Guido av Arezzo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Guido av Arezzo i den italienske byen Arezzo.

Guido av Arezzo (italiensk Guido d'Arezzo) (995-1050) var en italiensk (men trolig franskfødt) benediktinermunk og komponist. Han har fått mye av æren for utviklingen av notesystemet i musikken, fra ca. 1025, med det 4-linjede notelinjesystemet, som senere ble videreutviklet til det notesystem vi har i dag.

Den første utviklingen av systematiske noter begynte rundt 990, noe Guido forbedret. Hans viktigste utgivelse var boken Micrologus de disciplina artis musicae, (1026) en bok som beskriver musikken på hans tid. Han introduserte også solmisasjon i musikken (opprinnelig ut, re, mi, fa, sol, la) i 1026, som representasjon av tonene fra C til A. Disse var de seks første lydene i en hymne til Døperen Johannes; («Ut queant laxis», «Resonare fibris», «Mira gestorum», «Famuli tuorum», «Solve polluti», og «Labii reatum»). Ut er i dag byttet ut med Do, bortsett fra i Frankrike.

Dette systemet gjorde det først og fremst mye enklere å lære sanger. Han demonstrerte systemet for pave Johannes XIX i 1028.