Skrifttype

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En skrifttype, som når det gjelder trykte tekster og tekster på dataskjermer, ofte også kalles: skiftsnitt, typesnitt og font (eng. typeface eller font, fransk fonte), er det fysiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn (tegnsett). Det finnes flere ulike skrifttyper, og flere ulike stilgrupper som omfavner disse. De enkelte skrifttyper kjennetegnes ved at de har lik stil på de enkelte tegnene i tegnsettet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Allerede i det gamle Egypt eksisterte det 2 skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. I norden hadde vi ulike runealfabeter og ulike skrivemåter. Etter at Johann Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten i 1430-årene ble det påkrevd å standardisere de enkelte tegnene for at de skulle være lett gjenkjennelige og lett leselige. Skrifttegnene på denne tiden ble kalt gotiske og var svært snirklete og forseggjorte. Gutenbergs opprinnelige skrifttype ble kalt for textura, men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først schwabacher og senere (omkring 1512) kom frakturen, som ble dominerende helt til ca. 1890 da den gotiske skrivemåten forsvant og antikva overtok helt.

Senere, først da fotosats og offset tok over for blysats, og særlig etter at tekstbehandlingPC ble alminnelig, har vi fått et utall av ulike skriftsnitt. Det er verd å merke seg at spesielle (særlig de minst brukte) fontene ikke vises korrekt hos andre som ikke har tilsvarende fonttyper installert på sin PC, eller det oppstår konverteringsfeil ved lesing fra andre programmer enn det program som teksten er laget i.

Skrifttyper[rediger | rediger kilde]

(Ikke alle skriftyper vises i sin egen skriftype, da Wikipedia ikke støtter alle skrifttyper)
Proporsjonalitet - Proporsjonal øverst, monospace nederst
  • Proporsjonalitet
    • Proporsjonale skrifttyper. Dette er skrifttyper der de enkelte tegnene forbruker plass etter utseendet. For eksempel bruker en «i» mindre plass enn en «m». Eksempler på slike skrifttyper:
      • Times/Times New Roman. Skrifttype med svært høy x-høyde designet av Stanley Morison for den engelske avisen The Times i 1932.
      • Bookman Old Style.
      • Arial. Mye brukt på internett.
      • Helvetica. Modernistisk grotesk (sans serif) skrifttype designet av Max Miedinger for Haas skriftstøperi i Basel 1957. Skrifttypen var svært utbredt i den «sveitsiske typografien».
      • Tahoma.
      • Verdana. Skjermskrifttype designet for optimal leselighet i skjermmedier.
    • Skrivemaskinskrifter (Monospace). Dette er skrifttyper hvor alle tegn har lik bredde, og hvor seriffer og grunnstrek har tilnærmet lik tykkelse. Fordelen er at skrifttegnene for eksempel i en tabell vil fremstå rett under hverandre, slik at tabellen blir lett å arbeide med. Et kjent eksempel er:
      • Courier. Howard Kettler for IBM 1956.
Ulike skrifttyper (normal), lik skriftstørrelse (18)
  • Antikva(Roman)/Grotesk(Sans serif).
    • Antikva er en samlebetegnelse for skrifttyper med seriffer og ulik bredde på grunn- og tverrstrek. Skrifttyper med antikvaform oppstod først i trykkermiljøet i Venezia på slutten av 1400-tallet. Skrifttypene er sterkt påvirket av versaler (store bokstaver) fra romerske inskripsjoner og minuskler (små bokstaver) fra den karolingske minuskel. Antikvaskriftene har en lang historie og varierer sterkt i utforming. Det er derfor hensiktsmessig å gruppere dem i flere underklasser:
      • Venetiansk renessanse-antikva har kjennetegn som duolineært skriftbilde (ujevn linjetykkelse), men liten kontrast mellom grunn- og hårstrek, trykk mot venstre i de runde bokstavene og avrundet overgang mellom grunnstrek og seriffer. Noen kjente eksempler er:
        • Jenson. Av Nicolas Jenson 1470.
        • Golden Type. Av William Morris 1892.
        • Centaur. Av Bruce Rogers 1914.
      • Fransk renessanse-antikva har horisontal tverrstrek på minuskel e og mer kontrast mellom hår- og grunnstrek. Men det er fremdeles diagonalt trykk mot venstre i de runde bokstavene, og overgangen mot seriffene er fortsatt avrundet. Noen eksempler:
        • Aldus. Aldus Manutius 1490-tallet.
        • Garamond. Claude Garamond tidlig 1500-tall. En av de mest kopierte skrifttypene fra denne perioden.
        • Bembo. Monotype 1929.
        • Goudy Old Style. Frederic W. Goudy 1916.
        • Sabon. Jan Tschichold 1965. Selv om han var mest kjent som en modernistisk agitator, designet Tschichold en poulær antikva på sine eldre dager. Sabon er svært populær i skjønnlitterære bøker.
        • Minion. Robert Slimbach 1990.
      • Hollandsk barokk-antikva. Skriftstilen baserer seg kraftig på fransk renessanse-antikva, men har større x-høyde, kraftigere grunnstreker og større kontrast. Kjente eksempler er:
        • Janson. Anton Janson.
        • Caslon. William Caslon.
        • Times New Roman. Stanley Morrison for Monotype og avisen The Times i 1932.
      • Førklassisistisk antikva/Overgangsantikva oppstod i overgangsperioden mellom renessanse-antikva (over) og klassisistisk antikva (under). Kjennetegnes ved større kontrast enn renessanseskriftene og vanligvis vertikalt trykk i de runde bokstavene. Eksempler:
      • Klassisistisk antikva kan kjennetegnes ved stor kontrast mellom hår- og grunnstrek, vertikalt trykk i de runde bokstavene og ingen avrundet overgang mot seriffene. Eksempler:
        • Bodoni. Giambattista Bodoni.
        • Walbaum.
        • Scotch Roman
      • Avis-antikva er antikvaskrifter som ofte blir brukt i aviser. Disse har mye til felles med de klassisistiske antikvaene, men har svært liten kontrast mellom hår- og grunnstrek, og avrundet overgang til seriffene. Eksempler er:
        • Century Schoolbook. 1902.
        • Ionic No. 5. 1926.
        • Excelsior. 1931.
      • Egyptienne er monolineære skrifttyper med plateformede og vinkelrette seriffer. Seriffene er vanligvis noe tynnere enn grunnstrekene. Skrifttypene ble vanlig med utbredelsen av skrivemaskiner som dannet en egen undervariant. En annen undervariant er italienne eller westernskrift med overdimensjonerte seriffer. Eksempler:
        • Memphis. Rudolf Wolf 1929.
        • Rockwell. Monotype 1933.
        • Courier. Howard Kettler for IBM 1956.
    • Grotesk (Sans serif), også kjent som gothic i USA, omfatter skrifttyper uten seriffer og har som regel tilnærmet lik linjetykkelse (monolineært skriftbilde). Grotesk blir ofte sett på som en forenklet versjon av antikvaskriftene (derav sans serif - «uten seriffer»), men den har røtter helt tilbake greske inskripsjoner før romerne tok i bruk seriffer. Skriftstilen fikk en gjenopplivning sent på 1800-tallet, bla. gjennom Akzidenz Grotesk og Eric Gills Gill Sans, og var svært populær blant modernistene i stilperioden som fulgte. Det finnes flere undertyper av groteskskrifter; amerikansk grotesk, humanistisk grotesk, geometrisk grotesk og sveitsisk grotesk.
      • Amerikansk grotesk
        • Akzidenz Grotesk. Berthold 1896.
        • Franklin Gothic. Morris Fuller Benton 1903.
      • Humanistisk grotesk
        • Gill Sans. Humanistisk grotesk designet av Eric Gill i 1929, i stor grad basert på Edward Johnstons skriftdesign for undergrunnsbanene i London.
        • Frutiger. Adrian Frutiger 1976.
        • Lucida Sans . Chuck Bigelow og Kris Holmes 1985.
        • Rotis Grotesk. Otl Aicher 1989.
      • Geometrisk grotesk med enkle geometriske former inspirert av funksjonalismen.
        • Futura. Paul Renner 1927.
        • Kabel. Rudolf Koch 1927.
        • Avenir. Adrian Frutiger 1988.
      • Sveitsisk grotesk
        • Univers. Adrian Frutiger 1957.
        • Helvetica (Neue Haas Grotesk). Edouard Hoffman og Max Miedinger 1957.
    • Gotisk skrift er skrifttyper som ble utviklet på 1100- 1200-tallet fra den karolingske minuskel og var i bruk i tyskdominerte områder fram til 1900-tallet. Vi kan dele disse skrifttypene inn i fire undergrupper; textur, rotunda, schwabacher og fraktur.

Skriftens vekt[rediger | rediger kilde]

De fleste skrifttyper har minst to måter å utheve skrift på, disse er kursiv og fet. Kursiv (italic på engelsk) var opprinnelig en egen komprimert skriftstil, men brukes nå for tiden ikke i lengre tekster. Kursiv er en variant av en skrifttype med helning mot høyre, men den er designet for seg og ikke bare en forvridd versjon av den vanlige skrifttypen (oblique). Kursiv er en anonym og behagelig måte å utheve eller skille tekst fra hverandre da den ikke skriker like mye på siden som fet. Fet (bold på engelsk) er ikke så mye en versjon av skrifttypen som en tyngde av den. Skrifttyper kan ha flere tyngder (da særlig digitale skrifttyper i OpenType-format), eksempelvis; mager (light), vanlig (regular/roman), halvfet (semibold), fet (bold) og svært fet (black). I tillegg har noen skrifttyper ulike bredder på skriftene; smal (condensed) og bred (expanded).

Andre fontsett[rediger | rediger kilde]

Det finnes også fontsett for å illustrere annet enn de ordinære tegnsettene. Eksempler:

  • Symboler- og tegningsfonter. De mest brukte:
    • Zapf Dingbats. Symboler, designet av Herman Zapf i 1978 og lisensiert av ITC. Senere utvidet.
    • Wingdings. Symboler og tegninger. Finnes i minst 3 ulike utgaver (1, 2 og 3). Utviklet av Microsoft.
    • Webdings. Tegninger. Utviklet av Microsoft.
    • Symbols. Symboler og fremmede skrifttegn.
  • Strekkodefonter. Ulike varianter for utskrift av strekkoder. For eksempel for utskrift av Barcode 128 (alle ASCII's 128 tegn).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lund, Ole (1991): Skriftprøver
  • Carter, Sebastian (1987): 20th century type
  • Kinross, Robin (1992): Modern typography: an essay in critical history