Skrifttype

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En skrifttype, som når det gjelder trykte tekster og tekster på dataskjermer, ofte også kalles: skiftsnitt, typesnitt og font (eng. typeface eller font, fransk fonte), er det fysiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn (tegnsett). Det finnes flere ulike skrifttyper, og flere ulike stilgrupper som omfavner disse. De enkelte skrifttyper kjennetegnes ved at de har lik stil på de enkelte tegnene i tegnsettet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Allerede i det gamle Egypt eksisterte det 2 skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. I norden hadde vi ulike runealfabeter og ulike skrivemåter. Etter at Johann Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten i 1430-årene ble det påkrevd å standardisere de enkelte tegnene for at de skulle være lett gjenkjennelige og lett leselige. Gutenbergs opprinnelige skrifttype ble kalt for textura, men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først Schwabacher og senere (omkring 1512) kom Fraktur, som ble dominerende helt til ca. 1890, da antikva ble stadig mer dominerende.

Da fotosats og offset tok over for blysats, og særlig etter at tekstbehandlingPC ble alminnelig, har man fått et utall av ulike skriftsnitt.

Skrifttyper[rediger | rediger kilde]

(Ikke alle skrifttyper vises i sin egen skrifttype, da Wikipedia ikke støtter alle typer)
Proporsjonalitet - Proporsjonal øverst, monospace nederst
  • Proporsjonalitet
    • Proporsjonale skrifttyper. Dette er typer der de enkelte tegnene forbruker plass etter utseendet. For eksempel bruker en «i» mindre plass enn en «m». Eksempler på slike skrifttyper:
      • Times/Times New Roman. Skrifttype med svært høy x-høyde designet av Stanley Morison for den engelske avisen The Times i 1932.
      • Bookman Old Style.
      • Arial. Mye brukt på internett.
      • Helvetica. Modernistisk grotesk (sans serif) skrifttype designet av Max Miedinger for Haas skriftstøperi i Basel 1957. Skrifttypen var svært utbredt i den «sveitsiske typografien».
      • Tahoma.
      • Verdana. Skjermskrifttype designet for optimal leselighet i skjermmedier.
    • Skrivemaskinskrifter (Monospace). Dette er skrifttyper hvor alle tegn har lik bredde, og hvor seriffer og grunnstrek har tilnærmet lik tykkelse. Fordelen er at skrifttegnene for eksempel i en tabell vil fremstå rett under hverandre, slik at tabellen blir lett å arbeide med. Et kjent eksempel er:
      • Courier. Howard Kettler for IBM 1956.
Ulike skrifttyper (normal), lik skriftstørrelse (18)
  • Antikva/Grotesk.
    • Antikva er en samlebetegnelse for skrifttyper med seriffer og ulik bredde på grunn- og tverrstrek. Skrifttyper med antikvaform oppstod først i trykkermiljøet i Venezia på slutten av 1400-tallet. Skrifttypene er sterkt påvirket av versaler (store bokstaver) fra romerske inskripsjoner og minuskler (små bokstaver) fra den karolingske minuskel. Antikvaskriftene har en lang historie og varierer sterkt i utforming. Det er derfor hensiktsmessig å gruppere dem i flere underklasser:
      • Venetiansk renessanse-antikva har kjennetegn som duolineært skriftbilde (ujevn linjetykkelse), men liten kontrast mellom grunn- og hårstrek, trykk mot venstre i de runde bokstavene og avrundet overgang mellom grunnstrek og seriffer. Noen kjente eksempler er:
        • Jenson. Av Nicolas Jenson 1470.
        • Golden Type. Av William Morris 1892.
        • Centaur. Av Bruce Rogers 1914.
      • Fransk renessanse-antikva har horisontal tverrstrek på minuskel e og mer kontrast mellom hår- og grunnstrek. Men det er fremdeles diagonalt trykk mot venstre i de runde bokstavene, og overgangen mot seriffene er fortsatt avrundet. Noen eksempler:
        • Aldus. Aldus Manutius 1490-tallet.
        • Garamond. Claude Garamond tidlig 1500-tall. En av de mest kopierte skrifttypene fra denne perioden.
        • Bembo. Monotype 1929.
        • Goudy Old Style. Frederic W. Goudy 1916.
        • Sabon. Jan Tschichold 1965. Selv om han var mest kjent som en modernistisk agitator, designet Tschichold en poulær antikva på sine eldre dager. Sabon er svært populær i skjønnlitterære bøker.
        • Minion. Robert Slimbach 1990.
      • Hollandsk barokk-antikva. Skriftstilen baserer seg kraftig på fransk renessanse-antikva, men har større x-høyde, kraftigere grunnstreker og større kontrast. Kjente eksempler er:
        • Janson. Anton Janson.
        • Caslon. William Caslon.
        • Times New Roman. Stanley Morrison for Monotype og avisen The Times i 1932.
      • Førklassisistisk antikva/Overgangsantikva oppstod i overgangsperioden mellom renessanse-antikva (over) og klassisistisk antikva (under). Kjennetegnes ved større kontrast enn renessanseskriftene og vanligvis vertikalt trykk i de runde bokstavene. Eksempler:
      • Klassisistisk antikva kan kjennetegnes ved stor kontrast mellom hår- og grunnstrek, vertikalt trykk i de runde bokstavene og ingen avrundet overgang mot seriffene. Eksempler:
        • Bodoni. Giambattista Bodoni.
        • Walbaum.
        • Scotch Roman
      • Avis-antikva er antikvaskrifter som ofte blir brukt i aviser. Disse har mye til felles med de klassisistiske antikvaene, men har svært liten kontrast mellom hår- og grunnstrek, og avrundet overgang til seriffene. Eksempler er:
        • Century Schoolbook. 1902.
        • Ionic No. 5. 1926.
        • Excelsior. 1931.
      • Egyptienne er monolineære skrifttyper med plateformede og vinkelrette seriffer. Seriffene er vanligvis noe tynnere enn grunnstrekene. Skrifttypene ble vanlig med utbredelsen av skrivemaskiner som dannet en egen undervariant. En annen undervariant er italienne eller westernskrift med overdimensjonerte seriffer. Eksempler:
        • Memphis. Rudolf Wolf 1929.
        • Rockwell. Monotype 1933.
        • Courier. Howard Kettler for IBM 1956.
    • Grotesk (Sans serif), også kjent som gothic i USA, omfatter skrifttyper uten seriffer og har som regel tilnærmet lik linjetykkelse (monolineært skriftbilde). Grotesk blir ofte sett på som en forenklet versjon av antikvaskriftene (derav sans serif - «uten seriffer»), men den har røtter helt tilbake greske inskripsjoner før romerne tok i bruk seriffer. Skriftstilen fikk en gjenopplivning sent på 1800-tallet, bla. gjennom Akzidenz Grotesk og Eric Gills Gill Sans, og var svært populær blant modernistene i stilperioden som fulgte. Det finnes flere undertyper av groteskskrifter; amerikansk grotesk, humanistisk grotesk, geometrisk grotesk og sveitsisk grotesk.
      • Amerikansk grotesk
        • Akzidenz Grotesk. Berthold 1896.
        • Franklin Gothic. Morris Fuller Benton 1903.
      • Humanistisk grotesk
        • Gill Sans. Humanistisk grotesk designet av Eric Gill i 1929, i stor grad basert på Edward Johnstons skriftdesign for undergrunnsbanene i London.
        • Frutiger. Adrian Frutiger 1976.
        • Lucida Sans . Chuck Bigelow og Kris Holmes 1985.
        • Rotis Grotesk. Otl Aicher 1989.
      • Geometrisk grotesk med enkle geometriske former inspirert av funksjonalismen.
        • Futura. Paul Renner 1927.
        • Kabel. Rudolf Koch 1927.
        • Avenir. Adrian Frutiger 1988.
      • Sveitsisk grotesk
        • Univers. Adrian Frutiger 1957.
        • Helvetica (Neue Haas Grotesk). Edouard Hoffman og Max Miedinger 1957.
    • Gotisk skrift er skrifttyper som ble utviklet på 1100- 1200-tallet fra den karolingske minuskel og var i bruk i tyskdominerte områder fram til 1900-tallet. Vi kan dele disse skrifttypene inn i fire undergrupper; textur, rotunda, schwabacher og fraktur.

Skriftstørrrelser[rediger | rediger kilde]

Typen
1 - bunse, 2 - skriftbilde, 5 - kjøtt, 7 - signatur, 8 - støperille, d - kegel, c - tykkelse, d-c - foten - motsatt ende av foten er hodet.

Den minste enkelte bestanddelen i et tradisjonelt satsbilde er typen eller bokstaven, som tidligere besto aven metallstav med omvendt bokstavbilde. Den var støpt av en metallblanding som vanligvis besto av 67% bly, 28% antimon og 5% tinn.[1] De forskjellige størrelsene har tradisjonelt hvert sitt navn. de er imidlertid ikke lenger i vanlig bruk.

Betegnelse Størrelse Anmerkning[1]
Brilliant 3 punkter Brilliant er den minste typesorten, den ble opprinnelig skåret i Amerika.
Diamant 4 punkter Diamant regnes tradisjonelt å ha vært tatt i bruk i 1700 hos den nederlandske boktrykkeren Daniel Elzevirs.
Perl 5 punkter Den første buken av Perl synes å stamme fra Janon i Sédan (Frankrike), 1627.
Nonpareille 6 punkter Nonpareille, som betyr «uten likemann», brukes i hovedsak til bøker i mindre formater.
Kolonell (Mignon) 7 punkter
Petit 8 punkter Petit, («Liten») og var den minste skriftstørrelsen i alminnelig bruk frem til 18. århundre.
Borgis 9 punkter Borgis (av bourgeois, «borgerlig»).
Korpus 10 punkter Korpus har fått sitt navn efter duodesutgavr av Corpus juris civilis («Lovsamling over sivilrett») fra 1636..
Cicero 12 punkter Cicero har er oppkalt efter den romerske politikeren og taleren Ciceros brev, som Peter Schöffer satte og trykte i 12 pinkt i 1465.
Mittel 14 punkter Mittel (Tysk: «Midt imellom») utvidet de tradisjonelle skriftgradene petit, korpus, cicero, mittel, tertia, tekst og kanon med en mellomstørrelse.
Tertia 16 punkter Størrelsen er best kjent fra Mainzer-bibelen fra 1462, som var satt i fraktur.
Tekst 20 punkter Denne graden er blant annet brukt i Gutenbergs bibel..
Dobbelcicero 24 punkter
Dobbelmittel 28 punkter
Liten kanon 32 punkter
Kanon 36 punkter
Dobbeltekst 40 punkter
Stor kanon 42 punkter
Liten missal 48 punkter Missal har sitt navn fra «missaler», messebøker i den katolske kirken.
Stor missal 60 punkter
Liten sabon 72 punkter Sabon er en frakturskrift som har navn efter skaperen, Jacob Sabon, som brukte den til fraktursats.
Stor sabon 84 punkter
Real 96 punkter
Imperial 108 punkter

Skriftens vekt[rediger | rediger kilde]

De fleste skrifttyper har minst to måter å utheve skrift på, disse er kursiv og fet. Kursiv (italic på engelsk) var opprinnelig en egen komprimert skriftstil, men brukes nå for tiden ikke i lengre tekster. Kursiv er en variant av en skrifttype med helning mot høyre, men den er designet for seg, og ikke bare en forvridd versjon av den vanlige skrifttypen (oblique).

Fet og halvfet (bold på engelsk) er ikke så mye en versjon av skrifttypen som en tyngde av den. Skrifttyper kan ha flere tyngder (da særlig digitale skrifttyper i OpenType-format), eksempelvis; mager (light), vanlig (regular/roman), halvfet (semibold), fet (bold) og svært fet (black). I tillegg har noen skrifttyper ulike bredder på skriftene; smal (condensed) og bred (expanded). Den vanligste måte å utheve ikke-kursivert tekst på, er halvfet.

Andre fonter[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke fonter for å illustrere annet enn de ordinære tegnsettene. Eksempler:

  • Symboler- og tegningsfonter. De mest brukte:
    • Zapf Dingbats. Symboler, designet av Herman Zapf i 1978 og lisensiert av ITC. Senere utvidet.
    • Wingdings. Symboler og tegninger. Finnes i minst 3 ulike utgaver (1, 2 og 3). Utviklet av Microsoft.
    • Webdings. Tegninger. Utviklet av Microsoft.
    • Symbols. Symboler og fremmede skrifttegn.
  • Strekkodefonter. Ulike varianter for utskrift av strekkoder. For eksempel for utskrift av Barcode 128 (alle ASCII's 128 tegn).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lund, Ole (1991): Skriftprøver
  • Carter, Sebastian (1987): 20th century type
  • Kinross, Robin (1992): Modern typography: an essay in critical history
  • M. R. Kirste: Yrkeslære for settere, Oslo 1947

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Torgrim Andersen og Kjell Anderberg (1965). Kirstes yrkeslære for settere. Universitetsforlaget. s. 20.