Henrik III av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik III
Konge av England
Henrik III av England
Navn: Henry III
Regjeringstid: 28. oktober 121616. november 1272
Født: 1. oktober 1207, Winchester Castle
Død: 16. november 1272, Westminster
Foreldre: Johan av England
Isabella av Angoulême
Ektefelle: Eleanor av Provence
Barn: Edvard I
Margaret av England
Beatrice av England
Edmund Crouchback

Henrik III (født 1. oktober 1207, død 16. november 1272) var konge av England og Lord av Irland fra 28. oktober 1216 til sin død. Han var sønn av Johan av England og Isabella av Angoulême, og da faren døde ble han Englands første barnekonge siden normannernes erobring.

Til tross for at han satt på tronen i hele 56 år, oppnådde han ikke spesielt mye som konge. Blant de få varige minner fra hans tid er at han gjorde Westminster til regjeringens sete, og at han utvidet Westminster Abbey som en helligdom for Edvard Bekjenneren.

Mens han var mindreårig var William Marshal, 1. jarl av Pembroke regent. Landet hadde under hans far gjennomgått en rekke endringer, ikke minst ved at Magna Carta hadde blitt undertegnet. Henrik III brukte mye av sin regjeringstid på å kjempe mot baronene om hvilke rettigheter de egentlig var innrømmet, og han ble i 1264 tvunget til å innkalle det første parlamentet. På kontinentet lyktes han ikke i å gjenetablere engelsk kontroll over Normandie, Anjou og Aquitaine.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Henrik ble født i 1207 på Winchester Castle. Da faren døde i 1216 var han bare ni år gammel. Han ble i all hast kronet i Gloucester; baronene hadde under Johans regjeringstid støttet tanken om en fransk invasjon ledet av prins Ludvig med tanke på å erstatte kongen. Man fryktet at de ville benytte sjansen dersom unge Henrik ikke ble kronet raskt.

Baronene så raskt at det å ha en mindreårig monark var til deres fordel. Henriks regenter uttalte straks at de hadde til hensikt å styre i henhold til Magna Carta, noe de gjorde i de årene han var mindreårig. I 1217 ble Magna Carta utstedt på nytt i den nye kongens navn. Regentstyret varte til 1227, da kongen var hele tyve år; dette er lenger enn hva som var vanlig i slike tilfeller.

Kongens innstilling og holdninger[rediger | rediger kilde]

Da Henrik nådde myndighetsalder var han opptatt av å gjenopprette kongelig autoritet. Han så på den franske autokratiske modellen som et forbilde, giftet seg med Eleanor av Provence, og utnevnte en rekke franske slektninger til viktige posisjoner. For eksempel ble Peter des Riveaux kongelig skattmester, vokter for den kongelige garderobe, vokter av geheimeseglet og sheriff for 21 grevskaper. Henrik hadde også en tendens til å styre i lange perioder uten ministre, noe mange av de engelske baronene oppfattet som en fremmed skikk.

Henrik var svært opptatt av helgenkulten til angelsakseren Edvard Bekjenneren, som hadde blitt helligkåret i 1161. Han fikk vite at Edvard kledde seg enkelt, og begynte selv å gjøre det samme. Han fikk malt et veggmaleri av helgenen i sitt soverom, og gav sin eldste sønn navnet Edvard. Westminster, hvor St. Edvard hadde grunnlagt klosteret og kirken Westminster Abbey, ble landets politiske sentrum. Henrik fikk franske arkitekter fra Reims til å utvide kirken i gotisk stil, et kostbart arbeid som startet i 1245. Den nye helligdommen til Edvard Bekjenneren, som var et fokuspunkt i den utvidede kirken, stod ferdig i 1269.

Kongen var svært from, og hans reiser tok ofte lang tid, fordi han insisterte på å ha flere messer hver dag. Under et besøk til det franske hoffet brukte han så lang tid at hans svoger Ludvig IX forbød prester å oppholde seg langs Henriks rute. Roger av Wendover forteller av en gang Henrik møtte pavelige prelater sa han: «Hvis de visste i hvor stor grad jeg, i min ærefrykt for Gud, er redd for dem, og hvor uvillig jeg er til å fornærme dem, ville de tråkke på meg som en gammel og utgått sko».

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Henriks favorisering av utlendinger, spesielt hans kones onkler og hans egne halvsøsken, var ikke populært i folket og blant baronene. Han var også ekstravagant og havesyk; da hans første sønn, prins Edvard, ble født, krevde han at Londonborgerne skulle gi ham kostbare gaver for å feire begivenheten. Gaver som ikke tilfredsstilte ham ble returnert. Matthew Paris forteller at noen sa at «Gud gav oss dette barnet, men kongen selger ham til oss».

En uvanlig gave fra Norge[rediger | rediger kilde]

Fra Windsor sendte kong Henrik 30. oktober 1252 et brev hvor han skriver:

Instruks fra kong Henry [III] av England til sheriffene i London: Den isbjørnen som kongen nylig fikk tilsendt fra Norge og nå oppholder seg i Tower, skal utstyres med munnkurv og jernkjettinger, og dessuten et godt tau til å holde den med når den fisker i Themsen.

Henrik hadde altså mottatt en isbjørn, en meget eksotisk gave i 1200-tallets England.

Kriger og opprør[rediger | rediger kilde]

Henriks regjeringstid ble preget av indre uro fordi baronene, ledet av Simon de Montfort, krevde å få mer innflytelse. De Montfort, som selv var født i Frankrike, hadde fra starten av kommet dårlig overens med Henriks franske rådgivere. Etter å ha giftet seg med kongens søster Eleanor uten å be om kongens velsignelse brøt det ut en feide mellom de to. I 1250-årene nådde feiden et høydepunkt, da de Montfort ble tiltalt under tynne anklager omkring handlinger foretatt mens han var løytnant av Gascogne. Han ble frikjent av landets adel, noe kongen satte lite pris på.

Kongen ble også blandet inn i å betale for en krig på Sicilia på pavens vegne. Som motytelse fikk han en pavelig tittel til sin andre sønn, Edmund. Mange av baronene fryktet denne utviklingen, idet de så likhetstrekk med måten kongens far styrte på. De Montfort ble en leder for de som ville presse gjennom Magna Carta og tvinge kongen til å gi mer makt til baronene. I 1258 tvang syv ledende baroner kongen til å godta Oxford-avtalen, som i praksis medførte slutten på det anglo-normanniske eneveldet idet den gav et råd bestående av femten baroner makt til å ta seg av regjeringsspørsmål, og nedfelte at det skulle innkalles et parlament hvert tredje år for å overvåke dette rådet. Henrik måtte ta del i en felles edsavleggelse som en del av avtalen.

Året etter ble de som støttet kongen og de som støttet de Montfort mer polarisert. Henrik fikk en pavelig bulle som fritok ham fra eden, og begge sider begynte å samle hærstyrker. Rojalistene ble ledet av prins Edvard. En borgerkrig, kjent som baronenes andre krig, brøt ut i 1264, og varte til 1267.

I 1263 hadde de Montfort og hans allierte kontroll over det meste av det sørøstlige England, og i slaget ved Lewes den 14. mai 1264 ble kongen slått og tatt til fange. Han ble redusert til en marionettekonge, mens de Montfort utvidet representasjonen i parlamentet til å gjelde ikke bare baronene, men også alle grevskaper og en rekke byer. Kongen og arveprinsen ble holdt i husarrest, og perioden var det nærmeste England kom en avskaffelse av monarkiet før samveldetiden 16601660. Mange av baronene som opprinnelig støttet de Montfort begynte å tenke at han hadde gått for langt i sine reformer.

Etter bare femten måneder ble prins Edvard satt fri av sin fetter Roger Mortimer, og kunne lede rojalistene i felt igjen. I slaget ved Evesham i 1265 seiret han, og tok en fryktelig hevn på opprørerne.

Familie[rediger | rediger kilde]

Henrik III giftet seg den 14. januar 1236 i Canterburykatedralen med Eleanor av Provence. De fikk minst fem barn:

Ifølge et 1300-talls tillegg til manuskriptet Flores historiarum skal Henrik og Eleanor også ha hatt barna Richard, John og Henry. Det finnes ingen samtidige kilder som nevner disse. Sønnen William er også nevnt, noe som regnes for å være en sammenblanding med nevøen William de Valence. I krøniken fra Hayles Abbey nevnes datteren Matilda; det er ingen andre kilder, og hun nevnes sammen med fiktive barn av Johan uten land og Edvard I, så det er svært tvilsomt om hun eksisterte.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Det er usikkert hvor realistiske de avbildninger som finnes av Henrik III er. Nicholas Trevet forteller at han var en tykkfallen mann, av middels høyde og med en smal panne. Hans venstre øyelokk var alltid delvis lukket, et trekk Edvard I arvet fra ham.

Død[rediger | rediger kilde]

Henrik IIIs sarkofag i Westminster Abbey

Henrik III døde i 1272, og ble etterfulgt av sin sønn Edvard.

Mens en sarkofag ble laget til ham i Westminster Abbey ble hans legeme lagt i Edvard Bekjennerens grav.


Forgjenger:
 Johan 
Konge av England
Etterfølger:
 Edvard I 
Lord av Irland
Hertug av Aquitaine

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Regesta Norvegica, norsk samtidig opptegnelse om Henrik III av England, 30. oktober 1252