Klimaskepsis: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til

På linje

Sideversjonen fra 24. apr. 2007 kl. 20:27

Klimaskepsis har blitt vanlig som betegnelse på det syn at det menneskeskapte bidraget til den globale oppvarmingen er uvesentlig og/eller at reduksjonen av klimagassutslipp ikke er veien å gå for å begrense effekten av den globale oppvarmingen. Det er overveiende klimatologiske legfolk som betegner seg selv som klimaskeptikere. Ytterst få klimaforskere velger denne betegnelsen.

Betegnelsen

Selv om betegnelsen «klimaskepsis» har blitt vanlig, er den egentlig misvisende. Personer som betegner seg som klimaskeptikere er ikke skeptiske til klima som sådant, men til en spesifikk vitenskapelig hypotese: at den inneværende globale oppvarmingen er overveiende menneskeskapt. Alternativt aksepteres denne hypotesen, mens det som angripes er konklusjonen: at global oppvarming kan eller bør begrenses ved å redusere utslipp av klimagasser.

Betegnelsen er også uheldig siden den antyder at bare forskere som forkaster hypotesen om den menneskeskapte globale oppvarmingen, er skeptiske. Det er ikke tilfellet, siden forskere som aksepterer denne hypotesen, i utgangspunktet er like skeptiske. Skeptisisme er en nødvendig del av den (natur)vitenskapelige metode, som innebærer at enhver forsker prøver å motbevise hypoteser. Med mindre en forsker fusker, er han eller hun m.a.o. veldig skeptisk til enhver hypotese inntil det motsatte er bevist.

Ulike former for klimaskepsis

Klimaskepsis kan i prinsippet skyldes tre ulike faktorer, selv om grensen mellom disse kan være svært flytende:

Vitenskapelig uenighet. – Blant klimaforskerne finnes det ytterst få klimaskeptikere. Én grunn er den ovennevnte, nemlig at begrepet «klimaskeptiker» er upresist. Hovedgrunnen er imidlertid at det er et tallmessig ubetydelig mindretall av klimaforskere som er uenig i hypotesen om den antropogene (menneskeskapte) globale oppvarmingen. Det fins selvfølgelig mye vitenskapelig uenighet om mange klimatologiske detaljer. Men denne uenigheten berører ikke spørsmålet om hva den inneværende globale oppvarmingen skyldes. At denne er overveiende menneskeskapt, betviles av veldig få klimaforskere.
Politisk uenighet. – En del klimaskeptikere angriper ikke de klimatologiske resultatetene, men de politiske konklusjonene som vanligvis avledes fra de førstnevnte. Det betviles altså ikke at en global oppvarming finner sted, og at menneskelige utslipp av klimagasser utgjør en viktig årsak til denne. Derimot argumenteres det at reduksjoner av klimgassutslipp har ulemper eller kostnader som ikke veier opp for fordelene eller gevinstene. Ett slikt argument er at pengene som brukes til reduksjon av klimagassutslipp, gjør bedre nytte hvis de brukes til å betale kostnadene ved et varmere klima.^[1] Også denne holdningen representerer et minoritetssyn blant vitenskapsfolk (som i dette tilfellet ikke er klimatologer, men samfunnsgeografer og økonomer).
Misforståelser. – Mange utslag av klimaskepsis skyldes derimot rett og slett misforståelser. Klimasystemenes kompleksitet innebærer at legfolk ikke kan etterprøve klimaforskernes resultater. Derfor kan enkelte feiloppfatninger være svært seiglivete. Noen vanlige misforståelser oppklares under.

Ulike motivasjoner bak klimaskepsis

Klimaskeptiske holdninger kan bygge på flere ulike motiver. Blant klimaforskere som er uenige i flertallsmeningen, vil selvfølgelig denne uenigheten i seg selv kunne være grunn nok.

Når derimot klimatologiske legfolk er klimaskeptikere, ligger det ofte et politisk interesse i å betvile den antropogene globale oppvarmingen. Motivene kan være så forskjellige som partipolitisk, økonomisk eller rett og slett emosjonelt.^[2] For en politiker er det f.eks. lite fristende å sette i verk upopulære tiltak som reduserer klimagassutslipp. Selv om dette kan være til alles beste i det lange løp, vil det i det korte løp kunne føre til et valgnederlag til fordel for mer klimaskeptiske partier (jf. allmenningens tragedie). For en bedriftsleder i en bransje som er ansvarlig for store klimagassutslipp (f.eks. olje- eller bilindustrien), vil det likeså være bedrifts- og personøkonomisk lønnsomt å så tvil om den globale oppvarmingen.

I noen tilfeller kan politiske interesser føre til at samfunnsaktører opptrer klimaskeptisk mot bedre vitende. Dette blir ikke minst tydelig når de samme personene skifter strategi hver gang deres utsagn har blitt avkreftet av klimaforskere. I det siste har man f.eks. kunnet se at mange klimaskeptikere skiftet bort fra å betvile menneskets effekt på den globale oppvarmingen, og mot en kritikk av tiltakene som skal begrense effektene av den globale oppvarmingen.^[3]

Utvalgte misforståelser

«Menneskelige utslipp står bare for 1 % av CO₂-mengden»

Påstanden er både feil og villedende. Den er feil fordi 27 % av karbondioksidet som befinner seg i atmosfæren i dag (2007), kommer fra menneskelige utslipp.^[4] (Mengden øker dessuten for tiden med 0,5 prosentpoeng per år.^[5]

Men selv om påstanden hadde vært sann, er den likevel villedende. Grunnen er at karbondioksidet inngår i et naturlig kretsløp (karbonkretsløpet), der det forbrukes like mye som det produseres. De menneskelige utslippene forstyrrer denne balansen (uansett størrelsesorden), fordi produksjonen av CO₂ økes, mens forbruket er uendret (eller til og med avtar pga. avskogning).

«De norske utslippene utgjør bare noen få promille»

Påstanden er sann, men villedende. Norge står for tiden for 1,7 ‰ av de menneskeskapte karbondioksid-utslippene.^[6] Men med over 200 land på jorden skulle man ikke forvente annet enn at hvert land bare står for noen promille av et globalt fenomen. Dette gjør det generelt vanskelig å finne forpliktende løsninger på globale problemer (jf. allmenningens tragedie).

Ser man derimot på Norges relative bidrag, dvs. CO₂-utslipp per hode, viser det seg at Norge slipper ut mer enn dobbelt så mye som befolkningen skulle tilsi, dvs. 2,70 tonn mot verdensgjennomsnittet på 1,14 tonn (målt i tonn karbon per person per år).^[7]

«Liv hadde vært umulig uten CO₂»

Påstanden er sann, men irrelevant. Livet – i hvert fall de fleste av livsformene vi kjenner til fra jorden – er avhengig av organiske karbonforbindelser. Disse dannes av planter gjennom fotosyntese av karbondioksid og vann. Dette har imidlertid ingen relevans for klimapolitikk, siden det ikke er noe mål å «avskaffe» all CO₂. Målet er å stabilisere atmosfærens CO₂-konsentrasjon.

«Hvis CO₂-utslippene må begrenses, kan vi like gjerne slutte å puste»

Alle organismer (bortsett fra enkelte bakterier) puster ut karbondioksid. Dette betyr imidlertid ikke at vi bør slutte å puste (selv om vi hadde kunnet det). Alt karbondioksidet som vi puster ut, kommer fra karbonholdige forbindelser som vi har tatt opp gjennom næringen (karbohydrater, fett eller proteiner). Denne næringen stammer fra planter. (Hvis den stammer fra dyr, har disse i sin tur fått næringen direkte eller indirekte fra planter.) Når planter produserer karbohydrater, forbruker de nøyaktig like mye CO₂ som vi puster ut når kroppen vår senere forbrenner de samme karbohydratene. Vårt åndedrett inngår altså i karbonkretsløpet, der det til enhver tid produseres like mye som det forbrukes.

CO₂ fra fossile energikilder er problematisk ikke av den grunn at dette karbondioksidet på noen måte er forskjellig fra annet CO₂, men fordi det ikke finnes noe CO₂-forbruk som kompenserer for utslippene.

«Klimaet har alltid variert»

Klimaet er ikke noen uforanderlig størrelse, men i stadig endring. Dette har klima til felles med alle naturlige prosesser. Klimaet har både opplevd store endringer i et tusenårsperspektiv (f.eks. istider og mellomistider) og mindre svingninger i et kortere perspektiv (år til tiår). Spørsmålet er altså ikke om variasjon er naturlig (her er svaret opplagt ja), men hvor mye variasjon som er naturlig. Forskningen de siste tiårene har vist at klimaet har blitt mer variabel gjennom menneskelig påvirkning gjennom de siste 200 år.^[8] Dette betyr ikke at all variasjon vi ser i dag, skyldes mennesket, men at en økende andel av variasjonen er menneskeskapt.

«Det har vært varmere før»

Påstanden er sann og uvesentlig. I eemtiden (for 120 000 år siden) har klimaet vært ca. 2°C varmere enn i dag.^[9] Også for omlag tusen år siden var en mindre varmeperiode, der det i Europa kan ha vært nesten like varmt som i dag. Den globale gjennomsnittstemperaturen var derimot mest sannsynligvis lavere den gang enn det siste tiåret.^[10]

Grunnen til at den tidligere varmere temperaturen er uinteressant for dagens klimadebatt, er at det som bekymrer i dag, er konsekvensene av den globale oppvarmingen, ikke oppvarmingen i seg selv. Konsekvensene for vår egen art er mye større i dag enn den var for ett eller 120 tusen år siden – av den enkle grunn at jorden er ca. 25 ganger (resp. mange tusen ganger) tettere befolket nå enn den gang.^[11]

Før kunne folk forflytte seg oppover i landskapet uten større problemer når havnivået steg. I dag er dette umulig fordi det allerede bor folk overalt. Når havet begynner å fordrive folk i dag, vil middelalderens folkevandringstid blekne mot de menneskemassene som må forflyttes.^[12] Og mens det i middelalderen ikke fantes noe FN som forhindret folkemord, vil det i dag av de fleste oppfattes som uakseptabelt at et folk på flukt utrydder et annet folk som «er i veien» (eller omvendt). Problemene er m.a.o. formidable, noe som ufarliggjøres ved å sammenligne med tidligere årtusener.

En annen forskjell fra tidligere varmeperioder er at den inneværende oppvarmingen skjer mye raskere enn vanlig.^[13] Dette betyr også at mange flere dyre- og plantearter vil dø ut denne gang enn tidligere, fordi endringene skjer for raskt til at artene kan tilpasse seg.

«Global oppvarming kan også skyldes naturlige prosesser»

Som sagt har klimaet variert til alle tider. Endringene som skjedde før den industrielle revolusjonen, må dermed nødvendigvis ha vært «naturlige». Men av dette følger det ikke at også nåtidens oppvarming kan være naturlig. Klimatologer kan til en stor del forklare tidligere tiders klimaendringer ved hjelp av naturlige prosesser, som solens aktivitet, jordens avstand og helning i forhold til solen, vulkansk aktivitet, havstrømninger m.m.^[14] Disse prosessene virker også i dag inn på klimaet, men – og det er det vesentlige – de er ikke tilstrekkelige til å forklare oppvarmingen som har skjedd etter ca. 1900.^[15]

Det er altså sant at en global temperaturøkning kan skyldes naturlige prosesser. Men det er ikke sant at disse prosessene kan forklare den inneværende globale oppvarmingen. Denne skyldes overveiende menneskelige utslipp av klimagasser.

«Drivhuseffekten er bare en teori og ikke bevist»

Påstanden er sann, men bygger på en misforståelse av hvordan vitenskap fungerer. Begrepet teori brukes i vitenskapsteorien for en godkjent vitenskapelig forklaring. (At sammenhengen mellom f.eks. karbondioksid og temperatur betegnes som teori, er altså et kvalitetsstempel og ikke en mangel.)

Enda viktigere er det at naturvitenskap ifølge den rådende vitenskapsteoretiske oppfatningen ikke evner å bevise noe som helst med absolutt sikkerhet. Alle vitenskapelige utsagn kan etter hvert vise seg å ha vært falske. Dette er ikke spesielt for drivhuseffekten, men gjelder alle typer vitenskapelige utsagn.^[16] I naturvitenskaper opererer man derfor ikke med begrep som bevis eller sannhet, men med støtte for eller imot hypoteser og teorier. Teorien om at den globale oppvarmingen skyldes menneskelig påvirkning, har fått massiv støtte gjennom forskningen gjennom de siste hundre år.^[17] Likevel vil ikke en klimaforsker kalle teorien for bevist. Grunnen er rett og slett ulik språkbruk i vitenskapen og i hverdagsspråket.

Det finnes imidlertid en grunn til at begrepet bevis unngås av forskere: Enhver vitenskapskvinne eller -mann bør være på vakt mot å bli forutinntatt for eller imot en teori. En forsker skal derfor alltid prøve å motbevise sine hypoteser og teorier, ikke å lete etter støtte for dem. Hvis de ikke lykkes å motbevise teorien, selv om de har prøvd, gir dette mye mer støtte enn om de selektivt bare hadde prøvd å «bevise» den. Derfor kan enhver klimaforsker betegnes som «klimaskeptiker» – et begrep som motstanderne av flertallsmeningen prøver å reservere for seg selv.

«Hvorfor skal man tro på forskerne hvis disse er uenige seg imellom og noen til og med spår en ny istid?»

Uten uenighet mellom vitenskapsfolk stopper vitenskapen opp. Derfor er uenighet – vitenskapsteoretisk sett – av det gode. Når det gjelder klimadebatten, bør man imidlertid skille mellom ulike typer uenighet:

De fleste klimaforskere er uenige seg imellom i ulike detaljer som gjelder forklaringer, tolkninger og langtidsprognoser. I disse ulike oppfatningene ligger samtidig motivasjonen til å forske mer, for å overbevise kollegene. Det er slik god vitenskap fungerer. Å bruke denne typen uenighet i klimadebatten er uredelig, av den grunn at den er uten betydning for klimapolitikken. Selv om forskere f.eks. kan være uenige om temperaturen om hundre år vil være 2°C eller 4°C varmere enn i dag, er de fremdeles enige om at temperaturen vil øke betraktelig. Klimapolitikken bygger m.a.o. utelukkende på resultater som det er bred uenighet om, nemlig at temperaturøkningen gjennom de siste hundre år overveiende skyldes mennesket, at temperaturen vil fortsette å øke, og at en reduksjon av klimagassutslipp vil gjøre en forskjell.
Det fins også enkelte klimaforskere som er uenige i noen av disse hovedkonklusjonene. Slike fins det for det første i alle vitenskaper. For det andre utgjør de i drivhuseffektens tilfelle en forsvinnende minoritet. Å stole på denne minoriteten ville være som å la være å bygge og bruke satellitter bare fordi det fins et fåtall astrofysikere som fremdeles mener at relativitetsteorien er feil.
Teorien om at det vil komme en ny istid, er ikke uforenlig med teorien om global oppvarming. Grunnen er at tidshorisonten for disse to teoriene er helt forskjellige. Den globale oppvarmingen skjer akkurat nå, har skjedd i noen tiår og vil fortsette i en god del tiår til. Istiden vil uansett ikke begynne før om noen hundre år, og vil trenge noen hundre år til for å nå sitt maksimum. Enkelte forskere har til og med hevdet at den neste istiden vil fremskyndes av den nåværende globale oppvarmingen.^[18] Men dette avvises nå av de fleste klimatologer.^[19] Men selv om så skulle skje, må menneskeheten altså først leve med konsekvensene av den globale oppvarmingen.

«Utslippsreduksjoner er politisk og ikke vitenskapelig begrunnet»

Påstanden er korrekt i og med at vitenskap handler om deskriptive utsagn (hvordan ting faktisk er), mens politikk handler like mye om normative utsagn (hvordan ting bør være). Ifølge er–bør-dikotomien kan ikke normative utsagn utledes av faktiske utsagn alene, men bare sammen med normer eller verdier. Dette gjelder i alle politiske og vitenskapelige områder på samme måte, og er ikke noe særtrekk ved den globale oppvarmingen.

Den (politiske) konklusjonen «vi bør redusere CO₂-utslippene» bygger altså ikke bare på klimaforskningens (deskriptive) resultater, men også på et (normativt) ønske om å skåne menneskeheten for store «natur»katastrofer som kunne ha vært unngått. Kombinerer man klimaforskernes resultater med andre verdier, kan man altså ende opp med andre politiske konklusjoner. I et verdisyn som setter kortsiktig økonomisk gevinst over tap av menneskeliv, kan man f.eks. utmerket kombinere den globale oppvarmingen med et ønske om økte CO₂-utslipp. Det er imidlertid få, om noen, politikere som eksplisitt ønsker å forsvare dette verdisynet, selv om en god del politikere åpenbart sympatiserer med konklusjonen.

«Det er uklokt å bygge politiske avgjørelser på en teori før det har blitt forsket nok»

Påstanden kan ha sin generell berettigelse, men i drivhuseffektens tilfelle har man faktisk forsket nok – for lenge siden.^[20]

Vitenskapelig sett er det mange åpne spørsmål som det lønner seg å forske mer på. Men disse spørsmålene gjelder detaljer som ikke er av betydning for klimapolitikken.

Enkelte «klimaskeptikere» hevder likevel at kunnskapen som taler for å redusere CO₂-utslipp, ikke er god nok. Spørsmålet som ofte underslås i denne sammenheng, er: Er kunnskapen som taler imot å redusere CO₂-utslipp, god nok? Det er den ikke. Begge valg trenger i utgangspunktet like god begrunnelse. Begrunnelsen for å redusere CO₂-utslipp er per i dag mye bedre enn begrunnelsen for ikke å redusere CO₂-utslipp. Dette har to grunner:

Vitenskapsfolk godtar en hypotese vanligvis først når sjansen for at den er feil, er lavere enn 5 % (såkalt type-I-feil). Politiske avgjørelser bygger derimot heller på den mest sannsynlige av to hypoteser – altså når sjansen for at den er feil, er lavere enn 50 %. Bruker man de vitenskapelige standardene også i politikken, har man altså en stor sjanse for type-II-feil (dvs. å forkaste den alternative hypotesen selv om den er sann).
Når enkelte klimaforskere tviler på enkelte prognoser av kollegene sine, tviler de m.a.o. på at feilsannsynligheten er så lav som 5 %. Det fins derimot ingen klimaforsker som mener at feilsannsynligheten er i nærheten av – eller til og med større enn – 50 %. Her kolliderer altså vitenskapsfolks krav om nøyaktighet med samfunnets ønske om enkle svar. (Se også statistisk feil.)
Sannsynligheten for at en teori er feil, er ikke det eneste som bør styre politikken. Med tanke på at sikker viten ikke fins i vitenskapen, må man av og til ta avgjørelser på usikkert datagrunnlag. Her må man ikke bare ta hensyn til alternativenes sannsynlighet, men også til farene som følger av å ha tatt feil avgjørelse (risikoavveining). I drivhuseffektens tilfellet gjelder: Farene ved å redusere CO₂-utslipp, selv om teoriene bak skulle være feil, er forholdsvis små. Farene ved ikke å redusere CO₂-utlipp, selv om teoriene bak skulle være sanne, er uforholdsmessig mye større.

Selv hvis det klimatologiske datagrunnlaget hadde vært utilstrekkelig (noe det ikke er), tilsier m.a.o. føre-var-prinsippet at utslipp av klimagasser bør reduseres.

«Global oppvarming er ikke bare negativ»

Den globale oppvarmingen gir og vil gi ulike utslag på ulike steder.^[21] Lokalt og regionalt vil derfor klimaet endre seg i retning av hva mange vil oppfatte som «bedre vær». Høyere temperatur i Norge vil f.eks. ikke umiddelbart oppfattes som truende. Om slike lokale forbedringer kan veie opp for en økende hyppighet av «natur»katastrofer (orkaner^[22], ørkenspredning^[23], oversvømmelser^[24] m.m.), er derimot i beste fall tvilsomt.

Man kan heller ikke slå seg til ro med at klimasonene bare vil forskyve seg mot polene. Globalt sett innebærer den globale oppvarmingen nemlig mindre «vennlig» klima, både fordi klimasonene også blir smalere^[25] og fordi forekomsten av ekstremt vær vil øke i alle klimasoner.^[26] Andelen dyrkbar jord vil også avta, siden jordsmonnet ikke er like bra i landområdene som i dag er for kalde for jordbruk.^[27]

Referanser

^ Lomborg, B., red. (2006). How to Spend $50 Billion to Make the World a Better Place. Cambridge University Press. [«Bjørn Lomborg and his economist colleagues have produced a fascinating and unexpected consensus, which can start a debate about global priorities: Should we prioritize a costly and uncertain attempt to reduce effects of global warming in a hundred years time while millions are dying for lack of mosquito nets or condoms? (Matt Ridley, author of Nature via Nurture)»]
^ O'Connor, R.E., m.fl. (2002). «Who wants to reduce greenhouse gas emissions?». Social Science Quarterly. 83: 1–17.
Leiserowitz, A. (2006). «Climate change risk perception and policy preferences: the role of affect, imagery, and values». Climatic Change. 77: 45–72. doi:10.1007/s10584-006-9059-9.
Norgaard, K.M. (2006). «'We don't really want to know': environmental justice and socially organized denial of global warming in Norway». Organization and Environment. 19: 347–370. doi:10.1177/1086026606292571.
Zahran, S., m.fl (2006). «Climate change vulnerability and policy support». Society and Natural Resources. 19: 771–789. doi:10.1080/08941920600835528.
^ Hopkin, M. (2007). «Climate sceptics switch focus to economics». Nature. 445: 582–583. doi:10.1038/445582a.
^ Etheridge, D.M., m.fl. (1996). «Natural and anthropogenic changes in atmospheric CO₂ over the last 1000 years from air in Antarctic ice and firn». Journal of Geophysical Research, D, Atmospheres. 101: 4115–4128. doi:10.1029/95JD03410. Denne artikkelen er én blant mange som dokumenterer at det før-industrielle CO₂-nivået lå rundt 280 ppm. Det nåværende nivået oppdateres jevnlig i referansen som følger under.
^ Tans, P. (2007). «Trends in Atmospheric Carbon Dioxide». U.S. Dept. of Commerce, National Oceanic and Atmospheric Administration, Earth System Research Laboratory. Besøkt 10.4.2007. )
^ Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2006). «Ranking of the world's countries by 2003 total CO₂ emissions». Trends: A Compendium of Data on Global Change. Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy. Ekstern lenke i |artikkel=, |title= (hjelp)
^ Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2006). «Ranking of the world's countries by 2003 per capita fossil-fuel CO₂ emission rates». Trends: A Compendium of Data on Global Change. Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy. Ekstern lenke i |artikkel=, |title= (hjelp)
^ Seneviratne, S.I., m.fl. (2006). «Land–atmosphere coupling and climate change in Europe». Nature. 443: 205–209. doi:10.1038/nature05095.
^ Kaspar, F., m.fl. (2005). «A model-data comparison of European temperatures in the Eemian interglacial». Geophysical Research Letters. 32 (L11703). doi:10.1029/2005GL022456.
^ D'Arrigo, R., Wilson, R., og Jacoby, G. (2006). «On the long-term context for late twentieth century warming». Journal of Geophysical Research, D, Atmospheres. 111 (D03103). doi:10.1029/2005JD006352.
^ Boyden, S. (1992). Biohistory: The Interplay between Human Society and the Biosphere. Park Ridge: Parthenon. [Bind 8 av Man and the Biosphere Series]
^ Byravan, S., og Rajan, S.C. (2006). «Providing new homes for climate change exiles». Climate Policy. 6: 247–252.
^ Salinger, M.J. (2005). «Climate variability and change: past, present and future – an overview». Climatic Change. 70: 9–29. doi:10.1007/s10584-005-5936-x.
^ Houghton, J. (2004). Global warming: the complete briefing (3 utg.). Cambridge University Press.
^ Meehl, G.A., m.fl. (2003). «Solar and greenhouse gas forcing and climate response in the twentieth century». Journal of Climate. 16: 426–444. doi:10.1175/1520-0442(2003)016<0426:SAGGFA>2.0.CO;2
^ Popper, K.R. (1934). Logik der Forschung. Zur Erkenntnistheorie der modernen Naturwissenschaft. Wien: Springer.
^ IPCC, red. (2001). Climate change 2001: the scientific basis. Cambridge University Press.
^ Johnson, R.G. (1997). «Ice age initiation by an ocean–atmospheric circulation change in the Labrador Sea». Earth and Planetary Science Letters. 148: 367–379. doi:10.1016/S0012-821X(97)89640-9.
^ Weaver, A.J., og Hillaire-Marcel, C. (2004). «Global warming and the next ice age». Science. 304: 400–402. doi:10.1126/science.1096503.
^ Houghton, J.T, red. (1996). Climate Change 1995: The Science of Climate Change. Cambridge University Press. [Rapportens «summary for policymakers» er tilgjenelig på internett]
^ Kim D.-H. m.fl. (2006). «Regional cooling in the South Pacific sector of the Southern Ocean due to global warming». Geophysical Research Letters. 32 (L19607). doi:10.1029/2005GL023708.
^ Webster, P.J., m.fl. (2005). «Changes in tropical cyclone number, duration, and intensity in a warming environment». Science. 309: 1844–1846. doi:10.1126/science.1116448.
^ Held, I.M., m.fl. (2005). «Simulation of Sahel drought in the 20th and 21st centuries». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 102: 17891–17896. doi:10.1073/pnas.0509057102.
^ Kleinen, T., og Petschel-Held, G. (2007). «Integrated assessment of changes in flooding probabilities due to climate change». Climatic Change. 81: 283–312. doi:10.1007/s10584-006-9159-6.
^ Kalvova, J., m.fl. (2003). «Köppen climate types in observed and simulated climates». Studia geophysica et geodaetica. 47: 185–202. doi:10.1023/A:1022263908716.
^ Easterling, D.R., m.fl. (2000). «Climate extremes: observations, modeling, and impacts». Science. 289: 2068–2074. doi:10.1126/science.289.5487.2068.
^ Schulz, J. (1995). Die Ökozonen der Erde. Die ökologische Gliederung der Geosphäre (2 utg.). Stuttgart: Ulmer.

[1] Lomborg, B., red. (2006). How to Spend $50 Billion to Make the World a Better Place. Cambridge University Press. [«Bjørn Lomborg and his economist colleagues have produced a fascinating and unexpected consensus, which can start a debate about global priorities: Should we prioritize a costly and uncertain attempt to reduce effects of global warming in a hundred years time while millions are dying for lack of mosquito nets or condoms? (Matt Ridley, author of Nature via Nurture)»]

[2] O'Connor, R.E., m.fl. (2002). «Who wants to reduce greenhouse gas emissions?». Social Science Quarterly. 83: 1–17.
Leiserowitz, A. (2006). «Climate change risk perception and policy preferences: the role of affect, imagery, and values». Climatic Change. 77: 45–72. doi:10.1007/s10584-006-9059-9.
Norgaard, K.M. (2006). «'We don't really want to know': environmental justice and socially organized denial of global warming in Norway». Organization and Environment. 19: 347–370. doi:10.1177/1086026606292571.
Zahran, S., m.fl (2006). «Climate change vulnerability and policy support». Society and Natural Resources. 19: 771–789. doi:10.1080/08941920600835528.

[3] Hopkin, M. (2007). «Climate sceptics switch focus to economics». Nature. 445: 582–583. doi:10.1038/445582a.

[4] Etheridge, D.M., m.fl. (1996). «Natural and anthropogenic changes in atmospheric CO₂ over the last 1000 years from air in Antarctic ice and firn». Journal of Geophysical Research, D, Atmospheres. 101: 4115–4128. doi:10.1029/95JD03410. Denne artikkelen er én blant mange som dokumenterer at det før-industrielle CO₂-nivået lå rundt 280 ppm. Det nåværende nivået oppdateres jevnlig i referansen som følger under.

[5] Tans, P. (2007). «Trends in Atmospheric Carbon Dioxide». U.S. Dept. of Commerce, National Oceanic and Atmospheric Administration, Earth System Research Laboratory. Besøkt 10.4.2007. )

[6] Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2006). «Ranking of the world's countries by 2003 total CO₂ emissions». Trends: A Compendium of Data on Global Change. Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy. Ekstern lenke i |artikkel=, |title= (hjelp)

[7] Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2006). «Ranking of the world's countries by 2003 per capita fossil-fuel CO₂ emission rates». Trends: A Compendium of Data on Global Change. Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy. Ekstern lenke i |artikkel=, |title= (hjelp)

[8] Seneviratne, S.I., m.fl. (2006). «Land–atmosphere coupling and climate change in Europe». Nature. 443: 205–209. doi:10.1038/nature05095.

[9] Kaspar, F., m.fl. (2005). «A model-data comparison of European temperatures in the Eemian interglacial». Geophysical Research Letters. 32 (L11703). doi:10.1029/2005GL022456.

[10] D'Arrigo, R., Wilson, R., og Jacoby, G. (2006). «On the long-term context for late twentieth century warming». Journal of Geophysical Research, D, Atmospheres. 111 (D03103). doi:10.1029/2005JD006352.

[11] Boyden, S. (1992). Biohistory: The Interplay between Human Society and the Biosphere. Park Ridge: Parthenon. [Bind 8 av Man and the Biosphere Series]

[12] Byravan, S., og Rajan, S.C. (2006). «Providing new homes for climate change exiles». Climate Policy. 6: 247–252.

[13] Salinger, M.J. (2005). «Climate variability and change: past, present and future – an overview». Climatic Change. 70: 9–29. doi:10.1007/s10584-005-5936-x.

[14] Houghton, J. (2004). Global warming: the complete briefing (3 utg.). Cambridge University Press.

[15] Meehl, G.A., m.fl. (2003). «Solar and greenhouse gas forcing and climate response in the twentieth century». Journal of Climate. 16: 426–444. doi:10.1175/1520-0442(2003)016<0426:SAGGFA>2.0.CO;2

[16] Popper, K.R. (1934). Logik der Forschung. Zur Erkenntnistheorie der modernen Naturwissenschaft. Wien: Springer.

[17] IPCC, red. (2001). Climate change 2001: the scientific basis. Cambridge University Press.

[18] Johnson, R.G. (1997). «Ice age initiation by an ocean–atmospheric circulation change in the Labrador Sea». Earth and Planetary Science Letters. 148: 367–379. doi:10.1016/S0012-821X(97)89640-9.

[19] Weaver, A.J., og Hillaire-Marcel, C. (2004). «Global warming and the next ice age». Science. 304: 400–402. doi:10.1126/science.1096503.

[20] Houghton, J.T, red. (1996). Climate Change 1995: The Science of Climate Change. Cambridge University Press. [Rapportens «summary for policymakers» er tilgjenelig på internett]

[21] Kim D.-H. m.fl. (2006). «Regional cooling in the South Pacific sector of the Southern Ocean due to global warming». Geophysical Research Letters. 32 (L19607). doi:10.1029/2005GL023708.

[22] Webster, P.J., m.fl. (2005). «Changes in tropical cyclone number, duration, and intensity in a warming environment». Science. 309: 1844–1846. doi:10.1126/science.1116448.

[23] Held, I.M., m.fl. (2005). «Simulation of Sahel drought in the 20th and 21st centuries». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 102: 17891–17896. doi:10.1073/pnas.0509057102.

[24] Kleinen, T., og Petschel-Held, G. (2007). «Integrated assessment of changes in flooding probabilities due to climate change». Climatic Change. 81: 283–312. doi:10.1007/s10584-006-9159-6.

[25] Kalvova, J., m.fl. (2003). «Köppen climate types in observed and simulated climates». Studia geophysica et geodaetica. 47: 185–202. doi:10.1023/A:1022263908716.

[26] Easterling, D.R., m.fl. (2000). «Climate extremes: observations, modeling, and impacts». Science. 289: 2068–2074. doi:10.1126/science.289.5487.2068.

[27] Schulz, J. (1995). Die Ökozonen der Erde. Die ökologische Gliederung der Geosphäre (2 utg.). Stuttgart: Ulmer.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]