikkert en retrospektiv kommentar som har blitt plassert i biografien, basert på Johans senere handlinger. Straks Johan visste at han støtte fra Hubert Walter og William Marshal sendte han Walter av sted til England for å kreve at alle fri menn ga sin troskapsed til den nye kongen. Den 27. mai 1199 kronet Walter den nye kongen, noe som var erkebiskopen av Canterburys rett. På sin kroningsdag utpekte kongen Walter til kansler. Historikeren og forfatteren av en biografi om Johan av England, W. L. Warren, sier om Walter at «Ingen levende hadde et bedre grep om forviklingene i den kongelige regjering, og selv i sin gamle år var hans sinn smidig og fruktbar til å hanskes med nye problemer».[56]

En av Walters første forslag var å senke avgiftene for å få et charter bekreftet, fra 9 pund og fem shilling til 18 shilling og fire pence. I følge med dette grepet var kravet om at intet charter ville bli akseptert i en konges rettssal uten å ha blitt bekreftet av kong Johan. Ikke bare reduserte dette forfalskninger, det førte også til etableringen av «charter-rullene», en administrativ kopi av alle dokumenter og forordninger som ble utgitt og bekreftet av regjeringen.[42][56] I sitt forhold til andre tjenestemenn arbeidet Walter tett med justiciar Geoffrey Fitz Peter i innsamlingen av skatt, og begge menn dro til Wales i 1203 på en diplomatisk misjon. En annen felles handling angikk en skatt på en syvendedel av flyttbare eiendom samlet inn fra både verdslige som geistlige personer. Middelalderkrønikeforfatteren Roger av Wendover sa at kongen «hadde erkebiskop Hubert av Canterbury til fungere for ham i saker om kirkeeiendom, Geoffrey fitz-Peter i saker av verdslig eiendom, og disse sparte ingen i å utføre deres ordre».[57][58]

Walter var også ansvarlig for å oppbevare kopier av andre kongelige brev i Close Roll og Patent Rolls. Sistnevnte nedtegnet brev som var utsendt i «patenter», eller åpent og ikke forseilet, og Close Roll nedtegnet brev som var forseglet, eller som «lukkede brev». De ulike rullene er bevart fra 1199 for Charter Roll, 1201 for Patent Roll, og 1204 for Close Roll.[59] Walter fortsatte å komme med nyvinninger også i lokalstyringen, som den tidligste nedtegnelsen av kronfogdens ruller, eller fylkesnedtegnelsene, som ble benyttet for kryssjekke muntlige bevitnelser i fylkenes rettsaler fra 1202 og 1203 under Walters kanslertid.

I 1201 dro Walter på en diplomatisk misjon til kong Filip II August av Frankrike som ikke var vellykket, og i 1202 kom han tilbake til England som regent da Johan reiste utenlands. I april 1204 dro Walter tilbake til Frankrike sammen John de Gray, biskop av Norwich, Eustace, biskop av Ely, William Marshal, og Robert de Beaumont, jarlen av Leicester, for å søke fred med den franske kongen. Filip II August insisterte at Johan overleverte Arthur av Bretagne, Arthurs søster Eleanora, og frasa seg alle sine besittelser i Frankrike før det kunne bli fred. Dette nektet Johan å gå med på, og diplomatene reiste tilbake til England kort tid før den franske kongen erobret Normandie.

Foruten Walters diplomatiske oppdrag ga kongen ham varetekten av festningen Rochester Castle den 20. juli 1202, men da Walter allerede bokførte skatt og avgifter for byen Rochester til skattekisten i 1200 er det mulig at han holdt festningen før 1202.[60] Kong Johan ga erkebiskopen også retten til å prege mynter, en tillatelse Walter holdt til sin død i 1205.[61]

Under Johan fortsatte Walter å være aktiv i kirkesaker, og i september 1200 ble det holdt et provinsielt kirkemøte i London. Dette møtet handlet om et antall emner, blant spørsmål knyttet til Skriften, finans, og prestenes plikter. Møtet støttet seg på andre kirkemøter, blant annet Det tredje lateranmøtet av 1179. Walter var også talsmann hos pave Innocent III i 1200, meglet mellom kongen og paven i spørsmålet over en strid om cistercienserordenen.[62] Det var i samme år som kirken nedtegnet at erkebispesetet Canterbury begynte å bli nedtegnet og oppbevart, skjønt etter Walters død i 1205 ble nedtegnelsene mer sparsommelig fram til 1300-tallet.[63]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hubert Walter døde den 13. juli 1205 etter en lengre sykdomstid som sørget for at han kom til en forsoning med sine munker. Middelalderkrønikeforfatteren Ralph av Coggeshall fortalte at hans død tok fire dager, og skrev at han ga messedrakt, juveler og alterutsmykninger til sine munker, men alt dette ble konfiskert av kong Johan etter at Walter var død.[64] Han ble gravlagt i Treenighetskapellet i Canterburykatedralen ved siden av Thomas Becket og hvor hans grav fortsatt kan bli sett. Denne graven kan ha blitt bygget av håndverkeren som kalles for William Engelskmannen, og som også designet kapellet. Graven dekker et synlig sted i kapellet og Walter var den første erkebiskop som ble gravlagt her siden 1170-tallet da alle gravene, unntatt Beckets, ble flyttet for å gi større oppmerksomhet til Beckets helligdom. Hubert Walter forble den eneste geistlige som ble gravlagt her inntil 1300-tallet.[65] Tittelen «Øverste av hele England» som har blitt brukt av erkebiskopene av Canterbury dateres til Walters tid.[66]

Kronikøren Matthew Paris gjenfortalte historien om at da kong Johan hørte om Walters død skal kongen ha sagt: «Nå for første gang er jeg konge av England!».[67] Denne historien, hvor underholdende den enn er, er apokryptisk. Mer sikker er fortellingen som en annen krønikeforfatter, Roger av Wendover, har fortalt om Walters juleforberedelser i 1200. Roger forteller at Walter delte ut klær til de som var til stede ved julefesten, noe som gjorde kong Johan rasende. Roger sier at Walter «ønsket å plassere seg selv a par med kongen».[68]

Som Becket var Walter ikke en hellig mann, skjønt han var, slik John Gillingham, historikeren og biografen til Rikard I av England, sier, «en av de mest framstående regjeringsministre i engelsk historie».[69] Den hellige Hugh av Lincoln, en samtidig, er sagt å ha bedt om tilgivelse fra Gud for ikke å ha irettesatt Walter så ofte som han sannsynligvis burde ha gjort.[70] Moderne historikere tenerer til ikke å dele det eldre synet at Walter var den drivende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime, at Rikard var uinteressert i regjeringen, og at han etterlot alle avgjørelser til sine ministre, særlig Longchamp og Walter.[71] Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre.[72] Walter var derimot meget nyskapende i sin holdning til regjeringen. Walter fortsatte å nyte støtte fra Rikards bror Johan, og det var i løpet av Johans regime at et antall av Walters administrative reformer skjedde, skjønt hvor mye kongelig drivkraft som lå bak nyvinningene er ukjent, gitt Johans interesse for regjering og administrasjon.[73]

Walter var også offer for vitser for hans mangel på lærdhet, og ble siktemålet for en rekke lumske fortellinger fra pennen til Gerald av Wales, en uvenn av erkebiskopen. Selv Walters støttespillere kunne bare uttale at han var «moderat skrivekyndig».[74] Walters mangel på lærdhet skaffet ham hån, særlig fra Gerald av Wales, men Walter ansatte en rekke lovkyndige i sin husholdning og ansatte også arkitekten Elias av Dereham som var en av Walters testamentfullbyrdere. Elias har tradisjonelt blitt kreditert som arkitekten av Salisburykatedralen etter Walters død.[75] En annen lærd som var ansatt av Walter var Peter av Blois, som tjente både Walter og hans etterfølger som en sekretær i latin.[76] Andre ansatte var de lovkyndige, utdannet ved Bologna, i kirkerett. Vi vet lite om Walters framtoning, skjønt han ble beskrevet av Gerald av Wales som høy og av godt utseende. Gerald priste også hans intelligens og dyktighet.[77]

W. L. Warren har fremmet teorien at enten Walter eller Geoffrey Fitz Peter, og ikke Ranulf Glanvill, var forfatteren av Tractatus de legibus et consuetudinibus regni Angliæ, en juridisk avhandling om engelskmennenes lover og konstitusjoner.[78] Chrimes er enig at Glanvill sannsynligvis ikke var forfatteren, og mener at Walter er en bedre kandidat, skjønt han kan ikke være sikker. Om Walter virkelig var forfatteren har komponert det som Chrimes har karakterisert som en «stort litterært minneverk over Henrik IIs regjering».[79] Ingen av Walters to biografer fra moderne tid tror at Walter var forfatteren, og historikeren Ralph Turner er enig i denne vurderingen.[80] Historikeren Michael Clanchy sier om Hubert Walter at «spredningen av dokumenter var et europeisk og vedvarende fenomen, skjønt om det skal bli assosiert i England til en mann, ville denne mannen være Hubert Walter».[81]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greenway Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Bind 6: York
  2. ^ a b Cokayne: The Complete Peerage: Volume Two, s. 447.
  3. ^ Stacey: «Walter, Hubert (d. 1205)» Oxford Dictionary of National Biography
  4. ^ Selv om Complete Peerage lister Theobald som den eldste broren er det enkelte historikere som er i tvil om hvem av dem som var eldste, se Mortimer: «Family of Rannulf de Glanville» i Bulletin of the Institute of Historical Research, s. 9
  5. ^ Young: Hubert Walter, s. 4
  6. ^ Stacey: «Walter, Hubert (d. 1205)» i Oxford Dictionary of National Biography
  7. ^ Young: Hubert Walter, ss. 4-5
  8. ^ Young: Hubert Walter, s. 5
  9. ^ Young: Hubert Walter, s. 3
  10. ^ Sitert i Young: Hubert Walter, s. 4
  11. ^ Young: Hubert Walter, ss. 7-8
  12. ^ Clanchy: From Memory to Written Record, s. 229
  13. ^ Young: Hubert Walter, s. 19
  14. ^ Young: Hubert Walter, s. 15
  15. ^ Young: Hubert Walter, ss. 20-21
  16. ^ Knowles: The Monastic Order in England, s. 360
  17. ^ Young: Hubert Walter, ss. 13–15
  18. ^ Young: Hubert Walter, ss. 29-30
  19. ^ Greenway: Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: bind 4: Salisbury
  20. ^ Turner: «Richard Lionheart and English Episcopal Elections», Albion, ss. 4–5
  21. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 115
  22. ^ Gillingham: Richard I, s. 129
  23. ^ Tyerman: God's War, s. 429
  24. ^ a b Gillingham: Richard I, ss. 238–240
  25. ^ Tyerman: God's War, s. 471
  26. ^ Jones: King John and Magna Carta, s. 35
  27. ^ a b Fryde: Handbook of British Chronology, s. 71
  28. ^ Sitert i Young: Hubert Walter, s. 49
  29. ^ Young: Hubert Walter, p. 51
  30. ^ West: Justiciarship in England, ss. 79–80
  31. ^ Powell: The House of Lords in the Middle Ages, ss. 101–102
  32. ^ Jones: King John and Magna Carta, ss. 5-6
  33. ^ Jones: King John and Magna Carta, s. 62
  34. ^ Joliffe: Angevin Kingship, s. 66
  35. ^ Turner: King John, ss. 38–39
  36. ^ a b Powell: The House of Lords in the Middle Ages, ss. 102–105
  37. ^ Carpenter: «Decline of the Curial Sheriff», i English Historical Review, s. 4
  38. ^ Cosman: Medieval Wordbook, s. 84
  39. ^ West: Justiciarship in England, ss. 80-81
  40. ^ Kemp: «Exchequer and Bench», i English Historical Review, s. 560
  41. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 200
  42. ^ a b Chrimes: An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England, ss. 75–76
  43. ^ Clanchy: From Memory to Written Record, s. 68
  44. ^ Gillingham: Richard I, s. 279
  45. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 345
  46. ^ Young: Hubert Walter, ss. 127-128
  47. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 411
  48. ^ Knowles: The Monastic Order in England, ss. 651–652
  49. ^ Knowles: The Monastic Order in England, ss. 324–328
  50. ^ Moorman: Church Life in England in the Thirteenth Century, ss. 111–112
  51. ^ Moorman: Church Life in England in the Thirteenth Century, s. 226
  52. ^ Mortimer: Angevin England, s. 208
  53. ^ a b Gillingham: Richard I, ss. 280-281
  54. ^ Young: Hubert Walter, ss. 129-130
  55. ^ Sitert i Warren: King John, s. 49
  56. ^ a b Warren: King John, ss. 134–135
  57. ^ Sitert i Cheney: «Levies on the English clergy» i The English Historical Review, s. 578
  58. ^ Cheney: «Levies on the English clergy» i The English Historical Review, s. 578
  59. ^ Saul: «Government» i A Companion to Medieval England, s. 116
  60. ^ Young: Hubert Walter, ss. 74–75
  61. ^ Young: Hubert Walter, s. 76
  62. ^ Harper-Bill: «John and the Church» i King John, s. 303
  63. ^ Clanchy: From Memory to Written Record, s. 97
  64. ^ Turner: «Religious Patronage» i Albion, ss. 11–12
  65. ^ Reeve: «Seat of Authority» i Gesta, s. 136
  66. ^ Hearn: «Canterbury Cathedral» i Art Bulletin, s. 47: «Primate of All England»
  67. ^ Sitert i Gillingham: «The Historian as Judge» i The English Historical Review
  68. ^ Church: «Rewards of Royal Service» i English Historical Review, s. 295
  69. ^ Gillingham: Richard I, s. 274
  70. ^ Gillingham: Richard I, s. 274
  71. ^ Chrimes: An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England, ss. 42–43
  72. ^ Gillingham: Richard I, ss. 275–276
  73. ^ Hollister: «King John and the Historians» i Journal of British Studies, s. 6
  74. ^ Sitert i Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 485
  75. ^ Young: Hubert Walter, ss. 61-62
  76. ^ Turner: «Reputation of Royal Judges» i Albion, s. 309
  77. ^ West: Justiciarship in England, s. 78
  78. ^ Warren: King John, s. 127
  79. ^ Chrimes: An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England, s 40 og 52
  80. ^ Turner: «Who Was the Author of Glanvill?» i Law and History Review, ss. 113–114
  81. ^ Clanchy: From Memory to Written Record, s. 73

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]