Hugh de Puiset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hugh de Puiset (ca. 1125 – 3. mars 1195) var en middelaldersk biskop av Durham og justiciar av England under kong Rikard I av England. Han var nevø av kong Stefan av England og Henry av Blois som begge støttet Hughs karriere i kirken. Han hadde posisjonen som finansminister av York for en rekke år, noe som førte ham inn i en konflikt med Henry Murdac, erkebiskop av York. I 1153 ble Hugh valgt til biskop av Durham til tross for motstand fra Murdac.

Hugh var ikke involvert i konflikten mellom kong Henrik II og Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Kongen mistenkte Hugh for å støtte hans arving, Henrik den unge konge, da prinsen gjorde opprør og Hugh ble i tillegg også mistenkt for å gi støtte til skottenes konge, Vilhelm I, i løpet av dennes invasjon av nordlige England i 1174. Etter at Henriks andre sønn Rikard ble konge kjøpte Hugh posisjonen som sheriff av Northumbria foruten også jarledømmet Northumbria. Han skaffet seg også posisjonen som justiciar, som det var antatt at han skulle dele med William de Mandeville, men da denne døde måtte Hugh dele posisjonen med William Longchamp. Denne greide å få stillingen vristet fra Hugh og beholde den alene fra midten av 1190.

Som biskop var Hugh kjent som en byggherre, blant annet en steinbro i byen Durham og kapellet Galilee Chapel i Durhamkatedralen. Hans administrasjon av en kirkens landområder omfattet en undersøkelse på de nøyaktige besittelsen til bispesetet. Som velynder sponset Hugh karrieren til kronikøren Roger av Hoveden. Hugh hadde en elskerinne i lang tid og med henne fikk han minst to sønner, og muligens ytterligere to til.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hugh var nevø av brødrene Stefan av England og Henry av Blois[1], født som den yngre sønnen av Hugh, herre av Puiset, og Agnes, søster av Stefan og Henry. Agnes’ foreldre var Stefan, greve av Blois og Adela, datter av Vilhelm Erobreren.[2] Hans familie på farssiden hadde holdt et adelskap i nordlige Frankrike.[3] Hugh ble født ca. 1125 ettersom i 1153, ved hans valg som biskop, var han fortsatt under den kirkelovlige alder for biskoper som var 28 år.[2] Henry av Blois skaffet Hugh posisjonen som erkediakon ved Winchester bispedømme en gang før 1139.[4]

Hugh ble etterpå erkediakon av York og finansminister av York en gang rundt 1143, sannsynligvis ved beskyttelsen og støtten fra William FitzHerbert mens han tjente sin første tid som erkebiskop av York. Mens han var finansminister var han medlem av et parti som ønsket å velge Hilary som erkebiskop etter William FitzHerberts avsettelse i 1147. Den kandidaten som vant fram var Henry Murdac, abbed av Fountains, som ble støttet av biskopene i Durham og Carlisle, henholdsvis William av St. Barbara og Æthelwold. På grunn av motstanden bannlyste Murdac Hugh som selv gjorde det samme.[5]

Biskop av Durham under Henrik II[rediger | rediger kilde]

Den 22. januar 1153 ble Hugh valgt til bispesetet Durham av katedralkapittelet til tross for motstanden til Henry Murdac som bannlyste katedralkapittelet som svar.[6] På grunn av Murdacs motstand og at han nektet å godkjenne valget måtte Hugh reise til Roma for å bli innviet som biskop da paven kunne overstyre erkebiskopen av York.[7] Han ble innviet den 20. desember 1153 av pave Anastasius II, og han ble seremonielt installert som biskop i sin katedral i Durham den 2. mai 1154.[8]

Det er mulig at Hugh ikke var til stede ved kroningen av Henrik II av England og hans dronning Eleanora av Aquitaine. En del kilder plasserer ham ved kroningen, men andre gjør det ikke.[9] Han var heller ikke til stede ved kirkemøtet i Clarendon i 1164 hvor Konstitusjonene fra Clarendon ble utstedt, en rekke bestemmelser, hele 16 artikler, som representerte et forsøk på å begrense de geistlige privilegier og minske kirkemakten og pavens innflytelse i England. Dette ble grunnen til krangelen og striden mellom kongen og Thomas Becket.[10] I den påfølgende striden mellom disse to motpartene tok Hugh selv ikke side. Han var derimot til stede med Roger, erkebiskop av York ved kroningen av kongens eldste sønn Henrik den unge konge i 1170, og ble derfor suspendert av pave Alexander III. Kroningen ført til sist til at Becket ble drept i desember 1170 og hans påfølgende martyrium og helliggjøring.[11]

Hugh ervervet seg en fritakelse som gjorde det mulig for ham seg geistlig å holde sin festning ved Northallerton da Henrik ellers ga ordre om at de fleste ulovlige festninger som hadde blitt reist i løpet av Stefan av Englands regime skulle rives.[12] Han bygde også en festning ved Norham, formet slik at de bidro til å forsvare nordlige England mot angrep fra Skottland.

Han ble mistenkt for å ha vært involvert i Opprøret i 1173-1174 da Henrik den unge konge gikk til opprør mot sin far. Det synes ikke som om Hugh hadde deltatt aktivt, men kong Henrik II mistenkte ham like fullt for å ha støttet opprørerne.[13] Da kong Vilhelm I av Skottland invaderte nordlige England i løpet av våren 1174 skal Hugh enten ha sett gjennom fingrene eller faktisk også hjulpet skotske kongen.[14] Mistanken falt på kongen ettersom han var meget forsiktig i forsvaret mot skotske angrep. Hugh skaffet seg også en avtale med skottene som tillot dem å reise fritt og uhindret over kirkens landområder ved at de ikke gjorde skade på kirkens eiendommer. Til sist førte biskopens nevø, Hugh IV de Puiset, greve av Bar i Frankrike, en hær mot Hartlepool, etter sigende for å hjelpe til med å forsvare Hugh, men kong Henrik II fryktet at det var et forsøk på å gi støtte til opprørerne til Henrik den unge konge. Etter at opprøret var blitt slått ned ga kongen ordre om at Hughs festning i Northallerton skulle bli ødelagt. Hugh ble også nødt til å overgi andre festninger.[15]

I kirkesaker var han til stede ved kirkerådet i Tours i 1163 som ble holdt av pave Alexander III. I 1179 deltok han også i det økumeniske tredje Laterankonsil i Roma, hvor over 300 biskoper deltok. Det var mens han var der at ble involvert i konflikten mellom den skotske kongen og kapittelet i St Andrews over valget av biskop av St Andrews. Kongen ønsket sin kapellan, en annen ved navn Hugh, mens kapittelet ønsket seg John Scotus. Paven beordret Hugh de Puiset til å tvinge den skotske kongen til adlyde, men i 1183 ble konflikten løst med et kompromiss.

Under Rikard Løvehjerte[rediger | rediger kilde]

Da kong Rikard I av England begynte sitt regime i 1189 kjøpte Hugh posisjonene som jarl av Northumbria og sheriff av Northumbria.[16] Hugh betalte 2000 pund for disse, og betalte ytterligere 1000 pund for posisjonen som justiciar og for å bli fritatt for sin korstogsed.[17] Det charter som ga Hugh jarledømmet nevner at kong Rikard hadde skjenket biskopen jarledømmet «ved sverd og ring»[18], noe som er den tidligste nevnelsen av denne formuleringen i et charter av denne gunsten. Rikard fylte også erkebispesetet York, som hadde stått ledig siden 1181, med sin egen halvbror Geoffrey, sønn av Henrik II utenfor ekteskap. At York hadde stått ledig hadde økt Hughs makt da han ikke hadde en overordnet så lenge setet sto ledig (noe som kong Henrik II ofte gjorde med en del geistlige posisjoner ettersom posisjonens inntekter da gikk til tronen). I to år var det ikke mulig for Geoffrey å bli innviet, men i 1191 sørget en ny pave, Celestine III, for at han ble det og beordret Hugh å underkaste seg Geoffrey.[19]

Hugh delte posisjonen som justiciar med William de Mandeville, men Mandeville døde kort tid etter å ha inntrådt stillingen. Kong Rikard forfremmet da William Longchamp til å dele stillingen med Hugh .[8].[20] De to mennene gikk ikke sammen, og i mars 1190 delte Rikard autoriteten, ga Hugh autoritet nord for elven Humber, og ga autoritet for resten av England til Longchamp.[21] Denne ordningen var ikke endelig, og Longchamp utmanøvrerte Hugh slik at han ble enejusticiar ved midten av 1190. Longchamp fikk deretter Hugh arrestert for å overskride sin autoritet og tvang ham til å overgi sin festning, sin jarledømme og sine gisler. Den virkelige årsaken var Longchamps hat mot Hugh.[22] William av Newburgh, en middelalderkrønikerforfatter, mente at det var galt at biskop hadde posisjonen som justiciar, og uttalte at Gud ville ikke akseptere lojaliteten til «en biskop som ønsket å behage både den himmelske og den jordiske konge».[23]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hugh beordret en undersøkelse over inntektene og ressursene i hans bispesete. Dette skjedde i 1183, og da undersøkelsen var ferdig ble resultatene innskrevet i et register som ble kjent som Boldonboken.[24] Hugh kjempet også en langvarig strid med sitt eget katedralkapittel over retten til å ha oppsyn med munkene, en konflikt somv arte i over 40 år.[3] Dette førte til at munkene forfalsket mange dokumenter med den hensikt for å vise hvordan tidligere biskoper hadde skjenket dem rettigheter og privilegier som unntok dem fra biskopens overoppsyn. Han lå også i strid med erkebiskop Roger av York over landområder som de begge eide i den andres bispedømme.

Som byggherre bygde han den Nye broa, i dag Elvet Bridge, i Durham, den andre broa av stein i byen. Han overså også arbeidet av Durhamkatedralen, dekorert på innsiden av mormor, installerte glassmalerier, plasserte en helligdom for relikviene av Beda den ærverdige, og bygde kapellet Galilee Chapel på vestenden av katedralen.[25] Den nåværende normanniske døråpningen og galleriet som er over porten i festningen Durham Castle var også arbeidet til Hugh, noe som var en del av en hall bygget inn i festningens borggård.[26] Sammen skottenes konge bygde han den første broen over elven Tweed ved Berwick. Han bygde også om Norwich Castle, erstattet de tidligere bygningene som var reist av Ranulf Flambard, en tidligere biskop, med en festning bygget av stein.[27]

Hugh de Puiset var kjent for sin ekstravagant smak og overdådig livsstil, foruten også hans besittelse av et stort bibliotek.[28] Han hadde en sønn, Henry, som var en av gislene som ble krevd av Longchamp i 1190. En annen sønn var Hugh, som siden ble kansler for kong Filip II August av Frankrike. Både Henry og Hugh var sønner av biskopens elskerinne gjennom mange år, Alice de Percy. Alice kan også ha vært mor til ytterligere to av biskopens sønner, William, erkediakon av Northumberland, og Burchard, erkediakon av Durham og finansminister av York. Han hadde et antall andre elskerinner, men Alice var den ene som var mest offentlig, såpass at det ble betraktet som upassende, og som mest av alt minnet om et ekteskap. Det var for øvrig ikke uvanlig at prester holdt seg med en kvinne på denne tiden. Kravet var at de ikke giftet seg.

Hugh var ikke godt kjent som en lærd, men han fungerte som velynder av skribenten Roger av Hoveden, som begynte å skrive rundt 1169.[29] Han bestilte også to store bibler, den ene er fortsatt i Durham og betraktes som et mesterstykke av en bok. Denne er i Durhamkatedralens bibliotek, manuskript A. II. 1.

Hugh de Puiset døde den 3. mars 1195 etter å ha styrt sin bispesete i uvanlig lang tid, i hele førtito år.[30][31]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greenway: Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Archdeacons of Winchester
  2. ^ a b Barrow: «Puiset, Hugh du, earl of Northumberland (c.1125–1195)», Oxford Dictionary of National Biography
  3. ^ a b Lawrence: Medieval Monasticism, s. 135
  4. ^ LoPrete: «Anglo-Norman Card of Adela of Blois» i Albion, s. 584, fotnote 61
  5. ^ Barlow: The English Church 1066-1154, s. 98-99
  6. ^ Barlow: The English Church 1066-1154, s. 102
  7. ^ Greenway: Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces) Durham Bishops
  8. ^ a b Fryde: Handbook of British Chronology, s. 241
  9. ^ Powell: The House of Lords in the Middle Ages, s. 73 og fotnote 3
  10. ^ Powell: The House of Lords in the Middle Ages, s. 80, fotnote 49
  11. ^ Poole: Domesday Book to Magna Carta, ss. 213–214
  12. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 279–280
  13. ^ Warren: Henry II, s. 123
  14. ^ Warren: Henry II, s. 132–134
  15. ^ Poole: Domesday Book to Magna Carta, s. 337
  16. ^ Barlow: The Feudal Kingdom of England, s. 352–353
  17. ^ Poole: From Domesday Book to Magna Carta, s. 350
  18. ^ Sitert i Powell: House of Lords in the Middle Ages, s. 96
  19. ^ Barlow: Feudal Kingdom of England, s. 374
  20. ^ Huscroft: Ruling England, s. 160-161, 144
  21. ^ Gillingham: Richard I, s. 121
  22. ^ Gilingham: Richard I, s. 124
  23. ^ Sitert i Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 409
  24. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 197–198
  25. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 392
  26. ^ Kerr: Norman Sites, s. 171
  27. ^ Kerr: Norman Sites, s. 174
  28. ^ Poole: From Domesday Book to Magna Carta, s. 351–352
  29. ^ Barlow: Thomas Becket, s. 8
  30. ^ Fryde: Handbook of British Chronology, s. 71
  31. ^ Bartlett: England Under the Norman and Angevin Kings, s. 395

Litteratur[rediger | rediger kilde]