Merlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den britiske TV-serien, se Merlin (TV-serie)
Merlin dikterer sine dikt, i en illustrasjon fra en fransk bok fra det 13. århundre.

Merlin, også kjent som Merlin Ambrosius eller Myrddin Emrys, er mest kjent som trollmannen ved kong Arthurs hoff. Den eldste Merlin-tradisjonen er den kaledonske, og knytter ham ikke til kong Arthur. Merlin-legenden som i våre dager er mest kjent, beskriver Merlin og hans gjerninger i Historia Regum Britanniae fra 1136, og ble først nedtegnet av Geoffrey av Monmouth. Skikkelsen har vært en inspirator for mange litterære verk, og hovedfigur i en rekke filmer og skuespill.

Den kaledonske Merlin[rediger | rediger kilde]

Den eldste versjonen av legenden om Merlin finner man i walisiske dikt fra det 11. århundre eller enda tidligere. I disse kalles mannen Myrddin, eller noen ganger Myrddon Wyllt, og han beskrives som en gal person som levde i kaledoniaskogen. Diktene forteller om Merlins tilværelse. Han var skald for Gwenddoleu ap Ceidio, og det var hans herres død som førte til at han måtte slå seg ned i skogen. Gwenddoleu falt i slaget ved Arfderydd, hvor kongen av Alt Clut (Kongedømmet Strathclyde), Riderch Hael, slaktet Gwenddoleus styrker. Myrddin gikk fra forstanden da han så på dette nederlaget. Annales Cambriae daterer slaget til 573.

Det finnes også en versjon som er bevart i et manuskript fra det 15. århundre, men som egentlig skal være langt eldre. Historien kalles Lailoken og Kentigern, og forteller at St. Kentigern møtte en gal, naken og hårete mann kalt Lailoken på et øde sted. Denne galningen skal også ha blitt kalt Merlynum. Han fortalte at han for sine synders skyld hadde blitt dømt til å vandre i selskap med ville dyr, og at han hadde forårsaket at mange mennesker mistet sine liv i «et slag som ble utkjempet på sletten mellom Liddel og Carwannok». Etter å ha fortalt sin historie spratt han opp og styrtet inn i skogen igjen. Han dukker opp flere ganger i teksten, og ved et tilfelle ber han Kentigern om sakramentet, fordi han har profetert at han vil dø en trippel død. Kentigern gikk med på dette etter noe nøling, og senere samme dag ble Lailoken tatt til fange av kong Meldred. Han ble slått med påler, kastet i elven Tweed og så gjennomboret med en stake; en trippel død.

Profetisk litteratur finnes det mange eksempler på i walisisk litteratur. Et vanlig tema er at de keltiske folkene i Storbritannia vil forene seg og kaste ut angelsakserne; i senere versjoner nevnes også normannerne. Flere av disse profetiene er tilskrevet Myrddin.

Geoffrey av Monmouths Merlin[rediger | rediger kilde]

Geoffrey av Monmouth har skrevet en av de eldste britiske historiebøker vi kjenner (fra 1136). I praksis er den en beskrivelse av den britiske (som vi ville kalt keltiske) kongerekke, fra slaget ved Troja (ca. 1240 f.Kr.) til saksernes fullstendige inntreden i (det som senere ble) Storbritannia (ca. 700).

I Historia Regum Britanniae opptrer Merlin som sannsiger og ingeniør for tre konger. Først for kong Vortigern (omkring 450). Denne keltiske kongen var sterkt presset av to saksiske brødre, og ønsket å bygge en festning. Men hvor meget hans arbeidere enn bygget og murte, så falt murene sammen hele tiden. Vortigerns rådgivere fortalte ham at det eneste som kunne løse problemet var at blodet til en farløs gutt ble sprøytet over fundamentene. Kongen sendte speidere land og strand på leting etter en slik pode. Og de fant ham; dattersønnen til en småkonge i Demetia. Guttens mor hadde gått i kloster, og var der blitt besvangret av en incubus (i.e. en ånd som legger seg i sengene til folk, og som gjerne har seksuelt samkvem med dem). Denne gutten opponerte imidlertid mot kong Vortigerns rådgivere, og gav en annen forklaring på hvorfor murene falt sammen. Under dem, forklarte han; lå nemlig en underjordisk innsjø. Den sørget for å gjøre grunnen ustabil slik at fundamentene gav etter. Fremfor å spille kongelig blod unødig, fulgte Vortigern guttens anvisninger. Arbeidernes graving viste at det gutten hadde sagt var rett. Gutten sa at for at murene skulle stå måtte innsjøen tømmes. Kong Vortigern tok rådet, og satte i gang arbeidet. Gutten spurte kongens rådgivere om de kunne si hva som gjemte seg på bunnen av innsjøen? Det kunne de ikke. Gutten sa at på sjøens bunn ville de finne to sovende drager. En hvit og en rød. Disse ville slåss og den hvite ville fortære den røde. Så fortalte gutten kongen hva dette betød. På denne måten gjorde han seg selv til Merlin – Vortigerns profet, og kong Vortigern slapp å øde kongelig blod.

Kong Vortigern regjerte imidlertid ikke det britiske øyrike særlig lenge. For i Bretagne bygget Aurelius Ambrosius en erobringshær av briter i eksil. Aurelius Ambrosius var en fortrengt arving til den britiske tronen, og ville ha den tilbake. Dette målet nådde han til slutt.

For å feire sin seier ønsket han å sette opp et nasjonalt monument, og Merlin ble kalt inn som arkitekt. Merlin foreslo å hente «Kjempenes Ring» (Giants Ring) fra Irland, og sette den opp på slettene ved Salisbury. Ambrosius var enig i at dette ville være et passende monument. Så Merlin ble sendt av sted. Sammen med den nye kongens bror – Utherpendragon – utarbeidet han i felten en militær strategi som lot en underlegen britisk hær bekjempe en overtallig irsk fiende. Utherpendragon og den lille hæren hans slåss dem frem til fjellet Killaraus. Der tok Merlin fra hverandre steinringen og lastet den over i skipene de hadde kommet med. På denne måten, med soldater, dyktig kampstrategi og utsøkt ingeniørkunst flyttet Merlin «Kjempenes Ring» – det vi i dag kaller Stonehenge – fra Irland til England; da i følge Geoffrey av Monmouths historieskrivning.

Siden Utherpendragon hadde sett hva Merlin kunne klare, ble trollmannen tilkalt nok en gang da Utherpendragon selv var i knipe. Hans storebror var død. Utherpendragon var nå den britiske kongen, og han hadde forelsket seg i dronningen til kongen av Cornwall, Ygerna. Henne ville han ha, og Merlin var mannen som skulle hjelpe ham. Utherpendragon sendte en hær mot kongen av Cornwall. Denne forskanset seg i én festning, og plasserte sin kone i en annen. Utherpendragons hær beleiret småkongen. Merlin utnyttet anledningen til å omskape Utherpendragon til å se ut som kongen av Cornwall. Kongens livtjener ble kongen av Cornwalls livtjener, og Merlin selv ble en av kongen av Cornwalls ledende riddere. Dronningen av Cornwall slapp selvfølgelig kongen av Cornwall opp i sengen sin, når han hadde unnsluppet en slik beleiring. Slik ble kong Arthur unnfanget. Med det unnagjort forsvinner Merlin ut av Geoffrey av Monmouths historiebok.

Vita Merlini[rediger | rediger kilde]

Geoffrey of Monmouth kunne imidlertid ikke forlate Merlin-figuren sånn uten videre. Etter å ha brukt den som basis for Prophetia Merlini (Merlins profetier) (1135), som han inkluderte midt i sin britiske kongerekke i 1136, skrev han en eller annen gang etter 1148 og før sin død i 1154 et lengre dikt på latin, kalt Vita Merlini (Merlins liv). Der han etter eget utsagn forsøkte «å synge om galskapen til den profetiske skald, i et humoristisk dikt om Merlin». Her er det helt åpenbart at Geoffrey bygget på walisiske kilder. I Vita Merlini er Merlin en konge og profet som gav lover til folkene i det sørlige Wales, og som var høvdingenes profet. Som sådan overvar han slaget skissert i avsnittet om den kaledonske Merlin, og ble gal som et resultat.

I Geoffrey of Monmouths dikt har Merlin en tilknytning til Rhydderch, konge av Cumbria (Skottland), gjennom at Merlins søster, Ganieda, var gift med kongen. Hos henne hadde Merlin etterlatt sin hustru Guendoloena; da han tok tilflukt i skogene. Søsteren sendte først en musikant ut etter Merlin. Dennes sitter-spill befridde ham temporært fra galskapen. Under det påfølgende opphold ved hoffet kom han med opptil flere, og ofte ubehagelige, profetier om livet der. Men Merlin fikk en uimotståelig lengsel etter skogene igjen, noe som gjenoppvekket galskapen. Og til skogen flyktet han. Denne gangen måtte det en nyutsprunget kilde til for å kurere ham.

Fortsatt ved sine fulle fem skjønte Merlin at det faktisk var i skogen han hørte hjemme. Men nå fikk han søsteren til å bygge et komfortabelt hus til seg der ute. Han sa fra seg retten til sin kone dersom hun ville gifte seg med en annen, og flyttet til villmarken. Her fikk han etter hvert selskap av sin søster – da ektemannen døde – og av en annen vismann, Taliesin, samt en galning som de tre brakte tilbake til rasjonell bevissthet ved å la ham drikke fra samme kilde som kurerte Merlin.

Av teksten i Vita Merlini skjønner man at historiens nåtid er en god stund etter at kong Arthur er død. Samtidig refereres det i teksten til de spådommer Merlin kom med til kong Vortigern. For at dette skal være mulig hentyder diktteksten til at Merlin var eldre enn gammel. Her sier Geoffrey of Monmouth at Merlin var like gammel som en døende eik. En eik som bruker tre hundre år på å vokse, tre hundre år på å stå, og tre hundre år på å dø.

Sir Thomas Malory: Merlin og kong Arthur[rediger | rediger kilde]

Sir Thomas Malorys Le Morte d’Arthur (publisert 1485) begynner med historien om kong Uther Pendragon (som er slik Malory skriver navnet hans), og dennes forelskelse i hertuginnen av Cornwall. Malory tok fra henne dronningtittelen hun fikk av Monmouth, og han gav henne navnevarianten Igraine, men gjengir for øvrig historien som Geoffrey av Monmouth fortalte den. Med én viktig forskjell. Merlin forlangte hos Malory en gjenytelse for å gi kong Uther Pendragon skikkelsen til hertugen av Cornwall. Han fikk kongen til å sverge på at når Igraine fødte den sønn Merlin spådde ble resultatet av den ønskede union, skal barnet overlates til ham, slik at han (med kongens midler) kan sørge for dets oppfostring hos en av kongens lojale undersåtter: Sir Ector. Uther gikk med på dette, og da Arthur kom til verden ni måneder senere, stod Merlin klar ved slottets bakdør. Han tok i mot barnet. Brakte det til en prest som døpte gutten Arthur. Og tok det med til sir Ectors slott. Her vokste Arthur opp sammen med Ectors egen sønn: Kay.

Sverdet i steinen

Da Arthur var to år gammel døde kong Uther Pendragon. Og selv om kongen på Merlins anmodning, utropte toåringen til sin arving, kom ikke den lille gutten frem fra sitt skjulested før flere år senere. Så stormennene kjempet om den beste plassen i det maktvakuum som oppstod. Ved juletider et antall år senere fikk Merlin erkebiskopen av Canterbury til å kalle alle landets stormenn til London, med det budskap at Uthers arving da skulle avsløres. Litt tidligere var det dukket opp en mystisk marmorblokk foran St. Pauls katedral. På toppen stod det en ambolt, og opp av ambolten stakk halvparten av et sverd. En inskripsjon på ambolten sa at den som greide å trekke sverdet ut av steinen, var britenes rettmessige hersker. Alle stormennene forsøkte seg naturligvis – og uten hell. Vakter ble plassert ved sverdet i steinen, og en stor turnering ble annonsert til nyttår, der tronpretendentene kunne bevise at de var den britiske tronen verdig, om ingen greide trekke sverdet ut da heller.

Til turneringen kom også sir Ector med sin sønn Kay, som var nyslått ridder, og dennes væpner Arthur. Da turneringen skulle starte oppdaget Kay at han hadde glemt sverdet sitt på vertshuset der de bodde, og sendte Arthur for å hente det. Vertshuseieren og alle hans folk var imidlertid til stede for å se på turneringen, så vertshuset var lukket og låst. Arthur løp på leting etter et sverd, og kom slik over kirkeplassen på veien tilbake. Han fikk øye på sverdet i ambolten, og siden vaktene også var gått for å se på turneringen, trakk han det ut og gav det til Kay. Kay kjente igjen sverdet. På sverdhjaltet stod den samme beskjeden som på ambolten. At den som bar sverdet var britenes rette konge. Kay lurte først på å late som om det var ham som var arvingen, men han greide ikke lyve for sin far, og sa at det var væpneren som kom med sverdet til ham. Både sir Ector og hans sønn bøyde kne for ham som til da hadde vært væpner, men som med ett var blitt britenes konge.

«The Lady of the Lake» med sverdet «Excalibur»

De som allerede hadde sett seg selv på tronen, hadde vanskelig for å akseptere det valg sverdet hadde gjort. Arthur måtte sette sverdet på plass igjen. Mange var de som forsøkte å gjenta Arthurs bedrift. Men fortsatt var det bare ham som greide å trekke det ut igjen. Merlin fikk til sist stormennene til å godta at ikke bare kunne Arthur trekke sverdet ut av steinen, han var også ektebåren sønn av kong Uther Pendragon.

Slik kom Arthur til tronen, og Merlin ble kongens rådgiver. Både i dagligdagse og i militære saker. Da det sverdet Arthur trakk ut av steinen en dag måtte gi tapt og brakk, tok Merlin ham med til en innsjø. Det stakk en arm opp ute på vannet. I hånden var et sverd. Merlin kalte sverdet «Excalibur», og det var the Lady of the Lake som kunne gi sverdet til Arthur. The Lady of the Lake kom seilende over innsjøen i en båt, og Arthur måtte selv be henne om å få sverdet. Dette fikk han. Sverdet «Excalibur» ble tungen på vektskålen i mange av de slag Arthur utkjempet, ettersom dets magiske egenskaper var slik at de inspirerte Arthurs egne tropper, mens fiendene ble fryktsomme.

Hos Monmouth hadde Merlin egenskaper som sannsiger, profet og ingeniør, Malory gav ham magiske egenskaper i tillegg. Malorys Merlin opptrådte i mange magiske forkledninger, han kom og forsvant uten at noen kunne si hvor fra eller hvor hen. Men også Malory lot Merlin forsvinne ut av sin historie. Da Arthur giftet seg med Gwynevere, kom det samtidig en kvinne som kalte seg Nyneve til Camelot. Merlin forelsket seg umiddelbart i denne kvinnen. Nyneve hadde lite til overs for trollmannens tilnærmelser, men var ikke uvillig til å lære trollmannens kunster. Og da hun hadde lært nok, oppfylte hun Merlins egen profeti om at han skulle begraves levende, ved å stenge ham inne i en hule i Cornwall. Låst inne bak en magisk stein.

Legenden om Merlin[rediger | rediger kilde]

Tresnitt av Merlin fra Nürnbergkrøniken (1493)

Legenden om Merlin henter sitt stoff både fra Geoffrey av Monmouth og sir Thomas Malory. Malorys påvirkning begynner der førstnevntes slutter. Geoffrey of Monmouth lot Merlin bli med til kong Arthurs unnfangelse, mens det var Malory som videreutviklet historien med å la Merlin følge sin fjerde konge, og som direkte og fysisk knytter ham til kong Arthur.

Ifølge legenden om Merlin var det djevelen selv som kom og besvangret småkongens prinsessedatter i hennes kloster. Merlin vokste opp som en farløs bastard i sin morfars slott, og passet således godt til hva Vortigerns rådgivere sa var nødvendig for å få Vortigerns murer til å stå. Legenden gjengir Monmouths versjon av hva som skjedde (se over). Trollmannen Merlin stod deretter til tjeneste for tre påfølgende konger: Aurelius Ambrosius (eg. Ambrosius Aurelianus), Uther Pendragon og Arthur. Og legenden følger ganske nøye Monmouths og Malorys fortellinger. Det som avviker er hva slags navn som er satt på de ulike personene. I legenden var det enten Vivian eller Nimuë som begravde Merlin levende. Etter først å ha loppet ham for magiske krefter. Og det er legenden som siterer Merlin når det spås at Merlin skal hvile til Arthur kommer tilbake for å redde det britiske riket en siste gang.

Mange har ment at trollmannen Merlin er en oppfinnelse fra Geoffrey av Monmouths side. Og videreført av andre på grunn av sine åpenbare romantiske aspekter. Og det er mulig de har rett når det gjelder akkurat navnet. Frem til Historia Regum Britanniae var antagelig skikkelsen mest kjent som Myrddin. At Monmouth så lar ham bli kongelig spåmann i to generasjoner har han ikke fra de walisiske kildene, siden den kaledonske Merlin stort sett er knust og gal, mens Monmouths Merlin flytter Stonehenge fra Irland. I dette er ikke Monmouths' kilder åpenbare. Malorys kilder er; foruten den generelle historiske litteratur han måtte ha tilgang til, for det meste franske romanser (kortere fortellinger) fra 1200- og 1300-tallet. Ridderfortellinger: Historiene om ridderne av det runde bord. Deres turneringer og deres jakt på den hellige gral. I disse tekstene refereres det stadig til kong Arthurs hoff, der også den mektige trollmannen Merlin holdt til.

Merlin i andre sammenhenger[rediger | rediger kilde]

Figuren Merlin (og selvfølgelig de øvrige skikkelsene rundt kong Arthur og ridderne av det runde bord) har inspirert både forfattere, filmkunstnere og tegnere. Det følgende er et lite utsnitt av det fyldige kulturuttrykk Merlin deltar i. En langt mer omfattende liste kan finnes på den engelske utgaven av Wikipedia (lenke til venstre på siden her). Bortsett fra T.H. Whites og Lawheads er ingen av bøkene utgitt på norsk, (og White er bare representert med Sverdet i Stenen, første del av The Once and Future King), men flere kan fortsatt i skrivende stund skaffes i engelsk utgave. De fleste filmene er fremdeles i salg, mens mange av tegneseriene antagelig kan kjøpes gjennom bruktbutikker som spesialiserer seg på denne typen kultur.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mark Twain gjorde Merlin til skurken i romanen A Connecticut Yankee in King Arthur’s Court, 1889.
  • C. S. Lewis brukte figuren Merlin Ambrosius i romanen That Hideous Strength fra 1946, tredje bok i the Space Trilogy.
  • I Terence Hanbury Whites romanserie om kong Arthur; The Once and Future King (1958), har «Merlyn», som White kaller ham, den merkverdige egenskap at han lever baklengs i tiden i forhold til alle andre. (Disney lagde tegnefilm om den første boken i tetralogien: The Sword in the Stone.)
  • I 1975 oppdaget man ytterligere et manuskript om Merlyn av T.H. White: The Book of Merlyn. Antagelig tenkt som femte del av The Once and Future King. Her kommer Merlyn tilbake til Arthur aftenen før det avgjørende slaget, for å gi kongen en siste leksjon i livet. Utgitt 1977.
  • Mary Stewart lar Merlin selv fortelle historien sin i the Merlin Trilogy (1980), bestående av The Crystal Cave (1970), The Hollow Hills (1973) og The Last Enchantment (1979). Stewart gjør Aurelius Ambrosius (eg. Ambrosius Aurelianus, storebroren til Uther Pendragon) til Merlins far, og Merlin dermed til Arthurs fetter.
  • I Stephen R. Lawheads Merlin (1988), er hovedpersonen halvt walisisk gjennom sin far, druiden (barden) Taliesin, og halvt atlantisk gjennom sin mor, the Lady of the Lake, en atlantisk prinsesse som unnslapp Atlantis’ ødeleggelse. Opplært til druide som ungdom, gifter Merlin seg og hersker som konge i Wales til konen og følgesvennene hans blir drept av saksere. Merlin blir gal og bor i Celyddonskogen til han blir helbredet gjennom en mystisk opplevelse. Etter dette blir han profet, druide og rådgiver for Aurelius Ambrosius, Uther Pendragon og Arthur.
  • Nikolai Tolstoj (en slektning av Leo Tolstoj) skrev en non-fiction bok, The Quest For Merlin, og en historisk fantasi, The Coming of the King, den første boken i en uferdig trilogi. Den siste bokens beskrivelse av Merlin er kan hende den mest historisk korrekte av alle, siden Merlin lever etter at Arthur er død. Helten Beowulf forekommer til og med som en erobrer.
  • Catherine Christian, i den historiske romanen The Pendragon, tolker «Merlin» som den britiske sjefsdruides tittel, innehatt av henholdsvis Emrys (som bare nevnes), Celidon (som hun gjør til den Merlin som opptrer i de tradisjonelle fortellingene) og Bedivere (etter Arthurs død).
  • Marion Zimmer Bradley ser i romanen Avalon på Merlin som representant for en utdøende matriarkalsk og jordbunden religion, som er i ferd med å bli utkonkurrert av en patriarkalsk og himmelvendt kristendom.
  • Tor Åge Bringsværd kom i 2014 ut med boka Merlin i serien av mytiske biografier.

Film[rediger | rediger kilde]

  • Sverdet i steinen (1963), Disneys tegnede adapsjon av T.H. Whites bok (se over), med en gammel og morsom Merlyn som hjelper en ung gutt kalt Wart å bli kong Arthur. Denne Merlyn opptrådte også i videospillet «the Kingdom Hearts» for å hjelpe personen Sora til å trene seg i magiens kunst.
  • Excalibur (1981), med Nicol Williamson som en eksentrisk Merlin som på mystisk vis er forbundet med landet.
  • Merlin (1998), en film lagd for fjernsyn med Sam Neill som Merlin, Miranda Richardson som både den slyngelaktige Queen Mab og som hennes aktivt støttende søster, den berømte Lady of the Lake, Martin Short som hennes tjener Frik, Isabella Rossellini som Nimuë, og Rutger Hauer som Vortigern. Filmen skildrer Merlins liv, fra hans magiske fødsel og gjennom regjeringstidene til Vortigern, Uther, og Arthur, og slutter med Merlin som en gammel mann.
  • King Arthur (2004), angivelig et «historisk» syn på legendene, med Merlin (Stephen Dillane) som Guineveres far og lederen til «the Woads» (Piktere), som slåss mot det romerske styret, som blir håndhevet av Arthur (Clive Owen). Disse to forener krefter senere for å bekjempe sakserne.
  • Merlin (2008)-(2013), en TV-serie om Merlins unge år, hvor han lærer seg å kontrollere og utvide sine magiske grenser og å tjene, hjelpe og samarbeide med den fremtidige kong Arthur, samtidig som han må holde sine talenter skjult, siden enhver som innehar magi blir straffet med døden. Colin Morgan spiller Merlin, Bradley James er Arthur, Angel Coulby portretterer Guinevere (her kalt for "Gwen"), Katie McGrath innehar rollen som Morgana, Anthony Head gjør en innsats som kong Uther, mens Richard Wilson spiller Gaius. I tillegg har John Hurt stemmen til the Great Dragon.

Tegneserier[rediger | rediger kilde]

Merlin opptrer i følgende tegneserier:

  • I Camelot 3000, blir kong Arthur gjenopplivet i året 3000 og befrir Merlin fra limbo.
  • I Captain Britain, hvor han opptrer som multiversets vokter.
  • I historier med Etrigan the Demon, som er Merlins halvbror.
  • John Constantine (Hellblazer) møtte Merlin, Arthur og Bran the Blessed i en historie som involverte den hellige gral.
  • Prins Valiant har Merlin som bifigur.
  • Shining Knight har også Merlin som bifigur.

Andre sammenhenger[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]