Spøkelsesstasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
S-Bahn-stasjonen Potsdamer Platz var tidligere en spøkelsesstasjon, men er nå gjenåpnet

En spøkelsesstasjon er en jernbane- eller t-banestasjon, helst under bakken, som ikke er i bruk. Begrepet stammer fra Tyskland i etterkrigstiden, der ordet Geisterbahnhof ble brukt om stasjoner i Berlins t-bane- og forstadsbanesystem som ble stengt da byen ble delt i to.

Berlin[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I august 1961 var det ikke lenger mulig å bevege seg fritt mellom Øst- og Vest-Berlin etter at Berlinmuren ble oppført av den østtyske regjeringen. Også Berlins kollektivtransportsystem, som tidligere hadde betjent begge deler av Berlin, ble delt i to. Noen U- og S-Bahn-linjer betjente kun den ene delen av byen, mens andre linjer ble delt ved grensen, slik at togene ikke lenger ble gjennomgående. Tre linjer (U-Bahn-linjene som i dag er nummerert U6 og U8 og S-Bahn-linjen fra nord til syd, i dagens linjesystem nummerert S1, S2 og S25) gikk imidlertid for det meste gjennom Vest-Berlin, men relativt korte strekninger lå i den østre delen av byen. Disse linjene fortsatte å være åpne for vestberlinere, men togene stoppet ikke på stasjonene som lå innenfor Øst-Berlins grenser. Disse svakt belyste og strengt bevoktede stasjonene fikk snart navnet Geisterbahnhof – spøkelsesstasjoner. Begrepet ble aldri brukt offisielt; på kart fra Vest-Berlin i denne perioden er stasjonene ganske enkelt markert som «Bahnhöfe, auf denen die Züge nicht halten» – stasjoner der togene ikke stopper. På kart fra Øst-Berlin ble verken linjene eller stasjonene vist i det hele tatt.

Denne situasjonen skapte etterhvert flere problemer. De berørte linjene var en viktig del av Vest-Berlins transportnettverk, men det var vanskelig for personell fra den vestlige delen av byen å få gjennomført nødvendig vedlikehold av linjestrekningene som lå innenfor østtysk territorium. Hvis et tog brøt sammen innenfor Øst-Berlins grenser, måtte passasjerene vente på østtysk grensepoliti for å bli eskortert ut. Selv om Øst-Tyskland antydet at de kunne tenke seg å sperre linjene ved grensene og drive egen trafikk, besto denne situasjonen i hele den 28 år lange perioden Berlin var delt.

Spesielle stasjoner[rediger | rediger kilde]

Friedrichstraße stasjon var ikke en spøkelsesstasjon, selv om den ble trafikkert av vestlige linjer og lå innenfor østtysk område. Stasjonen fungerte som en overgangsstasjon mellom linje U6 og flere S-Bahn-linjer. Passasjerene kunne bytte mellom forskjellige plattformer, men måtte ha de nødvendige papirene dersom de ønsket å komme opp til overflaten.

Bornholmer Straße stasjon på S-Bahn var den eneste spøkelsesstasjonen som ikke lå i en tunnel. Stasjonen lå nær muren like ved Bornholmer Straße grensepost. Togene fra Vest-Berlin passerte stasjonen uten å stoppe. Tog fra Øst-Berlin passerte den samme stasjonen like ved på andre spor, separert med et høyt gjerde.

Wollankstraße stasjon ble også berørt av den noe merkelige situasjonen. Stasjonen lå rett innenfor østtysk område, men ble trafikkert av tog fra vestsiden av byen. Stasjonen var likevel åpen for vestberlinere fordi en av utgangene endte i vesttysk område. Stasjonens andre innganger, som var fra Øst-Berlin, ble naturligvis sperret.

Gjenåpninger[rediger | rediger kilde]

Fra gjenåpningen av Jannowitzbrücke.

Jannowitzbrücke (U8) var den første av spøkelsesstasjonene som ble gjenåpnet. Dette skjedde 11. november 1989, to dager etter murens fall. I likhet med stasjonen i Friedrichstraße ble det etablert et kontrollpunkt, der østtysk toll- og grensekontroll ble provisorisk satt opp. Håndskrevne destinasjonskilter ble hengt opp over de gamle fra før 1961, som ikke var oppdatert på 28 år. Den 22. desember 1989 ble Rosenthaler Platz undergrunnsstasjon (i dag U8) gjenåpnet med en lignende ordning.

Senere ble flere stasjoner åpnet. Den 1. juli 1990 kunne alle stasjonene på U6 og U8 åpnes uten kontrollpunkter, siden Øst-Tyskland da tok i bruk vesttysk valuta, og grensekontroll ikke lenger var nødvendig.

Stasjonene som hadde vært stengt, hadde fått stå uforandret gjennom hele den kalde krigen, og utdaterte reklamer og skilt hang fremdeles igjen fra da stasjonene ble stengt i 1961.

I årene som fulgte ble mye arbeid lagt ned i å gjenforene transportnettet i Berlin. I 1995 ble Warschauer Straße gjenåpnet på U1 og U-Bahn-systemet var igjen på samme nivå som før muren. På S-Bahn ble ringen gjenåpnet i 2002, men det er fremdeles strekninger som ikke er åpnet igjen. Fremtiden for disse strekningene er uklar.

Fullstendig oversikt over spøkelsesstasjonene[rediger | rediger kilde]

Listen inkluderer kun stengte stasjoner på østtysk side der vesttyske tog passerte. På begge sider av muren var det andre stasjoner som ble stengt på ubrukte strekninger.

Nordbanen

Nord-syd-tunnelen

U6

U8

Andre byer[rediger | rediger kilde]

Kymlinge tunnelbanestasjon i Sverige har aldri blitt ferdigstilt.

Etter den kalde krigen har begrepet spøkelsesstasjoner også blitt brukt generelt om stasjoner (også utenfor Berlin) som av ulike grunner har blitt forlatt. I Oslo finnes for eksempel to t-banestasjoner, Volvat og Valkyrie plass, som begge har blitt nedlagt på grunn av lavt passasjertall og for korte plattformer. Et annet eksempel er Elisenberg stasjon mellom Skøyen og Nationaltheatret stasjoner i Oslotunnelen, som aldri ble satt i ordinær drift.

I Sverige er det mest kjente eksempelet på en spøkelsesstasjon Kymlinge tunnelbanestasjon som er en stasjon på Stockholms tunnelbane i Sundbyberg. Det var planlagt et boligområde i en skog og man bygget da stasjonen samtidig som banen ble anlagt for å unngå trafikale problemer senere. Området ble imidlertid aldri utbygd og stasjonen står i dag som råkonstruksjon, uten billetthaller, rulletrapper, heiser og annet utstyr.

metroen i Paris finnes det også spøkelsesstasjoner, både i form av nedlagte stasjoner og stasjoner som er bygget, men aldri er blitt tatt i bruk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]