Freddy Lindquist

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Freddy Lindquist
Født12. des. 1946Rediger på Wikidata (77 år)
Oslo[1]
BeskjeftigelseMusiker, gitarist Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Musikalsk karriere
SjangerBeat og rock
InstrumentGitar
Aktive år1965–
PlateselskapTriola Records, Continental, Columbia Records EMI
IMDbIMDb
Tidligere band
The Beatniks, The Vanguards
Rypquist, Freddy Lindquists Orkester
Jumbo, Radiostorbandet og Kjell Karlsens orkester.
Notable instrument(er)
Gretsch, Gibson Les Paul.

Freddy Lindquist (født i Oslo 12. desember 1946) er en norsk gitarist.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Freddy Lindquist vokste opp på Kjelsås i Oslo, og spilte klarinett i Grefsen skolekorps. Dette gikk han fort trett av og sluttet å øve, men gevinsten var at han lærte noter. Interessen for musikk tapte seg imidlertid ikke selv om uniformen og klarinetten ble levert tilbake. Også i hjemmet var det mye musisering med en mor som spilte trekkspill og en far som spilte gitar. Så ble til at Freddy tok opp gitaren og mottok grunnleggende veiledning hjemmefra. Ellers er han autodidakt.[trenger referanse]

Sammen med to kamerater dannet han trioen Modern 5. Det var Lindquist på gitar, Jens Haugen (senere gitarist i Telemark Blueslag) trakterte maracas og sistemann spilte klarinett. De opptrådte ved forskjellig tilstelninger på skolen og på Uranienborgklubben, hvor også organisten Kjell Aas, ifølge ham selv, så vidt fikk spilt litt sammen med dem. Freddy Lindquist omtaler selv musikkformen som bluesinspirert shuffle.[trenger referanse]

Etter kort tid skiftet bandet navn til The Gibbons. Navneendringen skjedde omtrent samtidig med at de fikk hyret inn trommeslager og klarinettisten gikk over til å spille saksofon. Jens Haugen lærte seg å spille gitar og Lindquist skaffet seg en halvakustisk Skau-gitar med f-hull og en påklistret løs mikrofon. Gruppa fikk fast spillejobb på Haraldsheim Ungdomsherberge på Disen en kveld annenhver uke. Dit dro Lindquist med seg familiens digre Radionette-kabinett, som tjente både som forsterker og høyttaler. Noe senere ble Skau-gitaren byttet ut mot en halvakustisk Framus, og gruppa utviklet seg etter hvert til å bli ganske rutinerte amatører.

Sologitarist i flere ledende, norske band[rediger | rediger kilde]

I mai 1965, da Svein Finjarn bestemte seg for å slutte som sologitarist i The Beatniks, fikk Lindquist på oppfordring fra et par av bandmedlemmene prøvespille for gruppa, som allerede hadde merket seg hans ferdigheter i The Gibbons. Han vant plassen, kjøpte seg sin første plankegitar, en liten Gretsch, og overtok den grønne banddressen til Finjarn som ny sologitarist i The Beatnicks. Sommeren 1966 overtok han som sologitarist i The Vanguards, da Terje Rypdal, i første omgang, bestemte seg for å overta orgelet etter Johnny Day, og senere sluttet i bandet til fordel for The Dream.

Lindquist var kommet med i The Vanguards rett før bandet la ut på turné i de svenske og de finske folkeparkene, hvor de foruten å opptre som selvstendig gruppe også backet reggaeartistene Millie Small og Jimmy Cliff. Noen av bandets høydepunkter var når Terje Rypdal slengte på seg gitaren og de tro til med "Jeff's Boogie" og «Friday On My Mind» i forrykende samspill på to sologitarer.

At det ikke var lett å skulle overta scenen etter The Vanguards var det mange band som fikk oppleve.[trenger referanse] Verst var det nok kan hende for den britiske gruppa Herman's Hermits, som med flere store hits bak seg la ut på skandinaviaturné i 1967. Uheldigvis[trenger referanse] fikk de tildelt The Vanguards som oppvarmerband, for etter at den norske gruppa hadde levert en forrykende konsert, turte ikke engelskmennene å entre scenen. Det ble en meget lang kunstpause før fem slukkørede engelskmenn kom tuslende frem foran et utålmodig publikum for å spille de kjente og kjære låtene fra sitt repertoar. Etterpå uttalte frontfiguren Peter Noone, alias «Herman», at de aldri hadde opptrådt sammen med et dyktigere band.

Dessverre[trenger referanse] yter ikke de kommersielle plateutgivelsene gruppa minste rettferdighet, men det er i ettertid kommet slikt tidligere ikke-utgitt materiale med på diverse samleplater, og det finnes også opptak av NRK fjernsynet som røper noe av drivet og nivået i bandets opptredener.

Rypquist[rediger | rediger kilde]

I et halvt år fra januar til august 1969 var Lindquist tilbake i The Beatnicks, som en stund også kalte seg The New Beatnicks. Etter utenlandsoppholdet med The Beatnicks gikk Freddy Lindquist sammen med gitaristen Terje Rypdal og trommeslageren Leif Jensen om å danne supergruppa Rypquist.[2] Samarbeidet var noe av en sensasjon og fikk bred omtale i musikkpressen. De tok opp igjen samspillet fra The Vanguards, men det var som regel slik at den ene spilte bass mens den andre etter tur fikk briljere på gitar. De som rakk å høre dem live kunne fortelle om konsertopplevelser av de sjeldne, men gruppa ble kortlevd og samarbeidet resulterte heller ikke i noen plateutgivelser.

Jumbo[rediger | rediger kilde]

Men det varte ikke lenge før Lindquist, sammen med gitarist og vokalist Svein Finjarn, trommeslager Leif Jensen og bassist Tore Syvertsen, startet bandet Jumbo. Bandet ble, i likhet med The Dream, omtalt[av hvem?] som ei supergruppe. Jumbo spilte A- og B-siden på sin nye hitsingel «U.F.O.» på NRK fjernsynet i 1970. Det ble gjort nye opptak i fjernsynsstudioet på Marienlyst, men foran kameraene ble de satt til å mime til full playback. For spøk plugget derfor Lindquist gitarledningen rett over i Tores bass, istedenfor til forsterkeren, og dermed var illusjonen kameramennene ville skape om opptreden på direkten brutt. Gruppa markerte seg innenfor tungrocksjangeren, men ble i liten grad forstått og akseptert utenfor de større byene.

I tillegg førte nok singelen «Ta beina fatt»/«Hjørdis» (1970) til enda mer forvirring. Dyktige musikeres medvirkning til å spille inn Norsktoppslagere, som lå langt unna deres vanlige repertoar, synes i ettertid å vise en merkverdig ødeleggende form for omdømmebygging og dømmekraft. Den samme tabben preget altså debutsingelen til Jumbo, men førte vel også til at de fikk spillejobber under en etikett som ikke svarte til musikken de spilte live. «Hjørdis» var opprinnelig noe Terje og Freddy hadde moret seg med i Rypquist. De lo seg nesten skakk av «Hjørdis» mens de snekret sammen låta, og endret for gøy teksten flere ganger til det verre og mer klisjeaktige, men det var en metakontekst som ikke ble videreformidlet gjennom utgivelsen. Den samme fleipete holdningen til et brokete sammensatt publikum kom til syne da gruppa opptrådte for et alminnelig bygdesamfunn med dansefot på Strilelandet utenfor Bergen. Freddy Lindquist forsto fort hva publikum hungret etter, og introduserte like godt hver ny låt med å si at den var av Johnny Cash, men da han også inkluderte Jim Reeves i annonseringen, skrudde opp volumet og klemte til med Led Zeppelins «Whole Lotta Love», var tålmodigheten slutt. Bøndene trakk seg forferdet tilbake i krokene og begynte å brette opp ermene.[3] Det var på høy tid å runde av konserten og la trekkspillene overta før det endte i håndgemeng.

Jumbo startet også innspillingen av et album. Imidlertid sluttet først Tore Syvertsen, så Lindquist måtte overta bassen, men så sluttet også han. Som bassist rakk Freddy bare å bidra til noen få spor på LP-en; som «New Day» og «Grey Skies». Albumet ble fullført av Finjarn og Jensen alene, ved hjelp av gode kolleger. Til sist ble plata utgitt under navnet; Finjarn-Jensen. Finjarn skal senere ha beklaget seg over at prosjektet ikke ble gjort ferdig og utgitt med den besetningen den opprinnelig var planlagt for:

Hadde jeg hatt med meg Freddy eller en annen flink gitarist, hadde jeg fått gjort ferdig Jumbo-LP-en i 1970. – Faen, det der irriterer meg![4]

Går solo og står på egne bein[rediger | rediger kilde]

Det neste bandprosjektet var Freddy Lindquists Orkester. Her ble det spilt funkjazz med saksofon og flygelhorn, og Gudny Aspaas var vokalist. Disse opererte som rent turnéband og reiste land og strand rundt på spilleoppdrag.

I 1970 ga Freddy ut sitt eneste soloalbum Menü. På skiva fikk han med seg musikervenner fra Club 7-miljøet; vokalisten Freddy Dahl, keyboardisten Geir Wentzel, trommeslagerne Leif Jensen og Espen Rud og saksofonisten Carl Magnus Neumann. Selv spiller han gitar, bass, fløyte og perkusjon i tillegg til også å bidra på vokalsiden. Platen er senere blitt gjenutgitt som LP i 1991 og som remastered CD i 2004.

Ideen var at omslaget til Menü skulle vekke oppsikt. Det skulle være noe som platekjøperne stoppet opp ved uansett om de kjente artistnavnet eller ikke. Dermed kom Rune Venjar på den sære idé å ta med seg kona si ned til et fotoatelier og ta et nakenbilde av henne til foromslaget. I 1970 var vel dette så politisk ukorrekt som vel mulig, og så ødeleggende for salget som vel mulig. Både plateanmelderne og det store publikum sviktet utgivelsen.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Under opptakene til Menü ble Kjell Karlsen oppmerksom på Freddys gitarferdigheter, og fikk ham til å spille på datteren We-Bes singel. Senere fikk han også spille sammen med Kjell Karlsens orkester. I 1972 var Freddy med som skuespiller i filmen Lukket avdeling. Han satt her og spilte smektende akustisk gitar, og etter at filmen ble vist på NRK fjernsyn gikk det i leserbrev i Aftenposten ut etterlysning om hvem den dyktige gitaristen var.

Linx room[rediger | rediger kilde]

Lindquist produserer i dag plater sammen med Thore Engen i deres studio i Drøbak. Flere band og artister har jobbet med Lindquist, blant dem finner vi navn som, Jacks Or Better, Jankos, Lucifer Was og Wild Water.

Freddy Lindquist har senere vært med i flere spillefilmer og spilte fast i Radiostorbandet. Han har dessuten som studiomusiker, vikar eller assosiert medlem spilt med en rekke fremtredende artister, som Inger Lise Rypdal, Reidar Larsen, Vestlandsfanden, Anita Skorgan, Bjørn Eidsvåg, Dollie de Luxe, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Lucifer Was, m.fl.. Han mottok Gammleng-prisen i klassen «Studio» i 1984.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album

The Beatniks[rediger | rediger kilde]

Album
Singler/EP-er
  • Two Two Two/Brevet fra mor (1965), med Jerry King
  • Love Is a Beautiful Thing/Peace on Earth (1966)
  • Reach Out/I Feel Good (1969)

The Vanguards[rediger | rediger kilde]

Album
Singler/EP-er
  • Hjemme igjen/Du har gjort meg glad (1966)
  • Min barndoms by/Pass deg selv (1966)
  • All I Want (1966)
  • Graduation Day/Tonight Tonight (1967)
  • Gyldne september/Donna Donna (1967)
  • Baby, No/One Track Mind (1967), med The Plate Stones' Birds
  • Dagdrøm/Jeg skjuler tårene i regn (1967)
  • Jeg tror jeg drar avsted/Min sang (1968)
  • Boogalooe/I Think I'll Disappear (1968)
  • Godnatt lille firbente venn/Slentrer omkring (1968)

Jumbo[rediger | rediger kilde]

  • Ta beina fatt/Hjørdis (1969)
  • U.F.O./Wring That Neck (1969)
  • I Want You to Be My Baby/Bootleg (1970), med Johnny Day

Reidar Larsen[rediger | rediger kilde]

Album
Singler
  • Come on If You Are Coming (1992)
  • Robbery (1993)
  • Reidar Larsen (1993)
  • Hole in the Wall/Statement/Sunnyland (1994)
  • Better Than Noting (1995)

Vestlandsfanden[rediger | rediger kilde]

Album
Singler
  • God stund (1996)
  • Indre strøk (1996)
  • Gardermobanen (diddelidi) (1998)
  • Karine (1999)
  • Bolten (2003)
  • Drøm drøm drøm (2003)

Lucifer Was[rediger | rediger kilde]

Deltar på

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Leif Jensen skal ha vært lite glad for at det ikke var plass til hans signatur i bandnavnet Rypquist.
  3. ^ Willy B. 1983, s. 75.
  4. ^ Tom Kristensen 2008, s. 7.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Willy B.: «Freddy Lindquist – guitar player» (s. 70-76). Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971. Oslo 1983.
  • Tom Kristensen: «Freddy Lindquist – Leadguitarist extraordinary!!!» (s. 4-7). Jello Submarine Nr. 1 (4)-august 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Freddy_Lindquist&oldid=23158284»