Halvgud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herakles og løven, relieff fra Gandhara i India, 100-tallet e.Kr.

Halvgud, eller semigud er mytologiske figurer hvor den ene av foreldrene er en gud og den andre er et menneske.[1] Som sådan er halvguder hybrider, delvis guddommelig, delvis menneskelige. I en del mytologier finnes det også beskrivelser av mennesker som har blitt guder, eller ganske enkelt ekstremt mektige figurer som har krefter som er likestilt med kreftene til gudene, selv om de i seg selv ikke er guder. Disse halvgudene framstår i mytene som helter, ved å være mer enn mennesker, er de symbolsk begunstiget, forklart konkret ved at de var av guddommelig opphav.

Eksempel på halvguder er Fionn mac Cumhaill fra irsk mytologi (sønn av en høvding og en druides datter); trollmannen Merlin (en legende hevdet at han ble unnfanget av djevelen med en prinsesse i et kloster); den sumerske kongeguden Gilgamesj (som ble beskrevet som to-tredjedeler guddommelig); den romerske helt Æneas (sønn av prins Ankises og gudinnen Venus); og den greske helt Herakles (sønn av himmelguden Zevs og en dronning i Theben).

Mennesker i mange kulturer og sivilisasjoner, særlig konger og herskere, har hevdet at de å nedstamme fra gudene eller fra halvguder, og uten at de selv nødvendigvis var guddommelig, ble det guddommelige opphavet et bevis på at de hadde guddommelig gunst og lykke.

Greske halvguder[rediger | rediger kilde]

Ettersom gudene i antikkens greske religion er meget menneskelike spiller halvguder en betydningsfull rolle i mytologien. En del av den dualistiske rollen til greske helter ga opphav til den moderne oppfattelsen av konseptet halvgud, et gjentatt tema i fortellingen om heltenes fødsel er nettopp deres tosidige opphav hvor den ene av foreldrene er dødelig og den andre udødelig.

Heltens mor greier å lyve for kongen og guden i løpet av den samme natten (som med mor til Thesevs) eller bli besøkt i sengekammeret av en gud (som Danaë, mor til Persevs), og sæden til to fedre som blandes i livmoren. Således har heltene overgangskvaliteter som ga dem stor styrke og muligheten til krysse terskelen mellom verdene til de levende og de døde, og likevel reise trygt tilbake, og være overmenneskelig eller oversanselig formidler etter deres død mellom det menneskelige og det guddommelige.[2]

Venus' fødsel, av Sandro Botticelli ca. 1485–1486.

Det faktum at mannlige guddommer i greske myter hadde langt flere kjente barn med vanlige mennesker enn med kvinnelige gudinner kan bli tilskrevet at det mannsdominerte greske samfunnet ble reflektert i deres religion. Hovedsakelig Zevs og Poseidon hadde tallrike affærer med dødelige kvinner som Zevs måtte holde skjult for sin himmeldronning Hera etter at hun ble oppmerksom på utroskapet. Kvinne var forventet å forbli lojale til sine ektefeller mens mennene var nærmest forventet å ha tallrike elskerinner. Flertallet av halvgudene i greske myter ble født på jorden av menneskelige mødre framfor i Olympen av gudinner.

Disse hybridgudene var sterkere, modigere, og raskere enn andre dødelige, som utførte overmenneskelige dåder som var mulig utelukkende på grunn av deres guddommelige opphav. De dro ut i verden for å vise og bevise deres tapperhet, ofte i kamp med store monstre eller udyr, med den hensikt å gjøre deres navn kjent. Andre som Herkules kjemt for å gjenvinne sin tapte ære. Thesevs kjempet for å redde sitt hjemland ettersom han drepte monsteret Minotauros (halvt menneske, halvt okse) for å stoppe den årlige ofringen av mennesker fra Athen til dyret.

Zevs ble far til mange helter som et resultat av sin kurtisering av menneskelige kvinner, og etter døden ble disse halvgudene gitt særskilt ære, særlig de grekere som hevdet å være deres etterkommere og som således kunne hevde at de spesielt hadde gudenes beskyttelse og gunst («Gud er med oss»). Opphøyelsen av helter var en del av ktoniske ritualer i den greske religion. Slike halvguder var alltid dødelig, men var levde framtredende blant mennesker og en del hadde uvanlige krefter. Et unntak var Herkules som ble akseptert i tidens løp til å bli en av de tolv olympere.

Guder som mennesker[rediger | rediger kilde]

En kjempe hjelper Merlin å reise Stonehenge. Fra et manuskript av Roman de Brut av Wace (British Library, Egerton 3208).

Strukturert faller mytiske fortellinger om slike heltefigurer i den romantiske litterære sjanger, slik den kanadiske litteraturforskeren Northrop Frye definerte og beskrev det. Aleksander den store oppmuntret mytemakerne i hans følge til å spre legenden om hans «hemmelige» olympiske opphav. Hans legende overlevde slutten på antikken, en syklus av middelalderromanser (ridderromaner) ble utviklet rundt hans legende.

Antropoteisme (fra gresk antropo- + teisme, «menneskeforgudelse») en betegnelse for å tilskrive menneskelig form til guder, eller troen på at guder er kun gudeliggjorte mennesker, noe som særlig er assosiert med antikkens greske og romerske trosforestillinger. Den franske antropologen Pascal Boyer hevdet at selv om det finnes et mangfold av overnaturlige konsepter i verden har overnaturlige vesener en tendens til overføre seg som mennesker. Det er i seg selv et fellestrekk for religion. Særlig gresk mytologi er mer preget av såpeopera enn noe annet religiøst system.[3] Émile Durkheim var en av de første til å påpeke at guder representerte en forlengelse av menneskelig sosialt liv som omfattet overnaturlige vesener. Sigmund Freud foreslo at gudskonsepter er i seg projeksjoner av ens farsfigur.[4]

Selv om Jesus har Gud som far og jomfru Maria som mor, Gudføderske eller Guds Mor, gresk theotokos, aksepterer kristne ikke betegnelsen halvgud og han faller således ikke innenfor definisjonen som halvt menneske og halvt gud. Den kristne lære har slått fast ved Den nikenske trosbekjennelse at Kristus er helt gud og helt menneske. Tilsvarende ble det etablert i Den athanasianske trosbekjennelse at Jesus er gud og menneske, men ikke to, men én.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Demigod, Online Etymology Dictionary
  2. ^ Ruck, Carl A.P. & Staples, Blaise Daniel (1984), part 3; Kerenyi (1959)
  3. ^ Boyer, Pascal (2001): Religion Explained, New York: Basic Books. ISBN 0-465-00696-5. ss. 142–243.
  4. ^ Barrett, Justin (1996): Conceptualizing a Nonnatural Entity: Anthropomorphism in God Concepts (PDF)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burkert, Walter (1984): Greek Religion.
  • Kerenyi, Karl (1959): The Heroes of the Greeks.