VM i fotball 1990

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fotball-VM 1990»)
VM i fotball 1990
Arrangement
Lag24 (fra 5 forbund)
116 deltakernasjoner
VertslandItalias flagg Italia
Arenaer12 stk. (i 12 byer)
Dato8. juni8. juli
Plasseringer
Mester  Vest-Tyskland (3. tittel)
Andreplass  Argentina
Tredjeplass  Italia
Fjerdeplass England
Kamper
Kamper52
Mål115 (2,21 pr. kamp)
Tilskuere2,516,348 (48,391 pr. kamp)
ToppscorerItalias flagg Salvatore Schillaci (6 mål)
Beste spillerItalias flagg Salvatore Schillaci
Mesterskap
Forrige – neste
1986 Mexicos flaggUSAs flagg 1994

VM i fotball 1990 ble arrangert i Italia. Det ble vunnet av Vest-Tyskland, som slo Argentina 1-0 i en finale mellom forrige VMs to finalister. Denne gangen med motsatt utfall.

Med sin tredje tittel (og tre andreplasser) ble Tyskland tidenes mestvinnende nasjon i VM, inntil Brasil vant sitt 4. mesterskap i 1994. Tysklands trener, Franz Beckenbauer, ble den andre spilleren, etter Mário Zagallo, som ble verdensmester både som spiller (i 1974) og som trener.

Turneringsformatet var uendret fra 1986: 24 kvalifiserte lag spilte i seks grupper à fire lag. 16 lag gikk videre til cupsluttspillet: de to beste lagene i hver gruppe pluss de fire beste tredjelagene.

VM ble innledet med en overraskelse da tittelforsvareren Argentina tapte 0-1 for Kamerun i åpningskampen. Kamerun ble mesterskapets store overraskelse, og ble den første afrikanske nasjonen som gikk til kvartfinalen. De tapte 2-3 på overtid i kvarfinalen mot England etter å ha ledet 2-1. Kameruns Roger Milla gjorde comeback spesielt for VM, og ble en internasjonal superstjerne i en alder av 38.

Argentina kom sterkt tilbake etter tapet mot Kamerun, og gikk helt til finalen. På vei til finalen slo de ut Brasil i åttendedelsfinalen, og i semifinalen ble de det første laget i turneringen som scoret mot Italia. De vant over Italia etter straffekonkurranse, da stillingen etter ekstraomgangene var 1-1.

Italieneren Salvatore Schillaci ble toppscorer med seks mål, ett mål i hver kamp han spilte. «Toto» hadde faktisk bare spilt én kamp for Italia før VM.

I Norge ble flere av kampene sendt uten kommentatorer fordi NRK var i streik. I 1990 startet streiken 02.00 natt til tirsdag 19. juni, og den varte i 25 dager.[1]

Dette verdensmesterskapet har rekorden for færrest scorede mål per kamp. FIFA mente dette skadet sporten, og for å få mer angrepsvillig fotball endret de poengsystemet etter VM, med å øke fra 2 til 3 poeng for seier. Dette var dermed siste VM hvor seier medførte 2 poeng i gruppespillet.

Arenaer[rediger | rediger kilde]

Roma Milano Napoli Torino
Stadio Olimpico San Siro Stadio San Paolo Stadio delle Alpi
41°56′1,99″N 12°27′17,23″Ø 45°28′40,89″N 9°7′27,14″Ø 40°49′40,68″N 14°11′34,83″Ø 45°06′34,42″N 7°38′28,54″Ø
Kapasitet: 84 800 Kapasitet: 83 407 Kapasitet: 83 311 Kapasitet: 71 362
Bari Firenze
Stadio San Nicola Stadio Comunale
41°5′5,05″N 16°50′24,26″Ø 43°46′50,96″N 11°16′56,13″Ø
Kapasitet: 58 270 Kapasitet: 49 000
Genova Cagliari
Stadio Luigi Ferraris Stadio Sant'Elia
44°24′59,15″N 8°57′8,74″Ø 39°11′57,82″N 9°8′5,83″Ø
Kapasitet: 44 800 Kapasitet: 44 200
Verona Udine Bologna Palermo
Stadio Marc'Antonio Bentegodi Stadio Friuli Stadio Renato Dall'Ara Stadio La Favorita
45°26′7,28″N 10°58′7,13″Ø 46°4′53,77″N 13°12′0,49″Ø 44°29′32,33″N 11°18′34,80″Ø 38°9′9,96″N 13°20′32,19″Ø
Kapasitet: 43 216 Kapasitet: 42 311 Kapasitet: 41 200 Kapasitet: 40 632

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

116 lag ble registrert til VM / kvalifisering til VM, herunder Italia som vertsnasjon og Argentina som regjerende verdensmester, begge disse var automatisk kvalifisert. De 22 gjenværende plassene i sluttspillet ble dermed fordelt mellom de ulike kontinentale konføderasjonene med i utgangspunktet 114 nasjoner i kvalifiseringsspill. Imidlertid ble noen av disse nektet deltakelse, mens andre trakk seg, så kun 103 lag endte opp med å delta i kvalifiseringen.

Tretten plasser ble gitt til UEFA lag (Europa), to til CONMEBOL lag (Sør-Amerika), to til CAF lag (Afrika), to til AFC lag (Asia), og to til CONCACAF lag (Nord og Sentral-Amerika og Karibia). Den siste plassen ble avgjort gjennom en play-off mellom et CONMEBOL lag og et lag fra OFC (Oceania).

Både Mexico og Chile ble diskvalifisert i løpet av kvalifiseringen: førstnevnte for å sende en for gammel spiller i en ungdomsturnering,[2] sistnevnte etter at keeper Roberto Rojas lot som om han hadde blitt skadet av fyrverkeri kastet fra tribunen, som medførte at kampen ble umiddelbart avsluttet. Chile var også nektet deltakelse i kvalifisering til VM i fotball 1994 for dette.

Tre lag kvalifiserte seg til VM for første gang: Costa Rica, Irland og De forente arabiske emirater.

Blant land som returnerte etter lange fravær fant man Egypt, som kvalifiserte seg for første gang siden 1934; USA, som var med for første gang siden 1950; Colombia, for første gang siden 1962; og Romania, som sist var med i 1970.

Lag som ikke klarte å kvalifisere seg var bl.a. Danmark, Frankrike, Polen og Ungarn.

Gruppespill[rediger | rediger kilde]

Gruppe A[rediger | rediger kilde]

Lag Poeng S V U T +
Italias flagg Italia 6 3 3 0 0 4 0
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia 4 3 2 0 1 6 3
Østerrikes flagg Østerrike 2 3 1 0 2 2 3
USAs flagg USA 0 3 0 0 3 2 8
Italia 1 - 0 Østerrike
USA 1 - 5 Tsjekkoslovakia
Italia 1 - 0 USA
Østerrike 0 - 1 Tsjekkoslovakia
Østerrike 2 - 1 USA
Italia 2 - 0 Tsjekkoslovakia

Gruppe B[rediger | rediger kilde]

Lag Poeng S V U T +
 Kamerun 4 3 2 0 1 3 5
 Romania 3 3 1 1 1 4 3
 Argentina 3 3 1 1 1 3 2
 Sovjetunionen 2 3 1 0 2 4 4
Argentina 0 - 1 Kamerun
Sovjetunionen 0 - 2 Romania
Argentina 2 - 0 Sovjetunionen
Kamerun 2 - 1 Romania
Kamerun 0 - 4 Sovjetunionen
Argentina 1 - 1 Romania

Gruppe C[rediger | rediger kilde]

Lag Poeng S V U T +
 Brasil 6 3 3 0 0 4 1
 Costa Rica 4 3 2 0 1 3 2
 Skottland 2 3 1 0 2 2 3
 Sverige 0 3 0 0 3 3 6
Brasil 2 - 1 Sverige
Costa Rica 1 - 0 Skottland
Brasil 1 - 0 Costa Rica
Sverige 1 - 2 Skottland
Sverige 1 - 2 Costa Rica
Brasil 1 - 0 Skottland

Gruppe D[rediger | rediger kilde]

Lag Poeng S V U T +
Tysklands flagg Vest-Tyskland 5 3 2 1 0 10 3
Jugoslavias flagg Jugoslavia 4 3 2 0 1 6 5
Colombias flagg Colombia 3 3 1 1 1 3 2
De forente arabiske emiraters flagg Forente arabiske emirater 0 3 0 0 3 2 11
Forente arabiske emirater 0 - 2 Colombia
Vest-Tyskland 4 - 1 Jugoslavia
Jugoslavia 1 - 0 Colombia
Vest-Tyskland 5 - 1 Forente arabiske emirater
Vest-Tyskland 1 - 1 Colombia
Jugoslavia 4 - 1 Forente arabiske emirater

Gruppe E[rediger | rediger kilde]

Lag Poeng S V U T +
 Spania 5 3 2 1 0 5 2
 Belgia 4 3 2 0 1 6 3
 Uruguay 3 3 1 1 1 2 3
 Sør-Korea 0 3 0 0 3 1 6
Belgia 2 - 0 Sør-Korea
Uruguay 0 - 0 Spania
Sør-Korea 1 - 3 Spania
Belgia 3 - 1 Uruguay
Sør-Korea 0 - 1 Uruguay
Belgia 1 - 2 Spania

Gruppe F[rediger | rediger kilde]

Lag Poeng S V U T +
 England 4 3 1 2 0 2 1
 Irland 3 3 0 3 0 2 2
 Nederland 3 3 0 3 0 2 2
 Egypt 2 3 0 2 1 1 2
England 1 - 1 Irland
Nederland 1 - 1 Egypt
England 0 - 0 Nederland
Irland 0 - 0 Egypt
England 1 - 0 Egypt
Irland 1 - 1 Nederland

Cupspill[rediger | rediger kilde]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

I åttedelsfinanelene spilte de fire gruppetreerne mot fire gruppevinnere, mens de to gjenværende gruppevinnerne møtte to gruppetoere. De gjenværende fire gruppetoerne ble satt opp mot hverandre.

8-delsfinale Kvartfinale Semifinale Finale
                           
25. juni – Roma            
  Italia  2
30. juni – Roma
  Uruguay  0  
  Italia  1
25. juni – Genova
    Irland  0  
  Romania  0 (4)
3. juli – Napoli
  Irland (straffer)  0 (5)  
  Italia  1 (3)
26. juni – Verona
    Argentina (straffer)  1 (4)  
  Spania  1
30. juni – Firenze
  Jugoslavia (e.e.o)  2  
  Jugoslavia  0 (2)
24. juni – Torino
    Argentina (straffer)  0 (3)  
  Brasil  0
8. juli – Roma
  Argentina  1  
  Argentina  0
24. juni – Milano
    Vest-Tyskland  1
  Vest-Tyskland  2
1. juli – Milano
  Nederland  1  
  Vest-Tyskland  1
23. juni – Bari
    Tsjekkoslovakia  0  
  Tsjekkoslovakia  4
3. juli – Torino
  Costa Rica  1  
  Vest-Tyskland (straffer)  1 (4)
26. juni – Bologna
    England  1 (3)   Bronsefinale
  England (e.e.o)  1
1. juli – Napoli 7. juli – Bari
  Belgia  0  
  England (e.e.o.)  3   Italia  2
23. juni – Napoli
    Kamerun  2     England  1
  Kamerun (e.e.o)  2
  Colombia  1  

Åttendedelsfinaler[rediger | rediger kilde]

¨

23. juni 1990
Åttendedelsfinale 1
Kamerun  2–1(e.e.o)  Colombia Stadio San Paolo, Napoli (17:00)
Tilskuere: 50 026
Dommer: Tullio Lanese (Italia)
Roger Milla Scoret i det 106. minutt 106'Scoret i det 109. minutt 109' Bernardo Redín Scoret i det 115. minutt 115'


¨Mal:Fotball


¨

24. juni 1990
Åttendedelsfinale 3
 Brasil 0–1  Argentina Stadio Delle Alpi, Torino (17:00)
Tilskuere: 61 381
Dommer: Joel Quiniou (Frankrike)
Claudio Caniggia Scoret i det 80. minutt 80'


¨

24. juni 1990
Åttendedelsfinale 4
 Vest-Tyskland 2–1  Nederland San Siro, Milano (21:00)
Tilskuere: 74 559
Dommer: Juan Carlos Loustau (Argentina)
Jürgen Klinsmann Scoret i det 51. minutt 51'
Andreas BrehmeScoret i det 82. minutt 82'
Ronald Koeman Scoret i det 89. minutt 89'


25. juni 1990

 Irland 0 - 0 (e.e.o.)
(5 - 4 str.konk.)
 Romania

25. juni 1990

 Italia  Uruguay

26. juni 1990

 Jugoslavia 2 - 1 (e.e.o.)  Spania

26. juni 1990

 England 1 - 0 (e.e.o.)  Belgia

Kvartfinaler[rediger | rediger kilde]

30. juni 1990

Argentinas flagg Argentina 0 - 0 (e.e.o.)
(3 - 2 str.konk.)
Jugoslavias flagg Jugoslavia

30. juni 1990

Italias flagg Italia 1 - 0 Irlands flagg Irland

1. juli 1990

Tysklands flagg Vest-Tyskland 1 - 0 Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia

1. juli 1990

Englands flagg England 3 - 2 (e.e.o.) Kameruns flagg Kamerun

Semifinaler[rediger | rediger kilde]

3. juli 1990

Tysklands flagg Vest-Tyskland 1 - 1 (e.e.o.)
(4 - 3 str.konk.)
Englands flagg England

4. juli 1990

Argentinas flagg Argentina 1 - 1 (e.e.o.)
(4 - 3 str.konk.)
Italias flagg Italia

Bronsefinalen[rediger | rediger kilde]

7. juli 1990

Italias flagg Italia 2 - 1 Englands flagg England

Finalen[rediger | rediger kilde]

8. juli 1990

Tysklands flagg Vest-Tyskland 1 - 0 Argentinas flagg Argentina

Toppscorere[rediger | rediger kilde]

Nr. Spiller Mål
1 Italias flagg Salvatore Schillaci 6
2 Tsjekkias flagg Tomas Skuhravy 5
3 Englands flagg Gary Lineker 4
3 Kameruns flagg Roger Milla 4
3 Tysklands flagg Lothar Matthäus 4
3 Spanias flagg Míchel 4
7 Tysklands flagg Jürgen Klinsmann 3
7 Tysklands flagg Rudi Völler 3
7 Tysklands flagg Andreas Brehme 3
7 Englands flagg David Platt 3

Rekorder[rediger | rediger kilde]

  • For første gang ble begge semifinalene avgjort på straffesparkkonkurranse.
  • Dette verdensmesterskapet har rekorden for færrest scorede mål per kamp.

Finalerekorder:

  • For første gang nådde et land finalen i tre VM på rad: Vest-Tyskland hadde allerede tapt finalene i 1982 og 1986. Denne prestasjonen er senere gjentatt av Brasil i 1994, 1998 og 2002 med enda bedre resultat, to VM-titler på tre finaler.
  • Argentina og Vest-Tyskland spilte også finalen i forrige VM, den gang med Argentina som vinner.
  • For første gang ble mer enn en spiller utvist i en VM-finale: To argentinske spillere fikk det røde kortet av dommer Edgardo Codesal.
  • For første gang scoret det tapende laget ingen mål. Vest-Tyskland vant på et straffespark i det 85. minutt, scoret av Andreas Brehme etter en mye omdiskutert felling av Rudi Völler.
  • Dette var det siste verdensmesterskapet tre av nasjonene deltok som politiske enheter: Vest-Tyskland ble gjenforent med Øst-Tyskland kort tid etter mesterskapet, Tsjekkoslovakia ble delt i Tsjekkia og Slovakia, og Sovjetunionen ble delt opp i flere republikker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NRK-streik kan ramme fotball-VM, vg.no.
  2. ^ «Mexico given ban in soccer». The New York Times. Associated Press. 1. juli 1988. Besøkt 23. oktober 2014.