Klimapolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Britisk kampanjegruppe «Camp for Climate Action» ved Drax kraftverk, 2006. Kraftstasjonen er den største i Storbritannia og slapp totalt ut ca. 22 300 000 tonn med CO2 i 2008.[1]

Klimapolitikk er politiske tiltak for å motvirke menneskeskapte klimaendringer, særlig global oppvarming, samt redusere skadevirkningene av slike endringer. I henhold til den norske regjering er «klimaendringene er en av vår tids største politiske utfordringer. Alle land må bidra med reduksjoner i utslippene for å begrense de menneskeskapte klimaendringene.»[2] Klimapolitikk involverer ikke bare politiske avgjørelser på lokal og nasjonalt plan, men også forskningsaktivitet, korporativ lobbyvirksomhet, finansiering og kampanjer av og fra interesseorganisasjoner som miljøorganisasjoner og blant annet olje- og kullindustrien,[3] som har til hensikt å påvirke politiske beslutninger og lovgivning verden over. Dette har på sin side ført til politisk debatt om det vitenskapelige grunnlaget for global oppvarming og menneskeskapte klimaendringer. For Norge har den norske regjeringen slått fast at Norge vil være et foregangsland i miljøpolitikken og derfor arbeide for en mer omfattende og ambisiøs internasjonal klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen.[2]

I sin enkelhet betegner klimapolitikk aktiviteter og tiltak på politisk plan, som har som mål å få registrert og dokumentert en eventuell global oppvarming og tempoet denne skjer i. I tillegg finne ut hva som skjer med klimaet, da menneskeskapt aktivitet gir bidrag til at jordens gjennomsnittstemperatur stiger med noen grader Celsius. Dessuten ved rimelig grad av politikerkonsensus anbefale målsettinger som kan minske den menneskeskapte påvirkningen.

Det viktigste vitenskapelige grunnlaget for internasjonal klimapolitikk er rapportene fra FNs klimapanel. Klimapanelet består av forskere som har klima som spesialitet. Det forventes å komme fram til resultater og anbefalinger som kan brukes til å utforme praktiske tiltak. Per 2010 har en konstatert at CO2-utslippene gir grunn til bekymring, og bør møtes med dempende tiltak. Det er utformet modeller og statistikker som viser scenarier om hva som kan skje hvis utslippene fortsetter i økende tempo.

I den internasjonal klimapolitikken er det følgelig lagt stor innsats i å forhandle om forpliktende avtaler mellom stater.Ett av virkemidlene er handel med CO2-kvoter også kalt klimakvoter.

Årlige norske utslipp av karbondioksid etter opphav. Utslippsmengden er angitt i megatonn karbon per år. Se her for en tilsvarende oversikt over de globale CO2-utslippene.

På nasjonalt plan har klimapolitikken for det meste handlet om hvordan de internasjonale målene om reduksjon av karbondioksid (CO2)- og KFK-utslipp kan oppnås.

Et sentralt tema her er erstatning av fossilt brensel i industri, transport og husholdninger med fornybare energikilder og energiøkonomisering. I mindre grad er fjerning av CO2 og en bedre forvaltning av karbonressurser i form av petroleum og skog satt i sammenheng med klimapolitikk.

Det fins flere holdninger i klimapolitikken.

Den mest utbredte holdningen i Europa er at utslippene av drivhusgasser, fremfor alt karbondioksid, bør reduseres for å unngå en for sterk oppvarming av jordens klima.[trenger referanse] Enkelte lands regjeringer – samt enkelte politiske grupperinger i mange land – går derimot inn for en passiv klimapolitikk, dvs. at de ikke vil sette i verk noen klimapolitiske tiltak. Dette gjelder i første rekke USA, med støtte spesielt fra Saudi-Arabia.[trenger referanse]

Ifølge klimaforskeres beregninger innebærer en manglende klimapolitikk at ødeleggelser og tap av menneskeliv som følge av blant annet mer ustabilitet i været og stigende havnivå vil øke dramatisk i løpet av de nærmeste tiårene.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]