Giuseppe Tartini
Giuseppe Alessandro Ferruccio Tartini (født 8. april 1692 i Piran, død 26. februar 1770 i Padova) var en italiensk komponist og fiolinist.
Innhold |
Liv [rediger]
Foreldrene var Gianantonio Tartini fra Firenze og Caterina Zangrando, en etterkommer etter en av de eldste aristokratiske familiene i Piran.[1]
Tartini kom fra byen Piran som ligger på halvøyen Istria, den gangen en del av den venetianske republikken, i dag en del av Slovenia. Det ser ut til at foreldrene forberedte sønnen til å gå inn i Fransiskanerordenen, noe som innebar en grunnleggende musikkutdanning. Han studerte rettsvitenskap ved universitetet i Padova og skal her ha blitt en svært god fekter. Etter at faren døde giftet han seg i 1710 med Elisabetta Premazone. Hun kom fra de lavere sosiale lag, og var uheldigvis for Tartini den mektige biskopen Giorgio Cornaros yndling. Biskopen anklaget Tartini for barnerov, og for å unngå fengsel avbrøt han studiene og tok tilflukt i klosteret i Assisi. Her begynte han for alvor å spille fiolin, og fikk høyst sannynlig komposisjonsundervisning av tsjekkeren Bohuslav Matěj Černohorský.
Tartini ble raskt kjent for sin virtuose og uttrykksfulle stil. En anekdote forteller at en gang han hørte Francesco Maria Veracini spille, ble han så imponert at han for en tid trakk seg tilbake til Ancona for å forbedre fiolinspillet, og spesielt bueføringen.
Fra 1714 var han orkestermusiker i Assisi og Ancona. I 1721 ble han ansatt som Maestro di Cappella ved Basilica di San Antonio i Padova, en stilling han beholdt til sin død i 1770. Kontrakten gav ham stor kunstnerisk frihet, og han hadde tillatelse til å opptre hvor han ville. Imidlertid reiste han lite. Den eneste kjente reisen han gjorde utenfor Italia, var et opphold i Praha mellom 1723 og 1726, hvor han blant andre ble kjent med Johann Joachim Quantz, og spilte som konsertmester ved oppførelsen av Johann Joseph Fux’ opera Costanza e Fortezza under keiser Karl VIs kroning til konge av Böhmen.
Virke [rediger]
Mot slutten av 1720-tallet etablerte Tartini musikkskolen La scuola delle nazioni. Han var en glimrende pedagog og skolen trakk til seg studenter fra hele verden, i hovedsak fra Tyskland og Frankrike, men også fra England og Skandinavia, og til og med fra Indonesia. Spesielt viktig ble de franske elevene som senere la grunnlaget for den såkalte franske skolen på 1800-tallet. Blant studentene kan nevnes Gaetano Pugnani, Johann Gottlieb Graun, Joseph Touchemoulin, samt Pietro Nardini som var Tartinis yndlingselev.
Tartini skrev flere musikkteoretiske verk, blant annet et om forsiringskunst som Leopold Mozart brukte som utgangspunkt for sin Violinschule. De påfølgende teoretiske verkene Tartini publiserte var basert på feilaktige beregninger, delvis på egne erfaringer, og ble heftig kritisert av hans samtidige konkurrenter. Disse kontroversene var en hard belastning for ham mot slutten av livet.
Tartini skrev mest for fiolin. Bortsett fra et og annet stykke for kor, to cellokonserter, en gambekonsert og et par fløytekonserter, skrev han rundt 135 fiolinkonserter, 200 fiolinsonater og en en del triosonater for to fioliner. Til sammen 67 sonater og 24 fiolinkonserter ble utgitt i hans levetid, og det finnes noen få moderne utgaver fra 1900-tallet. Han komponerte også kirkemusikk, som Miserere, komponert mellom 1739 og 1741 på oppdrag fra pave Klemens XII, og hymner som Stabat Mater, komponert i 1769.
I Norge er vi fortrolige med julesangen Nå er det jul igjen, som kjennes i sangleker tilbake til 1700-tallet. Den gjenfinnes i nesten identisk form i Tartinis Konsert for fiolin og orkester i G-dur som ble oppført første gang i 1724 i Praha.[2]
