Induksjon (filosofi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Induksjon (la in i og ducere lede,føre) beskriver innenfor filosofien og logikken en slutning der konklusjonen ikke følger av premissene av nødvendighet, men av sannsynlighet.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Ofte innebærer induksjon det å trekke en slutning fra det individuelle til det allmenne. Det vil si at på bakgrunn av et begrenset antall observasjoner slutter man til en større sannsynlig generalisering. Vanligvis kalles denne måten å trekke slutninger på for induktiv generalisering.

Det klassiske eksempelet i norske lærebøker er at: Ut fra observasjon av et visst antall svarte ravner, trekkes slutningen at alle ravner er svarte.

Denne typen slutninger benytter seg ofte av observasjoner gjort tidligere til å si noe om det som skjer i fremtiden. Et eksempel kan være soloppgangen. Solen har stått opp hver dag så lenge menneskene husker, så vi regner med at den vil gjøre det i morgen også (et eksempel fra filosofen David Hume (1711–76)).

Likevel så behøver ikke en induktiv slutning å forstås alene som fortid-fremtid slutning, og den kan inkludere slutninger fra det generelle til det spesifikke, det spesifikke til det spesifikke og det generelle til det generelle.

Et eksempel kan belyse det: Det er mulig å trekke slutningen fra det mer generelle fortidsbaserte påstanden at ingen atlet (som vi har registrert) har klart å løpe 100 meteren på under 9 sekunder til den mer spesifikke konklusjonen at vedkommende som påstår at han gjorde det på ungdomsskolen har ikke gjort det (ergo han lyver).

Induksjonsproblemet[rediger | rediger kilde]

Induktive generaliseringer er viktige. Slutninger i eksperimentell vitenskap er avhengig av induktive generaliseringer for å formulere og bekrefte universelle naturlige lover på bakgrunn av relativt få observasjoner. Likevel er det viktig å ta med i betraktning at induksjon slutter fra «noe» på en måte som bare fungerer med nødvendigheten for et «alt». Dette problemet er kjent som induksjonsproblemet, og de logiske problemene ble første gang påpekt av David Hume, men først utarbeidet skikkelig av vitenskapsfilosofen Karl Popper. Et eksempel:

(1) Noen krokodiller liker karameller.
(2) Dette er en krokodille.
(3) Følgelig liker denne krokodillen karameller.

Dette er ikke et godt utformet deduktiv slutning, siden premissene kan være sanne og konklusjonen være usann. Likevel kan det være en sterk induktiv slutning, da kanskje 'noen' referer til alle unntatt én og hvis konklusjonen tolkes dit hen at den betyr at det er sannsynlig at denne krokodillen liker karameller. Men sammenlign med dette eksempelet:

(1) Alle krokodiller liker karameller.
(2) Dette er en krokodille.
(3) Følgelig liker denne krokodillen karameller.

Selv om denne slutningen er lik i mange henseender, så er dette en velformet deduktiv slutning, det er faktisk ikke en induktiv slutning i det hele tatt. Det er viktig å være klar over denne likheten mellom de to typene slutning (for eksempel kan soloppgangseksempelet ovenfor settes opp så lik en deduktiv slutning som mulig, men uansett måtte være en induktiv slutning).

Induksjonsproblemet, som vi ser av eksemplene overfor, er altså hvordan kan en slutning være en god slutning som induksjon, men være en dårlig slutning som deduksjon? Eller vi kan koke den ned til det enklere: Problemet med å rettferdiggjøre naturens enhet. Hvis naturen hadde vært enhetlig og regelmessig i sin oppførsel så kunne alle observasjoner gjort i fortid og nåtid forventes å gjenta seg i fremtiden (og i den uobserverte fortid og nåtid – og dermed løse analogiproblemet). Bevismaterialet ville i så fall være det vi allerede har observert, og vi ender opp i en form for sirkelargumentasjon (circulus in probando), noe allerede Hume påpekte.

Å anta (tro) at solen sannsynligvis ikke vil gå opp i morgen er altså derfor ikke ulogisk, siden konklusjonen ikke følger med tankemessig nødvendighet (dvs. logisk) fra premissene (tidligere observasjoner).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Føllesdal D., et al, Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilsofi, Oslo: Universitetsforlaget, 1992

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]