Giuseppe Tartini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giuseppe Tartini

Giuseppe Alessandro Ferruccio Tartini (født 8. april 1692 i Piran, den venetianske republikken, i dagens Slovenia; død 26. februar 1770 i Padova) var en italiensk komponist og fiolinist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Tartinis far, Gianantonio Tartini fra Firenze, drev Pirans saltverk. Moren, Caterina Zangrando, var etterkommer etter en av de eldste aristokratiske familiene i Piran.[1] Det ser ut til at foreldrene forberedte sønnen til å gå inn i Fransiskanerordenen, noe som innebar en grunnleggende musikkutdanning. Tartini studerte rettsvitenskap ved universitetet i Padova og skal her ha blitt en svært god fekter.

Etter farens død benyttet Tartini sjansen til å gifte seg med Elisabetta Premazone, ei ung jente fra de lavere sosiale lag. Uheldigvis var hun den mektige biskopen Giorgio Cornaros yndling, og han anklaget Tartini for barnerov. For å unngå å havne i fengsel avbrøt Tartini studiene og tok tilflukt i klosteret i Assisi. Her begynte han for alvor å spille fiolin og fikk høyst sannsynlig undervisning i komposisjon av tsjekkeren Bohuslav Matěj Černohorský. En anekdote forteller at en gang Tartini hørte Francesco Maria Veracini spille, ble han så imponert at han for en tid trakk seg tilbake til Ancona for å forbedre fiolinspillet, og spesielt bueføringen.

Tartini ble raskt kjent for sin virtuose og uttrykksfulle stil. I 1714 ble han orkestermusiker i Assisi og Ancona, i 1721 Maestro di Cappella ved Basilica di San Antonio i Padova, en stilling han beholdt til sin død i 1770. Kontrakten gav ham stor kunstnerisk frihet, og han hadde tillatelse til å opptre hvor han ville, men reiste likevel lite. Den eneste kjente reisen han gjorde utenfor Italia, var et opphold i Praha mellom 1723 og 1726 hvor han var konsertmester ved oppførelsen av Johann Joseph Fux’ opera Costanza e Fortezza under keiser Karl VIs kroning til konge av Böhmen. I Praha ble han blant andre kjent med Johann Joachim Quantz.

Virke[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Tartini i hjembyen Piran

Mot slutten av 1720-tallet etablerte Tartini musikkskolen La scuola delle nazioni. Han var en glimrende pedagog og skolen trakk til seg studenter fra hele verden, i hovedsak fra Tyskland og Frankrike, men også fra England og Skandinavia, og til og med fra Indonesia. Spesielt viktig ble de franske elevene som senere la grunnlaget for den såkalte franske skolen på 1800-tallet. Blant studentene kan nevnes Gaetano Pugnani, Johann Gottlieb Graun, Joseph Touchemoulin og Pietro Nardini – sistnevnte var Tartinis yndlingselev.

Tartini skrev flere musikkteoretiske verk, blant annet et om forsiringskunst som Leopold Mozart brukte som utgangspunkt for sin Violinschule. De etterfølgende teoretiske verkene Tartini publiserte var basert på feilaktige beregninger, delvis på egne erfaringer, og ble heftig kritisert av hans samtidige konkurrenter. Sent i livet ble disse kontroversene en hard belastning for Tartini.

Musikk og stil[rediger | rediger kilde]

Tartini skrev mest for fiolin, rundt 135 fiolinkonserter, 200 fiolinsonater og en en del triosonater for to fioliner, men han skrev også noen stykker for kor, to cellokonserter, en gambekonsert og et par fløytekonserter, dessuten noe kirkemusikk. Eksempler er en Miserere han skrev mellom 1739 og 1741 på oppdrag av pave Klemens XII og et Stabat Mater fra 1769.

Tartinis stil endret seg mye i tidens løp; tidlige verk er holdt i en rikt ornamentert Corelli/Vivaldi-influert barokkstil, senere skrev han virtuose stykker i det nye førklassisistiske idiomet. I sin samtid var Tartini berømt for bueføringen og sitt kantabile spill.

Julesangen Nå er det jul igjen, som kjennes i sangleker tilbake til 1700-tallet, gjenfinnes i nesten identisk form i Tartinis Konsert for fiolin og orkester i G-dur som ble ble uroppført 1724 i Praha.[2]

Verk[rediger | rediger kilde]

I likhet med mange av sine samtidige komponister var Tartini svært produktiv.

  • 135 Konserter for fiolin og strykere (utgitt mellom 1728 og 1740)
  • 135 Fiolinsonater
  • 50 Triosonater (1745–1750)
  • Djevletrillesonaten
  • Sonaten Didone abandonata («Den forlatte Dido»)
  • 32 Piccole Sonate (1745–1760)
  • L'arte dell'arco (50 variationer over en gavotte av Arcangelo Corelli)
  • 5 konserter for fløyte og orkester
  • 2 konserter for viola da gamba og orkester
  • Et ukjent antall kirkelige vokalverk

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tartini på Portorož og Pirans offisielle websider
  2. ^ Rolf Thiel: «Uttrykket», spalte i Verdens Gang

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]