De mørke århundrer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De mørke århundrer er også en periode i gresk historie. Se de mørke århundrer i Hellas.
Uttrykket den mørke tid stammer fra Francesco Petrarca

De mørke århundrer eller den mørke middelalder har i historiografien siktet til europeisk middelalder. Uttrykket bygger opp under en oppfatningen om en tusenårig periode preget av fattigdom og stillstand.

I engelsk språk brukes uttrykket («the Dark Ages») først og fremst om tidlig middelalder (sen folkevandringstid og vikingtid). På norsk er ikke uttrykket like innarbeidet, men brukes gjerne om de senere, pestherjede delene av middelalderen, som i Norge var en økonomisk og politisk nedgangstid.

Begrepet middelalder skriver seg fra 1400-tallet, da det i europeisk tradisjon dukket opp som et betegnelsen på perioden mellom antikken og renessansen, og med det ment at Europa lå i et intellektuelt mørke fra Romas lys ble blåst ut år 476 og til renessansens lys igjen ble tent på 1400-tallet. Tidlig på 1900-tallet begynte historikere å forstå at denne oppfatningen ikke er riktig. Det finnes også mange myter om middelalderen som ikke har støtte i kildene.

Forestillingen om den mørke tid oppstod blant de italienske renessansehumanistene på 1300-tallet. De kritiserte blant annet det latinske språks forfall til vulgærlatin og var fascinert av klassisk antikk og dens litteratur. Senere historikere utvidet uttrykket til også å gjelde den kulturelle og vitenskapelige nedgangen de mente preget middelalderen som helhet. Siden tidlig på 1900-tallet har funn særlig fra etter år 1000 vist at middelalderen slett ikke bare var en periode preget av kulturell tilbakegang. Dermed begynte man gjerne å betegne de første århundrene av middelalderen som De mørke århundrer.

I dagens historieforskning har uttrykket fått en annen mening, historikere kan omtale de første århundrene av middelalderen som relativt sett mørke, fordi det er forholdsvis få historiske kilder fra denne tiden. Andre periodiseringer har erstattet de gamle; senantikken, tidlig middelalder og folkevandringstiden er uttrykk som bedre beskriver denne tidsepoken.

De fleste moderne historikere avviser tanken om en mørk middelalder og argumenterer med at denne idéen er basert på uvitenhet og stereotyper.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Idéen om den mørke middelalder tilbakeføres til den italienske forfatteren og presten Francesco Petrarca (1304–1374). Fascinert av klassisk romersk antikk og dens litteratur besøkte han flere klosterbibliotek i Italia og det vestlige Europa for å lete opp klassiske latinske tekster og gjøre de mer kjent. Petrarcas fascinasjon for antikken gjorde at han så på tiden og litteraturen etter Augustin (354-430) som en mørk tid, der skolastikken med sin vulgærlatin hadde erstattet den mer frodige romersk-antikke litteraturen. I tillegg hadde han behov for å fremheve sitt eget virke. Petrarca og andre renessansehumanister delte dermed historien i tre: Antikken, den mørke tid og den moderne tid.[1]

Etter reformasjonen på 1500-tallet videreførte enkelte forfattere, særlig i områder som ble omfattet av den reformerte kirke, forestillingen om at ingenting av verdi hadde blitt undervist på universiteter før reformasjonen, eksempler er Francis Bacon, Thomas Hobbes og John Locke[2].

I Frankrike på 1700-tallet ble det blant opplysningsfilosofene lansert en ide om at vitenskapelig fremskritt hadde blitt holdt tilbake i middelalderen. Middelalderhistorikeren James Hannam tilbakefører dette til fysikeren, matematikeren og filosofen Jean Le Rond d' Alembert (1717-83)[2].

Forestillingen om hele middelalderen som en mørk periode var i forskningen utbredt frem til begynnelsen av 1900-tallet, da historikeren Pierre Duhem kom over en mengde manuskripter fra høymiddelalderen og forstod at den hadde vært viktig for senere utvikling av teknologi og av vitenskap[2]. Fortsatt ble tidlig middelalder omtalt som den mørke tid eller de mørke århundrer.

I dagens historieforskning har uttrykket fått en annen mening, historikere kan omtale de første århundrene av middelalderen som relativt sett mørke, fordi det er forholdsvis få historiske kilder fra denne tiden.[3]

Populærfremstillinger i nyere tid har likevel ofte vært basert på forestillinger om at middelalderen, og gjerne hele middelalderen, var en avbrytelse i menneskehetens fremskritt. Dermed har det som var av fremskritt i middelalderen gjerne også blitt kalt «tidlig-renessanse», i motsetning til «middelaldersk».

Nyere oppfatninger av middelalderen som mørk[rediger | rediger kilde]

I boken og tv-serien Kosmos (1980) presenteres middelalderen som en tusenårig og ganske skarpt avgrenset periode i vitenskapelig mørke.[4]

I filmen Agora (2009) fremstilles matematikeren og astronomen Hypatia av Alexandria (ca. 355-415) som martyr for vitenskapen. I følge filmen holdt hun på å gjøre oppdagelser som til vanlig forbindes med 1500-tallet, men så ble hun i følge filmen myrdet fordi hennes vitenskap og tenkning truet fundamentalistiske fanatiske kristne.[5]

Noen norske eksempler på oppfatninger om en mørk middelalder: En leseranmeldelse hos Bokklubben om at en leser fikk fikk gjenvakt historienysgjerrigheten, på tross av at fortellingen «foregår i den mørke middelalder …».[6] Debattinnlegg hos Dagbladet om at middelalder betyr knebling av ytringsfrihet.[7] Utsagn fra en statsminister om at æresvoldtekt er middelaldersk.[8] Et svar fra svartjenesten enova om at man i middelalderen ikke hadde andre energikilder enn solen og ilden.[9] Og fra et debattforum om Den mørke middelalder som historisk begrep.[10]

Myter om middelalderen[rediger | rediger kilde]

I Davidsen (2010)[11] er det samlet rundt 25 myter om middelalderen, her er noen eksempler:

Starten på middelalderens mørke: Kirken lot matematikeren og filosofen Hypatia drepe i 415 fordi hun var hedning, kvinne og filosof. Dette var inngangen til middelalderens mørke. Nei, mordet var mest trolig et resultat av en lokal maktkamp mellom den kirkelige patriarken Kyrill og den keiserlige prefekten Orestes, som for øvrig begge var kristne. Og antikkens naturfilosofi fortsatte i Alexandria og andre byer etterpå.
Starten på middelalderens mørke II: Det var et avgjørende brudd med antikkens vitenskap at det nyplatonske akademiet i Aten ble stengt på keiser Justinians befaling i 529. Nei, Aten og skolen der var langt unna storhetstiden under Platon. Forbudet handlet om å spå om fremtiden, drive åndemaning og undervise i en bestemt type kompromissløs nyplatonsk filosofi.
Medisin: Kirken forbød disseksjoner av mennesker, noe som forhindret fremskritt i medisin. Nei, vi finner offentlige disseksjoner fra i hvert fall 1235, i Salerno. Derimot var det forbud mot disseksjoner av døde mennesker i den gresk-romerske verden, og senere i den arabiske. I 1316 skrev Mondino av Luzzu lærbok i anatomi der han viste hvordan Galenos, fordi han hadde brukt dyr, hadde tatt grunnleggende feil, og boken ble standardverk i mer enn to hundre år.
Folketro: Katter var djevelens dyr, derfor tok man livet av dem, slik at det ble flere rotter, noe som bidro til spredning av svartedauden. Svartedauden var omtrent like ille i Asia og Midtøsten som i Europa. Dessuten er det bevart en rekke tegninger og manuskripter fra middelalderen der katter går uforstyrret rundt i hus og eiendommer.
Kjemi: Pave Johan XXII bidro til at alle slags studier i kjemi ble forbudt i Frankrike i 1380. Nei, denne paven døde i 1334, og kjemi fantes ikke som fag på den tiden. Dette var i stedet et oppgjør med alkymister som påstod at de kunne lage gull, og pavens begrunnelse var at alkymistene bedro og lovte ting de ikke kunne holde.
Hekseprosessene: I middelalderen ble millioner av hekser brent, alle var kvinner og alt ble styrt av kirken. Nei, 40-45.000 ble henrettet, og nærmere 20 % var menn. Det skjedde heller ikke i middelalderen, men fra ca. 1480 til 1700. Områder med sterk sentral kirkemakt som Italia, Spania og Portugal hadde få saker; mens de tyske småstatene hadde rundt halvparten av alle sakene, og der ble de fleste saker ført for verdslige domstoler.
Geografi: I middelalderen trodde man at jorda var flat. Nei, de aller fleste lærde, i og utenfor kirken, var enige om at jorden var en kule. For eksempel testet Oresme (1320-1382), rektor ved universitetet i Paris, sine studenter bl.a. med dette spørsmålet: «Hva er korteste veien mellom Paris og Roma?» Og svaret var altså gjennom en tunnel.
Renslighet: I middelalderen så kirken bading som synd og forbød dette. Kilder og illustrasjoner fra 1100-tallet viser bading som en del av dagliglivet. Det ble sett på som et godt helseråd og anbefalt i legebøker. Kritikken fra kirken rettet seg mot rikfolks utsvevelser.
Romerriket ved delingen i Vestromerriket og Østromerriket i 395.

Geografisk område som hadde middelalder[rediger | rediger kilde]

Ikke hele Europa hadde middelalder, dersom vi med uttrykket mener et brudd med antikken. Blant områdene som ikke hadde middelalder var den østlige kristenhet[12], eller det bysantinske rike, som på flere områder representerte Romerrikets kontinuitet både når det gjaldt utdanningsvesen, kunst og rettsvesen.

Det geografiske området som et stykke på vei fikk et brudd med antikken var dermed i hovedsak områdene i Europa som tidligere lå under Vestromerriket, se kart.

Middelalderens mørke og lys[rediger | rediger kilde]

Kart som viser de ulike invasjonene Romerriket ble utsatt for under de germanske folkevandringene.

Selv om uttrykket den mørke middelalder er utdatert, finner vi at middelalderen som alle andre tidsepoker både hadde sine lyse sider og sine skyggesider.

I middelalderens tidlige fase var det på flere områder forfall og tilbakegang. Gamle og bærende samfunnsformer hadde brutt sammen i tidlig folkevandringstid, og det vestromerske keiserriket hadde gått under i 476. Handel, samferdsel og økonomi hadde blitt svekket i senantikken, dette fortsatte inn i middelalderen. Folketallet hadde en klar nedgang frem til 650, og for denne tidlige perioden er det vanlig å fremheve alminnelig fattigdom, stadige hungerkatatrofer, og lav levealder, selv om dette er basert på et ytterst spinkelt kildemateriale[13]. Det økonomiske grunnlaget for et allment skolevesen var borte.

Også i intellektuell aktivitet og i litterær og kunstnerisk produksjon var det nedgang i middelalderens tidlige fase[14]. Det kan synes som at allerede romerne hadde hatt liten interesse for abstrakt og teoretisk naturvitenskap og matematikk[15]. I senantikken og middelalderen hadde man heller ikke anledning til i samme grad som før å drive med overskuddsaktiviteter som naturfilosofi. Dessuten ble tilgangen til den greske naturfilosofien begrenset pga. språkbarrieren. Dermed gikk det naturvitenskapelige aktivitetsnivået ned i middelalderens tidligste fase.

Områdene for det tidligere Vestromerriket ble i tidlig middelalder angrepet av avarere og madjarere fra øst, av arabere langs middelhavsgrensen, og av sjøfarende norrøne i nord og vest. I en tid med mange stammer og stort konfliktpotensiale ble det etter hvert dannet nye riker, for eksempel Frankerriket. Også samlingene av riker kunne bli brutalt gjennomført.

Korstogene var en rekke stort sett ikke koordinerte fremstøt i høymiddelalderen med flere motiver, blant annet religiøse og politiske[16].

På grunn av kirkens verdslige makt ble de første sekter dannet i høymiddelalderen, særlig fra ca. 1150, disse bestred kirkens rett til makt og eiendom og krevde apostolisk fattigdom, derfor kan straff for kjetteri et godt stykke på vei sees på som politiske oppgjør. Også deler av kirkens egne reformbevegelser kom i klammeri med paven på grunn av strid om eiendomsrett. Det var ikke bare politiske oppgjør, på 1200-tallet ble kjetterbegrepet utvidet i møte med katarer og også jødiske grupper[17]. 1184 ble inkvisisjonen innført, der straffene for øvrig ofte var mildere enn i verdslig rettspraksis, siden formålet ikke var å straffe men å få synderen til å omvende seg[18].

Pest var et problem først og fremst før ca. 700 og etter ca. 1300. Svartedauden (1347–51) var den største. Etter svartedauden regner man med at det gikk 150 år før folketallet nådde sin gamle høyde.

Videreføringer fra den greske og romerske antikken[rediger | rediger kilde]

I tidlig middelalder var kirken den eneste organisasjon med et administrativt apparat av romersk type, med embetsdistrikter og embetsmenn. De nye embetsmennene, biskopene, skaffet mat til befolkningen, pleiet syke og tok vare på flyktninger[19]. Biskopene løste også konflikter mellom innbyggerne. Biskopene kunne til og med organisere forsvaret.

Den romerske litterære og kulturelle tradisjonen ble videreført. Romernes språk, latin, ble kirkens språk. Pga. kirken fikk Europa ett felles språk for all kultur og dannelse, religiøs og verdslig[20]. Klostre og flere munkeordener spilte svært stor betydning for å bevare de antikke tekstene. Ikke minst gjelder dette benediktinerordenen, som kort etter Vestromerrikets sammenbrudd ble grunnlagt, skriver middelalderhistoriker Ole Jørgen Benedictow.[21] Klosterskoler, og etter hvert katedralskoler, ble utbredt. Romerske historieverker eller sitater fra disse ble lest i skolene gjennom hele middelalderen[22]. Også Romerretten hadde overlevd folkevandringene og ble en av de bærende tradisjoner både i middelalderens og senere tids rettstenkning.

Vitenskap, og særlig geometri og astronomi, hadde direkte sammenheng med det guddommelige for de fleste lærde i middelalderen. Siden Gud hadde skapt etter geometriske og harmoniske prinsipper, var det å søke disse prinsippene også å søke Gud. Illustrasjonen er fra en fransk Bibel ca. 1250.

Også grekernes lærdom ble ivaretatt. Respekten og interessen for antikkens skrifter gjorde at flere av disse ble oversatt til latin og bevart i klostrene i vest. I Østromerriket og de etter hvert de arabiske områdene hadde de lærde tilgang til atskillig mer av de greske verkene. Lærde i vest fikk flere muligheter til kontakt med lærde i disse områdene, og en rekke greske verker ble oversatt til latin. Dermed ble et av antikkens utdanningsprogram, de frie kunster[23], gjenoppvekket på 700-tallet, matematiske og naturvitenskaplige studier fikk hevet anseelse fra 1000-tallet, og på 1100-tallet fikk vi den såkalte gammelfranske renessansen med gresk filosofisk og naturvitenskapelig litteratur (bl.a. Aristoteles) oversatt til latin[17].

På 1100-tallet ble det også mer vanlig at lekfolk kunne lese[24].

Nye tanker[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med antikken kom også nye elementer til. Noen av antikkens filosofer hadde ment at historien er syklisk, der verden oppstår og går under på ny og på ny, mens andre av antikkens filosofer hadde ment at historien er en gradvis forfallsprosess som begynte med en gullalder[25]. Helmer Dahl mener at en tidsforståelse der fremtiden repeterer fortiden gjorde det vanskeligere å finne motivasjon for fremskritt.[26] I motsetning til dette hadde Augustin (354-430) stått i en jødisk-kristen tradisjon og ment at historien er en lineær, enveiskjørt prosess, der verden har en begynnelse og verdens historie har virkelig betydning, før den kommer til en absolutt slutt. Augustins historiefilosofi har siden hatt stor betydning for vestlig historiefilosofi[25].[27]

I motsetning til i senantikken ble fysisk og praktisk arbeid verdsatt i middelalderen. Kombinert med Augustins historiesyn betydde dette en oppfordring til å arbeide for å forbedre verden, utfra de evner og anlegg den enkelte har. Så mens den greske og romerske borgeren helst ikke skulle arbeide, var middelalderens ideal å arbeide og gjøre fremskritt. Og siden Gud i skapelsen både hadde arbeidet og prist resultatet, skulle også mennesker arbeide, og latskap ble senere en av de syv dødssynder.[28]

«Legesentre» hadde det vært mange av i antikken, og i tidlig middelalder var det ved klostrene at syke ble pleiet. Kirken hadde i antikken begynt å gi behandling også til syke som ikke kunne betale for seg, og hospitaler hadde blitt lovpålagt i alle katedralbyer.[29]

Noe annet som var nytt med middelalderens filosofi var forholdet mellom tro og forstand. Mens noen mente at troen var et mysterium som var utilgjengelig for menneskets forstand, mente andre at troen kunne underbygges ved fornuftige argumenter. Og mens den førstnevnte oppfatningen ble dominerende i den islamske verden, var det den sistnevnte som fra 1000-tallet ble mest utbredt blant lærde i vest[30]. Bagge mener at den grundige diskusjonen i vest om forholdet mellom tro og vitenskap gav tidens lærde utfordringer som inspirerte til større originalitet enn det en tradisjonell sivilisasjon normalt forutsetter[30].

I Europa utviklet det seg også et skille mellom stat og religion (kirke). Dette ser ut til å ha ført til en egen dynamikk i utviklingen av institusjoner, ideer og nye oppfinninger.[31]

Moderne tall hadde sin opprinnelse i India på 500- eller 600-tallet, ble adoptert av arabiske matematikere på 800-tallet, og nådde Vesten på 900-tallet. En systematisk bruk av null, slik at null på slutten av et tall gjør tallet ti ganger større, ble tatt i bruk i arabiske områder på 800-tallet og nådde på 900-tallet Vesten gjennom franskmannen Gerbert de Aurillac (som senere ble valgt til pave og tok navnet Sylvester II). (For mer, se Matematikkens historie.)

Å skrive musikk som noter kan blant annet tilbakeføres til benediktinermunken og musikklæreren Guido fra Arezzo ca. 1025. Innen tangentinstrumentene ble det gjort fremskritt, som kromatisk toneskala. (For mer, se Musikk i middelalderen.)

Universitetene[rediger | rediger kilde]

En universitetsklasse i 1350-årene.
Av Laurentius de Voltolina.

Fra 1200-tallet ble universitetene dannet. Det som skilte dem ut fra tilsvarende institusjoner i andre sivilisasjoner var deres indre selvstyre[32]. Universitetene kunne selv avgjøre

  • hvem som skulle har rett og kompetanse til å undervise,
  • hvilke eksamener som måtte avlegges for å få slik rett,
  • og hva det skulle undervises i, hva pensum og eksamenskrav skulle være.[33]

I tillegg hadde universitetene rett til å gi og håndheve egne regelverk i indre saker. Formelt sett ble universitetene tilknyttet paven. Første avdelingen ved universitetene var de syv frie kunster. Den moderne examen philosophicum er en rest av denne studieordningen. Deretter kunne man gå videre innen teologi, medisin eller juss.

I høymiddelalderen fikk rettsvitenskapen med studier av kanonisk og romersk rett, og med tolking og harmonisering av tilsynelatende uforenlige oppfatninger i og mellom disse, stor betydning både for senere rettstenkning og for den intellektuelle utviklingen i det hele tatt[30]. Bagge skriver at arbeidet med logikk, filosofi, teologi og rettsvitenskap som foregikk ved universitetene i høymiddelalderen, ser ut til å ha vært av avgjørende betydning for de store naturvitenskapelige oppdagelsene som kom senere[34].

Mens man tidligere i stor grad hadde akseptert autoritetene fra antikken, for eksempel Galenos og Aristoteles, begynte naturfilosofer som Roger Bacon (1214–94) å stille spørsmål ved dem. Det gamle aristoteliske tenkesettet der man studerte naturen ved deduksjoner, ved å utlede ting fra logiske prinsipper, ble gradvis erstattet. I stedet kom en aksept for observasjoner i og av naturen, og av eksperimenter og induksjoner.

Det ble også lagt et teoretisk grunnlag for senere oppdagelser gjort av Kopernikus, Kepler og Galilei. Thomas Bradwardine (ca. 1290-1349) forsøkte å beskrive bevegelser matematisk. William Heytesbury (ca. 1313-73) beskrev korrekt bevegelsen til et objekt i konstant akselrasjon. Jean Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet[35]. Nicole Oresme (ca. 1325-82) videreførte dette, og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander[36]. Og Nicholas av Cusa (1401-64) argumenterte for at jorden ikke er sentrum av universet men i stedet beveger seg gjennom rommet, han foreslo også et grenseløst univers og liv på andre planeter[37].

Teknologi[rediger | rediger kilde]

Vannmølle i Braine-le-Château, Belgia, fra 1100-tallet.

Oppfinnelser som til dels var gjort tidligere og andre steder ble forholdsvis rakst spredt og kom i allment bruk, og ble også videreutviklet i middelalderen.

I jordbruket var den mest næringsrike jorden tyngre og vanskeligere å arbeide med, og forbedringer av plogen var dermed et stort fremskritt. Nytt seletøy til hester, bogtreet, gjorde at en hest som tidligere hadde kunnet trekke knapt 250 kilo, nå kunne trekke litt over 1000 kilo[38]. Vekselbruk ble tatt i bruk dels for å unngå at jorda ble utarmet og dels for å få to avlinger i året.

Vannmøllen, vindmøllen og tidevannsmøllen ble videreutviklet og kom i allment bruk. Middelalderens Europa ble den første sivilisasjon som ikke primært brukte muskelkraft, den europeiske sivilisasjon ble bokstavelig talt drevet av relativt sett kraftigere «maskiner» drevet av vind og vann[39]. På 1100-tallet var det en industriell revolusjon i Europa. Cistercienserordenen var blant de fremste i utviklingen av vannkraft og jordbruk.[40] Europa var i ferd med å bli ledende innen teknologi.

Ikke minst vannmøllen med tilhørende kraftoverføring og verktøy var viktige nyvinninger og ble brukt blant annet til å knuse malm, forme metall, produsere papir og sage tre. Utviklingen av skipsbyggingen på 1200-tallet, med dyp kjøl, trekantseil og det magnetiske kompasset, gjorde Europas skip til det mest kompliserte som mennesket konstruerte på den tiden.[41]

Studier i optikk, særleg i Oxford på 1200-tallet, ledet til oppfinnelsen av briller.

Studier i mekanikk ledet til oppfinnelsen av det mekaniske uret rundt år 1300. Det er mulig at vi her har å gjøre med påvirkning fra Kina, men Bagge mener at en slik påvirkning ikke ville hatt betydning uten at det fantes et grunnlag i vest i form av teoretiske studier[30].

På 1400-tallet var Vesten blitt overlegen både når det gjaldt båtbygging, våpen, tekstiler og glass.

Selv om trykkekunsten var funnet opp andre steder allerede, var den europeiske trykkekunsten mer effektiv. Og mens oppfinnelsen i Kina primært ble brukt i byråkratiet, og i det osmanske riket forbudt ved flere anledninger, ble det i Europa trykket millioner av bøker på få år[42].

Referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Greaves et al. (1993): Civilizations of the World, HarperCollins College Publishers, 2. utg., s. 438.
  2. ^ a b c Hannam (2009, s. 3-4)
  3. ^ Artikkel hos NRK: «Middelalderen omtales urettferdig» 21.04.2005.
  4. ^ F.eks. i episode 8 av tv-serien Kosmos, gjengitt hos Wikiquote: « … why instead did the Western world slumber through a 1000 years of darkness until Columbus and Copernicus…». Og i Sagan, Carl (1983): Kosmos, s. 335: «Det årtusenlange tomrommet midt i diagrammet representerer en skarpt avgrenset epoke da menneskene forsømte store muligheter.»
  5. ^ Se bloggen Armarium Magnum med vekt på anmeldelser av bøker om antikken og middelalderen: «Hypatia and Agora Redux» 30.05.2010. Forhåndsomtale av filmen: «Agora and Hypatia – Hollywood Strikes Again» 20.05.2009.
  6. ^ leseranmeldelse av Estanyol, Bernat (2008): Havets katedral.
  7. ^ Erling Fossen: «Det totalitære økosamfunnet» 22.10.2007: «Vi hadde fremdeles levd i middelalderens mørke hadde Prestrud klart å kneble ytringsfriheten. Hele Europas ærerike fortid helt fra Sokrates tid er drevet fram av dissidenter.»
  8. ^ Jens Stoltenberg, se artikkel hos NRK: «Middelalderen omtales urettferdig» 21.04.2005.
  9. ^ «Spør en energirådgiver» Spm.: «Hvilke energikilder ble brukt i vikingtiden? og i bronsealderen og i middelalderen?» Svar: «Når vi går så langt tilbake i tiden som det du gjør her så hadde man kun solen og ilden å stole på.» Spm.: «Jeg lurer på hvordan vindkraften ble utnyttet i middelalderen.» Svar: «Middelalderen startet for ca. 1.500 år fra nå. Det er derfor vanskelig å tenke seg utnyttelse av vindkraft på den tiden.»
  10. ^ Skepsisforumet: «Den mørke middelalder som historisk begrep».
  11. ^ Davidsen (2010, s. 267-72)
  12. ^ Bagge (2004, s. 49)
  13. ^ Bagge (2004, s. 80)
  14. ^ Bagge (2004, s. 79)
  15. ^ Tranøy (1991, s. 241)
  16. ^ Bagge (2004, s. 116)
  17. ^ a b Davidsen (2010, s. 98-99)
  18. ^ Bagge (2004, s. 196)
  19. ^ Bagge (2004, s. 84)
  20. ^ Tranøy (1991, s. 205)
  21. ^ Se middelalderhistoriker Ole Jørgen Benedictow: «Korsriddere og månesigdsryttere» hos Minerva 23.11.2010.
  22. ^ Bagge (2004, s. 215)
  23. ^ Grammatikk, retorikk, dialektikk, aritmetikk, geometri, astronomi og musikk
  24. ^ Bagge (2004, s. 216-17)
  25. ^ a b Tranøy (1991, s. 227)
  26. ^ «Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate»Telektronikk 2.2004, s. 10.
  27. ^ «Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate»Telektronikk 2.2004, s. 12.
  28. ^ «Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate»Telektronikk 2.2004, s. 16.
  29. ^ «Hospital» engelsk Wikipedia, 12.11.2010.
  30. ^ a b c d Bagge (2004, s. 218-20)
  31. ^ «Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate»Telektronikk 2.2004, s. 17.
  32. ^ Bagge (2004, s. 211)
  33. ^ Tranøy (1991, s. 244)
  34. ^ Bagge (2004, s. 318)
  35. ^ Hannam (2009, s. 183)
  36. ^ Hannam (2009, s. 186)
  37. ^ Hannam (2009, s. 198)
  38. ^ Bagge (2004, s. 171)
  39. ^ McClellan/Doen (2006, s. 10)
  40. ^ «Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate»Telektronikk 2.2004, s. 16-17.
  41. ^ «Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate»Telektronikk 2.2004, s. 15.
  42. ^ Davidsen (2010, s. 24)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Cappelen Akademisk Forlag.  [Boken er pensum ved alle norske universiteter med historiestudier]
  • Davidsen, Bjørn Are (2004). «Beyond the Protestant work ethic – Why some cultures innovate». Telektronikk 2.2004. 
  • Davidsen, Bjørn Are (2010). Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø. Luther Forlag. 
  • Hannam, James (2009). God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. Icon Books. 
  • Berg Eriksen, Trond/ Tranøy, Knut Erik (1991). Filosofi og vitenskap fra antikken til høymiddelalderen. Universitetsforlaget. 
  • McClellan, James E./ Dorn, Harold (2006). Science and technology in world history (2 utg.). Baltimore: Johns Hopkins University Press.