Mikhail Speranskij
| Mikhail Speranskij | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. jan. 1772[1][2][3] Tsjerkutino[2] | ||
| Død | 11. feb. 1839[1][2][3] (67 år) St. Petersburg[4] | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann, politiker, jurist, filosof | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | St. Vladimir Seminary Feofanovskaya St. Petersburgs teologiske akademi | ||
| Barn | Elisabeth Bagreèff-Speransky | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Tikhvin gravlund | ||
| Medlem av | Vitenskapsakademiet i St. Petersburg | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
1. klasse av Sankta Annas orden
3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Order of Saint John of Jerusalem Sankt Vladimirs orden | ||
Mikhail Mikhajlovitsj Speranskij (russisk: Михаил Михайлович Сперанский; født 1. januarjul./ 12. januar 1772greg., død 11. februarjul./ 23. februar 1839greg.) var en russisk greve og politiker. Speranskij var rådgiver til tsar Aleksander I og hans etterfølger Nikolaj I og har av noen blitt kalt for grunnleggeren av russisk liberalisme.
Unge år[rediger | rediger kilde]
Mikhail Speranskij var sønn av en landsbyprest og tilbrakte sin ungdomstid ved en teologisk skole i St. Petersburg hvor han etterhvert ble professor i matematikk og fysikk. Hans strålende intellekt fikk regjeringens oppmerksomhet og ble sekretær for prins Kurakin. Speranskij ble snart kjent som den mest kompetente i tsarveldets administrasjon.
Den viktigste fasen i hans karriere begynte i 1808 da tsar Aleksander I tok han med til kongressen i Erfurt hvor han hadde direkte kontakt med Frankrikes Napoleon, sistnevnte beskrev han som det eneste klare hode i Russland og etter påtrykk fra tsaren hadde Speranskij flere diskusjoner med Napoleon om administrativ reform. Speranskijs reformforslag var et konstitusjonelt system som bygde på en serie med Dumaer i distrikt, provins og til sist for hele landet. Som en balanserende makt mellom tsaren og dumaen skulle det utnevnes et statsråd.
Mikhail Speranskij la frem planen i 1809, men den var stort sett dødfødt, den eneste delen som ble realisert var riksrådet som begynte sin virksomhet i januar 1810. Planen la imidlertid et grunnlag for videre russisk konstitusjonell tenkning under resten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Den riksduma som ble opprettet i 1905 bar det navnet Speranskij foreslo og etableringen av institusjoner for lokalt selvstyre (zemstvo) i år 1864 var enda et av hans reformforslag. Speranskijs arbeid bar frukt i form av Finlands og Polens forfatninger, som ble godkjent av tsar Aleksander I.
Fall fra makten[rediger | rediger kilde]
Fra 1809 til 1812 var Mikhail Speranskij tsarens mektigste rådgiver, med de begrensninger Aleksander Is mistenksomhet og lunefulle humør gav. Speranskij erstattet tsarens tidligere favoritter og var i praksis tsarens eneste minister, han fikk seg forelagt alle sentrale saker og avgjorde de i samråd med tsaren. Selv den tidligere så mektige krigsministeren Aleksej Araktsjejev ble skjøvet i bakgrunnen. Mikhail Speranskij brukte sin enorme innflytelse hos tsaren uten å skjele til personlige interesser, han var en idealist, men i det lå grunnlaget for hans fall fra makten.
Tsar Aleksander var også en idealist, men hans idealer var sentrert om han selv. Hans mistro til begavelser som stilte han i skyggen ble for en tid avvæpnet av Speranskijs sjarmerende personlighet, men etterhvert oppdaget han at han var et middel i Speranskijs mål for å revitalisere Russland. I 1810 og i første halvdel av 1811 var Speranskij fremdeles i maktens sentrum og var tsarens fortrolige i det hemmelige diplomatiet som utfoldet seg i tiden før den fransk-russiske alliansen brøt sammen.
Speranskij hadde imidlertid i tsarens øyne gjort et alvorlig feiltrinn, han var ivrig frimurer og fikk ideen om å legalisere ordenen i Russland, blant annet for å utdanne og høyne nivået blant prestene i den russisk-ortodokse kirke. Tsaren samtykket i legaliseringen av frimurerne, men han var skeptisk til hemmelige selskap og Speranskijs avbrutte plan bidro til at presteskapet sluttet seg til hans fiender.
Rett før utbruddet av Napoleons angrep på Russland fikk tsaren ideen om å gjøre Speranskij til syndebukk, for å øke sin egen popularitet. Ved en slik manøver vant også tsaren sympati fra den konservative delen av befolkningen, de var ansett som regimets sterkeste støttespillere ved en invasjon fra det revolusjonære Frankrike. Speranskijs egne feil gav det endelige støtet, han var omgitt av spioner som rapporterte til tsaren om hans kritikk av keiserens handlinger, blant dem at han rådet Aleksander I til å ikke ta kommando over styrkene under det forventede angrep fra Napoleon.
En rekke personer ved hoffet, blant de storhertuginne Katharina Pavlovna, Ignaz Aurelius Fessler, Nikolaj Karamzin og den finske (opprinnelige svenske) greven Gustaf Mauritz Armfelt intrigerte for å involvere Speranskij i beskyldninger om landsforræderi. Tsar Aleksander støttet ikke beskyldningene, men han gjorde Speranskij ansvarlig for egen manglende popularitet og i mars 1812 ble han avsatt fra sin stilling.
Videre karriere under Nikolaj I[rediger | rediger kilde]
Mikhail Speranskij ble igjen tatt inn som embetsmann i 1816, da som generalguvernør over Sibir og i 1821 ble han igjen medlem av statsrådet. I 1826 ble Speranskij av tsar Nikolaj I utnevnt som leder av andre kontor i det keiserlige kanselli, ansvarlig for utarbeidelse og publisering av landets lover. Mikhail Speranskijs arbeide med lovverket gav som resultat at Russlands samlede lover ble publisert i 1833.
Speranskij ble utnevnt til greve i 1839, hans datter fikk også beholde tittelen inn i hennes ekteskap.
Mikhail Speranskij døde i St. Petersburg den 23. februar 1839. Etter sin død ble han brukt av den store russiske dikteren Leo Tolstoj som en av karakterene i romanen Krig og fred.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c RBS / Speranskij, Mikhail Mikhajlovitsj, besøkt 17. september 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b ESBE / Speranskij, Mikhail Mikhajlovitsj, besøkt 17. september 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Сперанский Михаил Михайлович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Raeff, Marc. Michael Speransky : statesman of imperial Russia, 1772-1839 (1957). The Hague: Nijhoff
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Om Mikhail Speranskij, fra Nordisk familjebok (2. opplag, 1919)
- Utfyllende biografi over Mikhail Speranskij (russisk), (pdf)