Hans Conrad Leipelt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hans Conrad Leipelt (født 18. juli 1921, død 29. januar 1945) var aktiv i motstandsbevegelsen i Tyskland under andre verdenskrig, og var en av de som videreførte Den hvite roses arbeid etter at gruppen hadde blitt avslørt av Gestapo i 1943.

Han ble født i Wien. Faren var sivilingeniør, og moren Katharina var kjemiker. Hun var evangelisk kristen, men med jødiske foreldre ble hun etter Nürnberglovene regnet som jødinne. I 1925 flyttet familien til Hamburg, hvor sønnen i 1938 tok sin Abitur, etterfulgt av tjeneste i Reichsarbeitsdienst og Wehrmacht.

Under felttoget i Frankrike ble han i juni 1940 dekorert med Jernkorset av annen klasse og Panserødeleggelsesmerket. men senere samme år dimittert i unåde fordi han var Mischling (= halvjøde) av første grad, i og med at moren nå ble regnet som jødisk.

Høsten 1940 begynte han på kjemistudier ved Universität Hamburg, og i vintersemesteret 1941/1942 gikk han over til Ludwig-Maximilians-Universität München der han studerte under Heinrich Otto Wieland. Dette var mulig fordi Wieland som nobelprisvinner i 1927 hadde en viss handlefrihet, og dermed kunne benytte det kjemiske instituttet som et fristed for halvjøder. Vintersemensteret 1941/42 flyttet Leipelt dermed til München sammen med sin forlovede Marie-Luise Jahn, men selv om de dermed befant seg i samme by som Hans Scholl, traff de aldri ham eller andre fra Den hvite rose.[1]

I februar 1943 fikk Leipelt fatt i Den hvite roses sjette løpeseddel, og sammen med Marie-Luise lagde han kopier av den på en skrivemaskin. De spredde den så i Hamburg. Mens de samlet inn penger til enken etter professor Kurt Huber, ble de angitt og arrestert.

13. oktober 1944 ble Leipelt dømt til døden av Volksgerichtshof i Donauwörth, mens Jahn fikk tolv års tukthus. Han ble henrettet ved giljotinering i Stadelheimfengselet den 29. januar 1945. Hans mor ble etter reglene for Sippenhaft (= slektshefte, dvs at slektninger heftet for/stod ansvarlige for lovbrudd begått av andre i familien) arrestert og satt i Fuhlsbüttel-fengselet, der hun hengte seg.[2]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 189), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
  2. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 204)