Ségolène Royal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ségolène Royal

Ségolène Royal (født 22. september 1953 i Dakar i Senegal) er en fransk politiker som representerer det franske sosialistpartiet. I 2007 var hun Sosialistpartiets kandidat i presidentvalget hvor hun tapte for Nicolas Sarkozy i den avgjørende runden 6. mai 2007.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Royal er datter av Jacques Royal (oberst i artilleriet) og Hélène Dehaye. Hun møtte François Hollande i 1978 og hadde et langvarig samboerskap med ham. I 2007 opplyste Royal at samboerforholdet var opphørt.[1] Paret har fire voksne barn sammen.

Royal har økonomieksamen fra Université de Nancy II, eksamen fra Institut d'études politiques de Paris og har vært elev ved École nationale d'administration (årgang «Voltaire»).[trenger referanse]

Hun var politisk rådgiver for François Mitterrand under hans første mandatperiode som president.[trenger referanse]

Royal har siden 2004 vært leder av regionrådet for Poitou-Charentes. I perioden 1988 til 2012 var hun medlem av Frankrikes nasjonalforsamling og hun har hatt flere ministerposter.

Ministerroller 1992 til 2005[rediger | rediger kilde]

  • 3. april 1992 til 29. mars 1993: Miljøvernminister i regjeringen Bérégovoy
  • 4. juni 1997 til 27. mars 2000: Viseutdanningsminister i regjeringen Jospin, arbeidet under utdanningsminister Claude Allègre
  • 27. mars 2000 til 27. mars 2001: Vise barne- og familieminister i regjeringen Jospin, arbeidet under arbeids- og solidaritetsminister Martine Aubry
  • 28. mars 2001 til 5. mai 2002: Vise barne-, familie- og handicapminister i regjeringen Jospin, arbeidet under arbeids- og solidaritetsminister Elisabeth Guigou

Presidentkandidat[rediger | rediger kilde]

I desember 2005 uttrykte hun sitt interesse for å nomineres som presidentkandidat for sosialistpartiet til valgene i 2007. Den 16. november 2006 ble hun av partiets medlemmer valgt med 60,6 % av stemmene til posisjonen som de franske sosialistenes presidentkandidat i 2007.[trenger referanse] Etter opinionsundersøkelser var hun da den som, ved siden av Nicolas Sarkozy, den franske befolkning helst ville se som president.[trenger referanse] Hun tapte imidlertid for Sarkozy i den avgjørende valgrunden 6. mai 2007.

Hun var kandidat til ledervervet i det franske sosialistpartiet i 2008, men tapte med snau margin for Martine Aubry.[trenger referanse] Hun erklærte seg på ny som presidentkandidat i 2010, men gikk ikke videre fra første runde av sosialistpartiets nominasjonsvalg i 2011. Hun tapte gjenvalg til Frankrikes nasjonalforsamling i juni 2012.[2][3]

Etter presidentvalgnederlagene[rediger | rediger kilde]

Fra 2. april 2013 har hun vært miljøvernminister i regjeringen Valls.[trenger referanse]

Biografier[rediger | rediger kilde]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Le printemps des grands-parents, Éd. Robert Laffont, 1987.
  • Le Ras-le-bol des bébés zappeurs, Éd. Robert Laffont, 1989.
  • Pays, paysans, paysages, la réconciliation est-elle possible ?, Éd. Robert Laffont, 1993.
  • École, informatique et nouveaux comportements, Éd. L'Harmattan, 2000.
  • La vérité d'une femme, Éd. Stock, 2001.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For Royal and Hollande, the party's overThe Guardian, 18.juni 2007
  2. ^ Royal concedes bitter defeat in La Rochelle France24, 17.juni 2012
  3. ^ L'inexorable chute de Ségolène RoyalLe Figaro, 17.juni 2012