Dobermann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dobermann
Dobermann, dobermann-pincher
Dobermann
Hundetype Vakt- og vokterhund
Opprinnelse Tyskland Tyskland
Egenskaper Bruks- og familiehund
Forventet livsløp 8-10
Størrelse Stor (32-45 kg)
Passer for Erfarne hundefolk
Anerkjennelser
FCI Gruppe 2, seksjon 1a
AKC Working
CKC Working
KC Working
UKC Guardian dogs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Dobermann er en tysk hunderase som ble skapt i området rundt den lille byen Apolda i Weimarer Land i Thüringen1860-tallet. Tidligere var denne hunden kjent som dobermann-pinscher.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Dobermann

Karl Friedrich Louis Dobermann (2. januar 1834-9. juni 1894) var skatteoppkrever og hundefanger. Han skapte denne hunden utelukkende for å beskytte seg selv og egne interesser. Dobermann ble opprinnelig avlet fram med tanke på å forsvare seg mot andre mennesker.

Rasen som sådan er opprinnelig et produkt av kryssavl med weimaraner, tysk pinscher og vorstehhund. Siden ble også beauceron og muligens greyhound og manchester terrier krysset inn. Noen hevder også at rottweiler og schäferhund ble krysset inn, men dette er mer usikkert og kan for rottweilerens del ha sammenheng med likheten i pelsfarge og aner å gjøre. Når det gjelder schäferhund har dette trolig sammenheng med at Dobermann selv benyttet slike hunder til beskyttelse før han skapte denne nye hunderasen.

Karl Friedrich Louis Dobermann viste for første gang fram sin nye hunderase på et hundemarked i Apolda i 1863. Rasen ble første gang anerkjent som sådan i 1895, men den første rasestandarden ble imidlertid ikke fastlagt før i 1910. Det er noe usikkert når den første hunden kom til Norge, men Norsk Dobermann Pincher Klub (nå Norsk Dobermann Klub) ble stiftet i 1922. Klubben utgir sitt eget medlemsblad, Dobermannposten, som har vært utgitt siden 1939.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Dobermann er en kvadratisk, muskuløs og velproporsjonert stor hund med kort glatt sort eller mørk brun pels med karakteristiske brune (tan) markeringer. Ingen underull. Før i tiden hadde gjerne denne hunden kupperte ører og hale, men dette er ikke lenger tillatt i Norge. Hannhunder veier gjerne 40-45 kg og blir ca. 68-72 cm i skulderhøyde. Tispene veier gjerne ca. 32-35 kg og blir ca. 63-68 cm i skulderhøyde.

Hodet er langt, tørt og kraftig, noe kileformet og har høyt ansatte hengende mellomstore ører. Halsen er relativt lang, tørr og muskuløs. Kraftfullt frambryst og godt utviklet brystkasse. Kort, men kraftig rygg. Opptrukket buk og godt avrundet kryss. Halen er middels lang, høyt ansatt og tynn. Lemmene er kraftfulle med godt definerte haser. Korte kompakte labber.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Dobermann ble opprinnelig avlet fram som en såkalt schutzhund, men den har hele tiden også vært regnet som en ypperlig brukshund, og da spesielt som vakthund og politihund. I senere år har den også blitt en stadig mer populær familiehund og utstillingshund.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Dobermann har ikke vært regnet som en god familiehund, men dette er i ferd med å endre seg. Siden begynnelsen på 1990-tallet har rasen fått et markant bedre gemytt, takket være bevisst avl på slike egenskaper. Den er fortsatt kjent for å være dominant overfor andre hunder, men ikke i samme grad som tidligere. Doberman er ingen typisk rase for nybegynnere, men vil trolig utgjøre en ypperlig familiehund for erfarne og bevisste hundefolk.

Som hund er den impulsiv, livlig, modig, energisk og vaktsom. Den trenger en tydelig leder, klare grenser og strikt, men tålmodig dressur. Dobermann trenger en god del mosjon og oppgaver for å trives maksimalt. Den regnes som lettlært og svært lojal.

Dobermann ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.[1] Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Dobermann kan derfor vise aggresjon mot fremmede.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hart, B.L. and Hart, L.A. (1985) Selecting pet dogs on the basis of cluster analysis of breedbehavior profiles andgend er. Journal of the American Veterinary Medical Association 186, 1181–1185.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]