Jane Burden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jane Morris malt av Dante Gabriel Rossetti som Proserpine (utdrag) (1874)
Jane Morris tegnet av Evelyn de Morgan i 1904.

Jane Burden Morris (19. oktober 183926. januar 1914) var selve den fysiske kroppsliggjøringen av det pre-rafaelittiske skjønnhetsideal. Hun ble gift med William Morris og var inspirasjon og muligens elskerinne til Dante Gabriel Rossetti.

Fattigdom[rediger | rediger kilde]

Burden ble født i Oxford som datter av stallkaren Robert Burden og Ann Burden (tidligere Maizey) ved St. Helen's Passages i østlige St. Peter i Oxford. Janes mor, som var analfabet, kom til Oxford for å jobbe som hushjelp. Det er lite som er kjent om Janes barndom, men den var åpenbart preget av fattigdom og nød.

I oktober 1857 ble Jane og hennes søster Elizabeth (kjent i familien som Bessie) til stede ved teatertilstevningen i Oxford hvor hun ble oppdaget av billedkunstnerne Dante Gabriel Rossetti og Edward Burne-Jones, som begge malte veggmalerier i bygningen til Oxford Union. På grunn av hennes skjønnhet foreslo de at hun kunne stå modell for dem. Jane satt i begynnelsen hovedsakelig for Rossetti som trengte en modell for dronning Guinevere.

Det er sagt at det var Janes søster Bessie som var den vakreste av de to, men det var uansett Janes tilstedeværelse som tiltrakk seg kunstnernes blikk. Hun hadde et sigøynerutseende, mørk og innesluttet, høy og tynn. Rossettis bror, William Rossetti har beskrevet henne som «tragisk, mytisk, rolig, vakker og grasiøs – et ansikt for en skulptør og et ansikt for en maler». Da Rossetti ble trukket tilbake til sitt komplekse forhold til Elizabeth Siddal begynte Jane å sitte modell for William som da arbeidet med staffelimaleri, La Belle Iseult (nå i Tate Gallery). I løpet av denne perioden ble Morris forelsket i henne og de ble forlovet. I tiden da han fridde til henne leste han for henne fra den heller uromantiske Barnaby Rudge[1], noe Rossetti gjorde vennlig narr av i en av sine mange tegninger.

Etter Morris første og eneste kjente maleri av henne skrev han «Jeg kan ikke male deg, men jeg elsker deg». Han skrev også følgende dikt:

Her great eyes, standing far apart,
Draw up some memory from her heart,
And gaze out very mournfully;
- Beata mean Domina!

Å skape seg selv[rediger | rediger kilde]

Red House.

Janes utdannelse var ekstremt begrenset og hun var sannsynlig bestemt for å bli hushjelp. Etter at hun ble forlovet ble hun utdannet privat. Hennes skarpe intelligens gjorde det mulig for henne på kort tid å skape om på seg selv og nærmest bygge opp en ny personlighet. Hun ble en grådig lesehest og kunne etter hvert lese fransk og senere italiensk flytende. Hun ble også en dyktig klassisk pianist. Hennes manerer og tale ble forfinet i den grad at hennes samtidige refererte til henne som «dronningaktig». Senere i livet hadde hun ingen problemer med å omgå de høyere samfunnsklasser og på grunn av dette synes det som om hun var inspirasjon for Mrs Higgins i George Bernard Shaws skuespill Pygmalion (1914).

Jane Morris av en ukjent fotograf, 1865. Nå i St Bride Printing Library.

Hun giftet seg med William Morris i St. Michael's Church i Oxford den 26. april 1859. Hennes far var på denne tiden beskrevet som en hestepasser ved 65 Holywell Street i Oxford.

Jane Burden og William Morris levde først i Red House i Bexleyheath i Kent. Mens de var der født hun to døtre, Jane Alice (Jenny), født i januar 1861, og Mary (May), født i mars 1862, som senere redigerte sin fars arbeider. May Morris fulgte i sin fars fotspor ved å bli en vever og dessuten sosialist. Som en ung pike satt hun noen ganger som modell for Rossetti og kan blant annet bli sett i hjørnet av hans Ghirlandata, et maleri som Rossetti har referert til som det «grønneste maleri i verden». Jenny Morris fikk senere diagnosen epileptisk, men levde et langt liv.

Ekteparet levde deretter i mange år i Kelmscott Manor på grensen mellom Oxfordshire-Wiltshire. Dette huset er nå bevart og åpent for publikum.

Kunstnerisk inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Jane Morris ble tett knyttet til Rossetti, og foruten å bli hans inspirasjon og muse, kan hun også ha blitt hans elskerinne. Det siste er et dog et åpent og ubekreftet spørsmål. Ettersom Rossetti og Morris var venner var dette forholdet ikke åpent, og kanskje heller ikke seksuelt.

I 1884 møtte Jane poeten og den politiske aktivisten Wilfrid Scawen Blunt ved et selskap hos hennes nære venninne Rosalind Howard, den senere hertuginne av Carlisle. Det synes som om det oppsto en øyeblikkelig tiltrekning mellom Wilfrid og Jane. I løpet av 1887, senest, synes det som om de har blitt intime.[2] Deres intime forhold fortsatte fram til 1894 og de forble nære venner helt til hun døde.

William Morris døde den 3. oktober 1896 i Kelmscott House i Hammersmith i London mens Jane Morris døde den 26. januar 1914 mens hun bodde i 5 Brock Street i Bath.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dickens, Charles: Barnaby Rudge: A Tale of the Riots of 'Eighty, 1841
  2. ^ Mancoff, Debra N. (2000) side 98

Malerier av Jane Morris (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Dante Gabriel Rossetti: The Blue Silk Dress, 1868
  • Dante Gabriel Rossetti: Complete image of Persephone or Proserpine, 1874
  • (Sannsynligvis basert på Jane Burden) William Morris: Venus Verticordia – oljemaleri – 18631868. Russell-Cotes Art Gallery, Bournemouth

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marsh, Jan (1986). Jane and May Morris: A Biographical Story 1839-1938. London: Pandora Press. ISBN 0-86358-026-2.
  • Marsh, Jan (2000). Jane and May Morris: A Biographical Story 1839-1938, (oppdatert utgave, utgitt privat av forfatteren), London: Jan Marsh.
  • Mancoff, Debra N. (2000). Jane Morris: The Pre-Raphaelite Model of Beauty. San Francisco: Pomegranate. ISBN 0-7649-1337-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]