Darlah

Darlah
Forfatter(e)	Johan Harstad
Språk	Norsk
Utgitt	15. september 2008
Originalutgave	2008
Forlag	Cappelen Damm
Sider	377

Darlah – 172 timer på månen er en roman av Johan Harstad fra 2008. Den ble opprinnelig utgitt som ungdomsroman, men har i billigbokformat blitt utgitt som ordinær voksenbok. For romanen ble Harstad tildelt Brageprisen. I 2014 ble den kåret til Tidenes beste norske ungdomsroman av en jury nedsatt av Dagbladet i samarbeid med nettstedet ubok.no.^[1] Darlah er utgitt/under utgivelse i Norge, Danmark, Sverige, Finland, Island, Færøyene, Tyskland, Frankrike, Nederland, Tyrkia, USA, Storbritannia, Mexico, Brasil, Bangladesh, Taiwan, Vietnam og Korea.

Handling[rediger | rediger kilde]

Harstads første ungdomsroman foregår i 2011 og 2012 og handler om tre ungdommer fra Japan, Frankrike og Norge som vinner et lotteri i forbindelse med at NASA skal sende en ny ekspedisjon til månen for å undersøke et mystisk fenomen. Premien er en ukes opphold på månebasen DARLAH i nærheten av Stillhetens hav.

Merk: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

Etter nesten førti år uten bemannede månelandinger lanserer NASA i 2011 et lotteri der tre ungdommer mellom fjorten og atten kan vinne en tur til månen. Der skal de tilbringe 172 timer på den inntil da ukjente månebasen DARLAH 2, som i all hemmelighet ble satt opp av NASA i Stillhetens Hav i perioden 1972-1976. Det egentlige motivet for å vende tilbake til månen er å øke NASAs bevilninger nok til at man endelig kan få bukt med problemet som satte en stopper for måneferdene tilbake på syttitallet; på denne første ferden skal man skape nok blest om hendelsen til å sikre denne pengestøtten, samt forsikre seg om at basen fungerer som den skal.

Millioner av ungdommer melder seg på, og de tre som blir trukket ut er Mia Nomeland fra Stavanger, Midori Yoshida fra Tokyo og Antoine Devereux fra Paris. Ingen av dem er i utgangspunktet særlig interessert i månen – Mia blir påmeldt av ivrige foreldre og lar seg overtale til å dra av vennene i bandet Rogue Squadron (der hun er vokalist) som har innsett hvor enorme mengder gratis PR dette vil medføre, Antoine har nylig blitt dumpet av kjæresten Simone og vil komme seg lengst mulig vekk og Midori, som ser for seg en dyster fremtid som japansk husmor, betrakter det hele som en mulighet til realisere sin drøm om å flytte til New York. I forkant av oppskytningen opplever alle tre hver sin uforklarlige hendelse – Antoine overværer et fly med kjennemerker QU som styrter og oppdager senere at det ikke ser ut til å ha skjedd, Midori har problemer med å finne utgang J5 på Tokoyo lufthavn, men finner det etter å ha hørt en underlig stemme på toalettet (som advarer henne mot å dra) og Mias møte med en sjarmerende uteligger i Central Park etter at familien har reist med henne til USA blir ødelagt av hans tilsynelatende umotiverte skrekk når hun gjør ham oppmerksom på påskriften 6E skrevet med tusj på jakken hans.

Etter flere måneders trening ved Johnson Space Center, der ungdommene får sjansen til å bli bedre kjent med hverandre, skytes de opp sammen med de fem astronautene som skal være med på turen (kaptein Nadolski, kaptein Coleman, løytnant Hall og de to teknikerne Wilson og Stanton), i raketten Ceres, som av nostalgiske og reklamemessige grunner er konstruert for å se mest mulig ut som Apollo 11. Vel framme i bane rundt månen drar de ned til overflaten i månelandingsfartøyet Demeter og befinner seg snart på basen DARLAH 2. Her begynner snart en mengde underlige hendelser å skje: kraftgeneratoren svikter, og de to teknikerne som blir sendt ut for å reparere den blir på mystisk vis stengt inne med generatoren der de dør av luftmangel, døren til månelandingsfartøyet er ødelagt, slik at man ikke kan vende tilbake til Ceres, og kraften fra nødanlegget vil ikke vare mer enn et par døgn. Eneste løsning ligger i å ta seg fram til basen DARLAH 1, som ekspedisjonen med strenge formaninger om taushetsplikt får vite er en base som ble bygget av NASA for det amerikanske militæret i 1974, samtidig som man bygget nestsiste trinn av DARLAH 2. Foruten seks kjernefysiske raketter på 50 megatonn hver, som etter sigende ble plassert der i tilfelle den kalde krigen skulle trekke ut i rommet, inneholder basen også en evakueringskapsel med plass til tre og en kraftgenerator med forbindelse tilbake til DARLAH 2. Man bestemmer seg for å sende Nadolski og Antoine for å få aktivert kraftgeneratoren, slik at man kan overleve på månen den tiden (minst ett år) det vil ta NASA å sende ut en redningsekspedisjon. Etter å ha gått seg vill på veien, støter de på to skikkelser som ligner helt på dem selv og som dreper dem.

I mellomtiden venter Mia, Midori, Coleman og Hall på DARLAH 2. Ettersom tiden går og strømmen ikke vender tilbake, gir Hall opp og ruser seg med medikamenter fra den forunderlig godt utstyrte sykestua etter å ha hørt på radioen (som merkelig nok fungerer) at NASA har oppgitt ekspedisjonen som død og ikke vil sende noen for å redde dem. Mia og Midori sniker seg inn på datasentralen der de til tross for manglende strøm får kontakt med den ene maskinen. Den forteller dem at strømmen er manuelt skrudd av og henviser til spesialordre 1105, som går ut på at besetningen er unnværlig, og identifiserer seg på forespørsel som 6EQUJ5, før den skriver "Dere kommer ikke til å overleve." på norsk og japansk og maskinen slukner. Idet jentene kommer ut fra datarommet, støter de på Coleman, som har vært ute og lett etter Nadolski og Antoine uten å finne dem. De forteller om opplevelsene på datarommet, og Coleman reagerer på kombinasjonen 6EQUJ5, som han forteller jentene hva betyr: 6EQUJ5 er den bokstavmessige representasjonen av de sterkeste delene av det såkalte Wow-signalet, som ble fanget opp av det nå nedlagte Big Ear-teleskopet i 1977, et av de sterkeste bevisene på eksistensen av utenomjordisk intelligens. Han overbeviser Hall, Midori og Mia om de er nødt til å flykte med evakueringskapselen på DARLAH 1 mens han selv blir igjen, og jentene går til kjøkkenet for å spise og samle krefter til turen. Gjennom vinduet ser de en skikkelse som ligner helt på Antoine gå rundt ute på månen uten drakt. Hall styrter ut dit og blir drept, og Mia, som litt etter forlater kjøkkenet for å se hva som skjer, støter på Antoine-figuren og oppdager at den ikke kan såres med vanlige våpen. Hun klarer å unnslippe den og går tilbake til Midori.

Jentene søker nå svar fra Coleman og får dem: måneekspedisjonene til NASA ble ikke avsluttet av økonomiske årsaker eller manglende interesse fra publikum, slik man inntil nå har trodd, men fordi astronauter observerte dobbeltgjengere, fullstendige kopier av seg selv, mens de var på månen. I ett tilfelle lyktes man å kappe av armen til en av dem, og etter laboratorieundersøkelser på Area 51 ble det konstatert at den ikke inneholder organisk materiale og at det med andre ord ikke dreide seg om liv i noen forstand vi kjenner til. DARLAH-basene ble i utgangspunktet laget for å undersøke fenomenet (på DARLAH 2) og om mulig utradere det (med de kjernefysiske rakettene på DARLAH 1). Coleman forteller også om et tilfelle av dobbeltgjengere man kjenner fra historien, læreren Emilie Sagée, før han overbeviser Mia og Midori om at de må prøve å komme seg vekk fra månen med evakueringskapselen alene. På veien til DARLAH 1 blir de forfulgt av dobbeltgjengeren, men unnslipper så vidt. Vel inne på DARLAH 1 viser det seg at Midori også er en dobbeltgjenger og har vært det siden Mia forlot henne på kjøkkenet, men Mia klarer å unnslippe henne ved å åpne luftslusen, så dobbeltgjengeren blir sugd ut av rommet. Endelig framme ved evakueringskapselen blir hun så nødt til å slåss med en siste dobbeltgjenger (sin egen), som har lyktes å komme seg inn via en vedlikeholdssjakt. Mia kommer seg til slutt vekk fra månen mens den andre Mia blir stående igjen.

Vel hjemme på jorden blir Mia reddet fra den landede kapselen av en tråler og kommer seg til slutt til New York, der hun møter foreldrene sine. På dette tidspunktet er det klart for leseren at feil Mia har kommet tilbake til jorden. Ved å drepe alle på hotellet lykkes dobbeltgjengeren i å formere seg og starter dermed verdens ende. Tre år senere er mesteparten av verdens befolkning utryddet.

Merk: Deler av handlingen avsløres i teksten over.

Påvirkningskilder[rediger | rediger kilde]

På siste side anerkjenner Harstad at romanen er en hyllest til genrefilmer og bøker han har vokst opp med, og at han dermed har lånt og stjålet en mengde elementer fra disse verkene. Som i sin tidligere bok Hässelby henter han elementer fra tv-serien Twin Peaks, særlig tilstedeværelsen av en dobbeltgjenger, i tillegg til klare referanser til filmer som Alien, Solaris og 2001: En romodyssé. Romanen er først og fremst en spenningsroman, grøsser og science-fiction-fortelling, ispedd noe romantikk mellom Mia og Antoine.