Dafne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For kvinnenavnet, se Daphne.
Dafne
Dafne
Dafne
Apollon og Dafne, statuett i elfenbein av Jakob Auer (1688/90)
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Δάφνη
Foreldre Ladon / Peneios?
Symboler Laurbær
Tekster Pausanias
Ovid

Dafne (gresk: Δάφνη; «laurbær»)[1] er en mindre figur i gresk mytologi kjent som en najade («flyte, strømme») — en type kvinnelig vannymfe som var assosiert til springvann, brønner, kilder, elver, bekker og andre steder med ferskvann.

Det er flere versjoner av myten med Dafne, men den vanligste utgaven er at på grunn av sin skjønnhet fikk hun uønsket oppmerksomhet og begjæret til guden Apollon. Han oppsøkte henne mens hun var på jakt, hun rømte, og han forfulgte henne, men rett før han klarte å fange henne inn, sendte Dafne en bønn til sin far, elveguden Ladon og Gaia for hjelp[2] Ladon forvandlet henne til laurbærtre. I Metamorfoser av den romerske poeten Ovid er hun identifisert som datter av elveguden Peneios i Thessalia.[3] Ved de pythiske leker som ble holdt hvert fjerde år i Delfi i ære for Apollon ble en laubærkrans samlet fra dalen Tempe i nordlige Thessalia og gitt som en pris. I henhold til Pausanias for grunnen for dette «ganske og alene den gjeldende tradisjon hadde det at Apollon ble forelsket i datteren til Ladon (Dafne)».[4]

Mytens bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Daphne pontica fra Svartehavsområdet.

Det eksisterte eldre myter om Dafnis, en oreade, en form for fjellnymfe, og som levde på fjellet Parnassos i det sentrale Hellas, nord for Korintbukta nær Delfi.[5] I henhold til Pausanias[6] ble hun utnevnt av Gaia som prestinne av orakelet i Delfi før Apollon tok kontroll over orakelet. Det synes som denne Dafnis ble blandet med ulike tradisjoner om guden Apollon,[7] og var en versjon av Dafne som ble forvandlet til et laurbærtre. Dafnis/Dafne var antagelig også beslektet med Kastalia, en najade (ferskvannsnymfe) ved orakelet i Delfi,[8] og de najadiske korykiai av de hellige korkykianske grotter ved fjellsiden av Parnassos, oppkalt etter nymfen Korykia.[9]

Diodorus Siculus[10] beskrev Dafne som datter av den synske Teiresias (eller Teiresias),[11] en blind profet fra Theben. Han var sønn av en gjeter og en nymfe, og levde i sju generasjoner i Theben, og var profet for ingen mindre enn Apollon. Denne Dafne ble tatt til fange i krigen mot epigoniene (gresk: Ἐπίγονοι, Epigoni, «avkommet»), det vil si sønnene til heltene fra Argos som hadde kjempet og blitt drept i den første krigen mot Theben. Dafne ble deretter gitt som bytte eller gave til Apollon.[7]

Mens fortellingen om Dafne er tradisjonelt forbundet med laurbærtreet (Laurus nobilis), er det bortimot 90 arter av den eviggrønne krattskogen som er kjent for deres luktende blomster og giftige bær som er gruppert under plantearten Daphne.

Myten om Dafne[rediger | rediger kilde]

Barokkskulptur av Gian Lorenzo Bernini (1598–1680) som avbilder Apollons forføring av nymfen Dafne, etter inspirasjon av Ovids Metamorfoser.

I henhold til greske myten forfulgte Apollon nymfen Dafne, datter av enten Peneios og Kreousa («prinsesse») i Thessalia,[12] eller av elveguden Ladon i Arkadia.[13] Forfølgelsen av en lokal nymfe av en olympisk gud, en del av en arkaisk tilpasning av religiøs kult i Hellas, ble gitt en anekdotisk vending i Ovids Metamorfoser,[14] hvor gudens forheksede begjær ble utløst av en pil fra Eros. Eros vil straffe Apollon for at han hadde gjort narr av hans ferdigheter med pil og bue, og for demonstrere kraften til kjærlighetens pil. Ovid behandlet møtet, Apollons frafall av guddommelig opphøydhet og majestet, litterært som elegisk kjærestepar,[15] og utvidet forfølgelsen til en serie av taler og replikker. I henhold til fortellingen ber Dafne om hjelp til enten elveguden Peneios eller til Gaia, og blir så forvandlet til et laurbærtre (Laurus nobilis): «en mektig nummenhet grep hennes lemmer, tynn bark dekket seg over hennes bryster, hennes hår ble til løv, hennes armer til greiner, hennes føtter som et øyeblikk siden så raskt hadde løpt, festet seg i langsomt voksende røtter, hennes ansikt var tapt i løvtak. Kun hennes skinnende skjønnhet var tilbake.»[16]

«Hvorfor ville hun ønske å unnslippe? Fordi hun er Artemis Dafnaia, gudens søster,» observerte den freudianske antropologen Géza Róheim,[17] og Joseph Fontenrose stemmer overens;[18] en slik identitet en-til-en vil uten tvil overforenkler bildet: «utjevningen av Artemis og Dafne i forvandlingsmyten kan ikke virke i seg selv.»[19] Laurbærtreet ble hellig for Apollon, og ble prisen som vinnerne i de pythiske leker ble kronet med.[20] De fleste kunstneriske inntrykkene av myten fokuserte på selve øyeblikket da forvandlingen skjedde.

I en versjon på forsøket å ta Dafnes jomfrudom som har blitt mindre kjent siden renessansen ble fortalt av den greske poeten Parthenios av Nikaia i dennes bok Erotica Pathemata («Om kjærlighetens sorger»). [21] Parthenios' fortelling, basert på den greske historikeren Fylarkos, var kjent også for Pausanias som gjenfortalte den i sin Beskrivelse av Hellas.[22] I denne versjonen, som er den tidligste skrevne redegjørelse, er Dafne en vanlig, ikke-gudelig ung kvinne som er glad i å gå på jakt og meget bestemt på å forbli en jomfru (tilsvarende som Artemis, jaktens gudinne). Hun ble etterstrebet av en ung mann ved navn Leukippos («hvit hingst») som forkler seg i klær tilsvarende den unge kvinnens klesdrakt for å kunne delta i hennes gruppe av jaktende kvinner. Han er så suksessfull i sin forkledning at han får hennes uskyldige tillit. Derimot ser Apollon hva som skjer og blir grepet av sjalusi. Han fikk piken til å ta seg et bad i elven Ladon, og da hun og de andre tok av seg klærne, ble Leukippos' lureri avslørt, og alle kvinnene kastet sine spyd i den unge mannen og drepte ham på stedet. I dette øyeblikket ble Apollons oppmerksomhet engasjert, og begynner sin egen forfølgelse av Dafne. Denne versjonen synes å være en noe besværlig overgang for å knytte to i utgangspunktet ulike fortellinger sammen.[21]

Templer dedikert Dafne[rediger | rediger kilde]

Artemis Dafnaia[rediger | rediger kilde]

Artemis Dafnaia, som hadde sitt tempel i Sparta i antikken ved et sted kalt Hypsoi.[23] De lå i skråningen av fjellet Knakadion i nærheten av den spartanske grense.[24] Her var hennes hellige laurbærtrær.[25]

Tempelet til Apollon Dafneforos[rediger | rediger kilde]

I byen Eretria i Evvia (Euboia) er avdekket tempel fra 600- eller 500-tallet f.Kr. identifisert via inskripsjoner som til Apollon Dafneforos, det vil si «Apollons laurbærbærer», eller bokstavelig, «frakte vekk Dafne», et sted hvor «borgerne sverget sine eder».[26]

Mytens popularitet[rediger | rediger kilde]

Myten om Dafne og Apollon ble populær i renessansen og senere som emne for kunsten, særlig berømt er Gian Lorenzo Berninis statuegruppe Apollon og Dafne (1622–1625), i dag utstilt i Galleria Borghese i Roma.

Innenfor musikken komponerte den tyske komponisten Richard Strauss en opera i en akt om legenden om Dafne og Apollon, basert på fortellingene til både Ovid og Evripides.

Dafnes forvandling i kunsten

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ R. S. P. Beekes har foreslått en førgresk urform, *dakw-(n)-. Dafne er etymologisk beslektet med latinske laurus, «laurbærtre», jf. Etymological Dictionary of Greek, Brill, 2009, s. 306–307
  2. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas. 8.20.§1-2.
  3. ^ Ovid: Metamorphoses. I:452
  4. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas. 10.7.§8.
  5. ^ http://www.theoi.com/Nymphe/NympheDaphnis.html «Dapnhis»], Project Theoi
  6. ^ Pausanias, x. 5. § 3
  7. ^ a b Daphne, Project Theoi
  8. ^ «Kastalia», Project Theoi
  9. ^ «Nymphai Korykiai», Project Theoi
  10. ^ Diodorus Siculus, iv. 66
  11. ^ «Teiresias», Greek Myth Index
  12. ^ Hyginus: Fabulæ 203.
  13. ^ Pausanias viii.20.1 og x.7.8; Statius: Thebaiden iv.289ff; Johannes Tzetzes: Ad Lycophron 6; Filostratos: Life of Apollonius of Tyana i. 16; First Vatican Mythographer ii.216; ingen av disse sitatene er eldre enn Parthenius' kilde Fylarkos.
  14. ^ Ovid: Metamorfoser i. 452; behandlingen er generelt betraktet som oppfinnelse hos Ovid: se Fränkel, H. (1945): Ovid: A Poet Between Two Worlds, s 79; eller Doblhofer, E. (1960): "Ovidius Urbanus: eine Studie zum Humor in Ovids Metamorphosen" i: Philologus 104, s. 79ff; for episoden som en vittig transponering av Calvus' Io, se Otis, B. (1970): Ovid as an Epic Poet, 2. utg., s. 102
  15. ^ Nicoll, W.S.M. (1980): "«Cupid, Apollo, and Daphne (Ovid, Met. 1. 452 ff.)» i: The Classical Quarterly, New Series, 30.1; s. 174–182.
  16. ^ Metamorphoses by Ovid, book 1: «Daphne becomes the laurel bough»
  17. ^ Róheim, Géza (1930): Animism, Magic and the Divine King, London, s. 308
  18. ^ Fontenrose, Joseph (1981): The Delphic oracle: its responses and operations, s. 49.
  19. ^ Lightfoot, J. L. (1999): Parthenius of Nicaea: the poetical fragments and the Erōtika pathēmata, s. 474
  20. ^ Pausanias, x.7.8.
  21. ^ a b Lightfoot, J. L. (overs.; 1999): Parthenius of Nicaea: the poetical fragments and the Erōtika pathēmata, noter til XV, Περὶ Δάφνης, s. 471ff.
  22. ^ Pausanias viii.20.2.
  23. ^ Shipley, G. (2000): «The Extent of Spartan Territory in the Late Classical and Hellenistic Periods», The Annual of the British School at Athens.
  24. ^ Chrimes, K. M. T. (1952): Ancient Sparta: A Re-examination of the Evidence, Manchester University Press, s. 481
  25. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 141
  26. ^ Richardson, Rufus B. (Juli – september 1895): «A Temple in Eretria» i: The American Journal of Archaeology and of the History of the Fine Arts, 10.3, s. 326-337; Auberson, Paul (1968): Eretria. Fouilles et Recherches I, Temple d'Apollon Daphnéphoros, Architecture, Bern. Se også Plutark: Pythiske orakel, 16.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Daphne – bilder, video eller lyd