Arthur I av Bretagne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Artur Bretan.jpg

Arthur I av Bretagne (29. mars 1187 – april 1203) var hertug av Bretagne mellom 1194 og 1203. Han var den posthume sønnen til Geoffrey II, hertug av Bretagne (død 1186) og Constance, hertuginne av Bretagne. I 1191 ble han utpekt som arving til Englands trone av Rikard Løvehjerte. Hensikten var at Arthur skulle etterfølge Rikard, foretrukket framfor Rikards yngre bror Johan uten land.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Da Rikard I av England, kalt Løvehjerte, var på det tredje korstog fremmet Constance større uavhengighet for Bretagne og i 1194 fikk hun proklamert unge Arthur som hertug til tross for at han var kun syv år gammel.

Da Rikard I døde i 1199 tok hans bror Johan øyeblikkelig Englands trone, men store deler av den franske adelen nektet å anerkjenne ham som konge. De foretrakk Arhur som erklærte seg selv som vasall til kong Filip II August av Frankrike, således avsverget han sitt vasallforhold til Johan. Det var tilstrekkelig provokasjon for kong Johan som invaderte Frankrike i 1202.

Arthurs fangenskap[rediger | rediger kilde]

Filip II August anerkjente Arhurs rett til Bretagne, Anjou, Maine og Poitou, men ved traktaten i Le Goulet i mai 1200 aksepterte Filip II August kong Johan som arving etter dennes bror Rikard I og som konge av England. Franskekongen forrådte da sin støtte til Arhurs krav på den engelske trone.

Den 31. juli 1202 ble Arthur overrasket av Johans hær mens han beleiret Mirebeau hvor han holdt sin bestemor, og Johans mor, Eleanora av Aquitaine, som gissel. Han ble tatt til fange av Johans baroner og fengslet i Falaise i Normandie, voktet av Hubert de Burgh. På samme tid ble også hans søster Eleanora av Bretagne tatt til fange, deretter fengslet i festningen Corfe Castle i Dorset. Det påfølgende året ble Arthur fraktet til Rouen av William de Braose, og deretter forsvant han uten et spor i april 1203.

Forsvinning[rediger | rediger kilde]

Gåten ved Arthurs forsvinning ga opphav til flere historier. En redegjørelse var at hans fangeholdere fryktet å skade ham, og han ble deretter myrdet av Johan selv, og at hans lik ble kastet i Seine. Margam-annalene ga følgende fortelling ved Arthurs død:

«Etter at kong Johan hadde tatt Arthur til fange og holdt ham i live i et fengsel for en lengre tid i festningen i Rouen, etter middagen etter torsdag før påske, da han var full og besatt av djevelen (ebrius et daemonio plenus), drepte han ham med egen hånd, og bant en stor stein til liket og kastet det i Seine. Det ble oppdaget av en fisker (som fikk det) i sitt nett, og det ble dratt til elvebredden og gjenkjent. Det ble tatt med for en hemmelig begravelse i frykt for tyrannen ved priorinnekloster Bec (som ) ble kalt for Notre Dame de Pres.»

William de Braose steg i Johans gunst etter at Arthur var forsvunnet, mottok nye land og titler i grenseområdene til Wales, så mye at han ble opplagt mistenkt for deltagelse, og faktisk mange år senere, etter en konflikt med kong Johan, skal hans hustru, Maud de Braose, personlig og direkte anklaget kongen for å ha myrdet Arthur. Det førte til at Maud sammen med hennes eldste sønn, også kalt William, ble fengslet og sultet til døde i Windsor Castle. William de Braose flyktet til Frankrike hvor han etter sigende skal ha utgitt en redegjørelse om hva som hadde skjedd med Arthur, men ingen kopi av dette har blitt funnet. Han var da 16 år gammel.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

Arthurs død var et sentralt ingrediens i William Shakespeares historiske stykke Kong Johan hvor Arthur er portrettert som et barn hvis uskyld overtaler Hubert de Burgh fra å begå det mord som er kommandert av kong Johan. Imidlertid dør Arhur etter å ha hoppet fra sitt fangenskap i et forsøk på flukt.

1800-tallet skrev den bretonske poeten Auguste Brizeux om Arthur i diktet La chasse du Prince Arthur.

Han er også en hovedskikkelse i den alternative historiske romanen av den eksentriske engelske forfatteren Frederick Rolfe («Baron Corvo») kalt Hubert's Arthur, posthumt utgitt av A. J. A. Symons i 1935. Romanen er presentert som en lengre fortelling om den aldrende Hubert de Burgh som er antatt å ha berget Arthurs liv og fulgt ham på et korstog til Det hellige land hvor han blir konge av Jerusalem før han til slutt kommer tilbake til England, beseirer kong Johan og dreper hans sønn Henrik Plantagenet (den historiske Henrik III av England) i nærkamp. Resten av boken forteller om det vidløftige regimet til kong Arthur, hans nederlag for baronene under Simon de Montfort, og til sist hans mirakuløse død. Av alle romanene til Rolfe er denne den eneste som aldri har blitt trykket på nytt, uten tvil på grunn av den sterke antisemittisme som trekker på mytene om kristne gutter myrdet av jøder som Lille sankt Hugh av Lincoln.

I romanen Saving Grace av Julie Garwood finner heltinnen dokumenter som angår Arhurs mord, begått på ordre av kong Johan av to av kongens baroner. Hun er gift med en skotsk godseier, Gabriel MacBain, for å unnslippe England, men blir plaget av begge baronene, og den engelske fraksjonen som håper på å velte kong Johan; begge partier usikre på hvor mye hun vet.

I musikken[rediger | rediger kilde]

I 1912 komponerte den bretonske komponisten Joseph-Guy Ropartz et symfonisk dikt, La Chasse du Prince Arthur («Prins Arthurs jakt») etter et dikt av Brizeux. Det bretonske folkrock-gruppa Tri Yann har også laget en sang om Arthurs liv.[1]

Slektsforhold[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lyrikk, merk at ordene i sangen er middelalderfransk og synes å komme fra et anonymt manuskript som antagelig er datert fra 1400-tallet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Legge, M. Dominica: «William the Marshal and Arthur of Brittany», Historical Research, volume 55 (1982)
  • Powicke, F. M.: «King John and Arthur of Brittany», The English Historical Review, volume 24 (October 1909), ss. 659-674
  • Tudor Place