Bon Jovi
 |
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
| Bon Jovi | |||
|---|---|---|---|
|
|||
| Opphav |  New Jersey, USA |
||
| Periode | 1983– | ||
| Sjanger | Alternativ rock, Hard rock, glam metal | ||
| Plateselskap | Island, Mercury | ||
| Nettsted | bonjovi.com | ||
| Medlemmer | |||
| Jon Bon Jovi Richie Sambora David Bryan Tico Torres |
|||
| Tidligere medlemmer | |||
| Alec John Such | |||
|
|
|||
Bon Jovi er et amerikansk rockeband fra Sayreville, New Jersey. Jon startet bandet i 1983, og det består av vokalist og navnebror Jon Bon Jovi (John Francis Bongiovi, Jr), gitarist Richie Sambora, keyboardist David Bryan, trommeslager Tico Torres, samt nåværende bassist Hugh McDonald. Bandets lineup har holdt seg stort sett statisk under deres historie, det eneste unntaket er Alec John Such som sluttet i 1994, som ble uoffisielt erstattet av Hugh McDonald. Bandet ble kjent for å skrive flere berg hymner og oppnådd utbredt anerkjennelse med sitt tredje album, Slippery When Wet, utgitt i 1986. Etter å ha turnert og laget album non-stop på slutten av 1980-tallet, tok bandet en pause etter New Jersey Tour i 1990, hvor Jon Bon Jovi og Richie Sambora begge utga vellykkede soloplater. I 1992 kom bandet med albumet Keep the Faith. Deres 2000 singelen "It's my life", som ble fulgte en ny pause, introdusert med hell bandet til et yngre publikum. Bon Jovi har vært kjent for å bruke forskjellige stiler i sin musikk, noe som viste seg da de inkludert Country for deres 2007 album Lost Highway. Deres siste album, The Circle, ble utgitt den 10. november 2009 i USA. Gjennom sin karriere, har bandet gitt ut elleve studioalbum, tre samlealbum og en live-album, og har solgt 130 millioner plater verden over. De har holdt mer enn 2600 konserter i over 50 land for mer enn 34 millioner fans, og ble innlemmet i Storbritannia Music Hall of Fame i 2006. Bandet ble også hedret med Merket of Merit på American Music Awards i 2004. Jon Bon Jovi og Richie Sambora ble innlemmet Låtskrivere Hall of Fame i 2009.
Innhold |
Medlemmer [rediger]
- Nåværende
- Jon Bon Jovi – vokalist, gitar, piano, munnspill (1983–)
- Richie Sambora – gitar, vokal, talkbox (1983–)
- Tico Torres – trommer, perkusjon (1983–)
- David Bryan – keyboard, vokal (1983–)
med
- Hugh McDonald – bass, vokal (1994–)
- Bobby Bandiera – gitar (2003–) (turnemedlem)
- Lorenza Ponce – fiolin (2006–) (turnemedlem)
- Kurt Johnston – Hawaii-gitar (2006–) (turnemedlem)
- Tidligere
- Alec John Such – bass, vokal (1983–1994)
Biografi [rediger]
Bon Jovi ble lagt merke til i USA da de gav ut sitt første album, Bon Jovi, i 1984. Dette albumet inneholdt deres første hit, «Runaway». Det inneholdt også den eneste sangen som så langt Jon Bon Jovi ikke har vært med på å lage, «She Don't Know Me», en sang Mercury Records ville at de skulle ha med. Etter oppturen med Bon Jovi lagde bandet sitt andre album i rekordfart, 7800 Farenheit. Dette er smeltepunktet for sten, altså «rock». albumet ble ingen stor salgssuksess, men de mistet ikke troa på det de holdt på med.
Tidlig i 1986 kom det store gjennombruddet, Bon Jovi tok verden med storm med gigantselgeren «Livin' on a Prayer» fra det tredje albumet, Slippery When Wet. Albumet gav også flere store hiter som «You Give Love a Bad Name», «Wanted Dead Or Alive», «Raise Your Hands» og «Never Say Goodbye». Med albumet slapp de tre singler: «You Give Love a Bad Name», «Livin' on a Prayer» og «Wanted Dead or Alive». I en periode lå singelen «Livin' on a Prayer» på første plass på topp ti for singler, mens «You Give Love a Bad Name» lå på andreplass, og «Wanted Dead or Alive» lå på syvende plass. Totalt lå albumet hele 94 uker på topp ti i USA. Åtte av disse ukene lå det på første plass. Bon Jovi var mer populære en noensinne. Etter å ha reist seiersrunden verden over på turné, gikk de i studio igjen, resultatet ble nok en gigant av et album, nemlig New Jersey (1988). Med dette albumet viste de at de ikke hadde til hensikt å bli noe døgnflue, også denne gangen fikk de flere store slagere, som «Bad Medicine», «Lay Your Hands On Me», «Living In Sin», «Born To Be My Baby» og «I'll Be There For You». Naturlig nok bar det ut på nok en lang og slitsom turné, Bon Jovi var i røyken som aldri før. De slapp også ut fem singler med dette albumet; «Bad Medicine», «Lay Your Hands on Me» og «Livin' In Sin», «Born To Be My Baby» og «I'll Be There For You».
Interne konflikter innad i gruppa, gjorde at de gikk hver til sitt etter 'New Jersey-turneen. Alle var slitne etter mange års hardt arbeid, en masse konserter og turneer og lite privatliv, de begynte å gå hverandre på nervene. Dessuten ble det et problem av at Jon Bon Jovi hele tiden hadde en såpass dominerende rolle i bandet, og også naturlig nok fikk det meste av mediekjøret og oppmerksomheten.
I 1990 skjedde det endelig noe igjen, selv om det da dreide seg om solo-prosjekter. Jon Bon Jovi ble invitert til å lage filmmusikken for Young Guns II, han fikk også sin skuespiller debut gjennom en statistrolle i filmen. Jons album, Blaze of glory (1991) ble en suksess, tittellåta «Blaze Of Glory» ble en slager. Den fikk Grammy for beste album, Golden Globe for beste filmmusikk, og Oscar for beste filmmusikk. Året etter fulgte Richie Sambora opp med et eget soloalbum. Stranger In This Town gjorde det bare sånn passelig på salgslistene, men han fikk i hvert fall bevist at han kunne klare seg på egen hånd også. Jon og Richie har ofte samarbeidet om materialet til Bon Jovis album, og på soloalbumene kan man høre at de har hver sin genre. Da er det naturlig å tro at det er balansen mellom disse ytterpunktene som gir Bon Jovi sin utpregede stil.
I 1992 var det endelig tid for comeback. Folk hadde ikke glemt dem, og forventningene var store til albumet Keep The Faith. Fansen ble heller ikke skuffa, dette ble et sterkt album med hiter som «Keep The Faith», «In These Arms», «Bed Of Roses» og «I'll Sleep When I'm Dead». Det er også verdt å nevne at låta «Dry County» fra dette albumet, er ansett som en av de store favorittene til svorne Bon Jovi fans. Medlemmene i bandet hadde blitt mer voksne, og de fant fort ut at de kunne legge problemene bak seg og bruke erfaringen til å ikke gå i samme fella igjen.
Nå hadde Bon Jovi mer en nok låter til et «best of»-album, og det kom i 1993. Crossroad inneholdt også 2 nye låter, begge gjorde det bra, spesielt monsterhiten «Always» (singelen har solgte mer en tre millioner da på verdensbasis). Bon Jovi la vekt på at dette albumet ikke var gikk ut for å avslutte karrieren, men for å markere en ny æra i bandets historie. På denne tida ble det også for første og foreløpig siste gang endret på bandet. I 1994 forlot bassist Alec John Such Bon Jovi. Historien angående dette er ikke helt klar, noen kilder tror at Alec sluttet av egen vilje, men de fleste mener at han ikke lenger holdt et høyt nok musikalsk nivå til at han var ønsket lenger. Uansett, så har han aldri offisielt blitt erstattet. Selv om Hugh McDonald (tidligere Meatloaf) siden den gang har spilt bass både på albumene og konsertene, så har han aldri fått status som bandmedlem. Det spekuleres i om dette er for å holde plassen åpen i tilfelle Alec noengang skulle ønske seg tilbake.
Det første albumet med den nye bandsammensetningen ble These Days i 1995. Igjen solgte albumet ganske bra, men de store hitene uteble, selv om «This Ain't A Love Song» gjorde det akseptabelt. Av fansen blir albumet ansett som litt dystert, Bon Jovi hadde beveget seg i en ny retning. Mange mener at dette albumet ble «for vanskelig» for den gjennomsnittlige kjøper, altså at man må gi låtene tid til å synke inn. Uansett, Bon Jovi har alltid trukket fulle hus på turneene sine, så også denne gangen.
Igjen tok bandet en pause fra hverandre, denne gangen mer fredelig, rett og slett fordi de forskjellige medlemmene hadde lyst til å gjøre ting for seg selv. I 1997 kom Jon Bon Jovis andre solo-album, Destination Anywhere. Denne gangen uteble den helt store suksessen, men det var heller ingen fiasko, og Jon fikk vist fram en ny eksperimenterende side av seg selv. Jon benyttet også pausen til å for alvor begynne sin skuespiller karriere, og har siden den gang medvirket i en rekke filmer. Richie Sambora gav også ut sitt andre soloalbum i 1998, Undiscovered Soul, uten at det er så mye mer å si om det, albumet svant så å si ubemerket hen i historien. Det skal også nevnes at David Bryan gav ut to album i denne fem-års pausen, On A Full Moon allerede i 1995, og Lunar Eclipse i 2000. Bon Jovi kom sammen i pausen for å lage en låt til filmen EdTV, ellers gjorde de lite sammen i denne perioden.
I tusenårsskiftet kom også bandet sammen igjen for å lage albumet Crush. Et sterkt comeback ble det, og albumet gav oss monsterhiten «It's My Life» og i tillegg «One Wild Night». Med albumet slapp de ut tre singler, «It's my life», «Say it isn't so» og «Thank you for lovin' me». Året etter kom det første offisielle livealbumet, One Wild Night – Live 1985 – 2001. Bon Jovi er kjent for sine live opptredener, og det var nok på tide med et helt album med klassiske live-låter. Året etter kom nok et studio-album, Bounce. Albumet solgte greit nok, og musikkvideoen til sangen «Everyday» ble en kjempesukssess. Mye av sangene ble laget på grunn av hendelsene den 11. september 2001, og som de sier i sangen «Undivided»: «Where we once were divided, now we stand united, we stand, as one, undivided.» Den 20. oktober 2001 deltok Bon Jovi på konserten til minne om ofrene for terrorangrepet.
Et album som fikk lite oppmerksomhet ble utgitt i 2003, og fikk navnet This Left Feels Right – Greatest Hits With A Twist. Låtene på albumet er tidligere utgitt, men her blir de vist frem på en helt annen måte. Sangene blir tonet ned og vridd og vrengt i alle retninger, elsket av noen, hatet av andre. Bon Jovi fulgte opp i 2004 med samleboksen 100 000 000 Bon Jovi Fans Can't Be Wrong..., rett og slett en samling av låter som aldri har blitt utgitt, i tillegg til andre rariteter og demoer av tidligere hiter. Dette var rene gullgruva for fansen, til og med kritikerne roste materialet i denne boksen.
Det samme året kom albumet Have A Nice Day, som ble godt mottatt. Tittellåta ble en stor hit. I tillegg ble det gjort en countryversjon av den ene låta på albumet. «Who Says You Can't Go Home» som ble nr. 1 på countrylistene i USA, med gjesteopptreden av bandet Sugarland.
19. juni 2007 kom bandets nest siste album, Lost Highway, med hiter som for eksempel «Summertime».
18. juni 2008 kom Bon Jovi til Ullevaal Stadion i Oslo. Dette var den eneste konserten de skulle spille i Norge på denne verdensturneen som har navnet Lost Highway.
15. juni 2011 kom Bon Jovi tilbake til Ullevaal Stadion i Oslo i forbindelse med bandets nye greatest hits-turné.
Diskografi [rediger]
- Bon Jovi (Mercury – 1984)
- 7800 Fahrenheit (Mercury – 1985)
- Slippery When Wet (Mercury – 1986)
- New Jersey (Mercury – 1988)
- Keep the Faith (Mercury – 1992)
- Cross Road (Samlealbum Mercury – 1994)
- These Days (Mercury – 1995)
- Crush (Island – 2000)
- One Wild Night Live 1985–2001 (konsertalbum Island – 2001)
- Bounce (Island – 2002)
- This Left Feels Right (Island – 2003)
- 100,000,000 Bon Jovi Fans Can't Be Wrong (Island 2004)
- Have a Nice Day (Island – 2005)
- Lost Highway (Island – 2007)
- The Circle (Island – 2009)
- Bon Jovi – GREATEST HITS (Island – 2010)
- What About Now (Island - 2013)
