Strikking
Strikking, i industriell sammenheng kalt trikotasje, er en metode eller håndarbeidsteknikk for å lage tekstiler av garn (tråd) ved hjelp av strikkepinner. Strikkingen foregår ved at man har en rekke av garnløkker, kalt masker, på en strikkepinne og bruker en annen strikkepinne til å dra garnet gjennom en maske og derved lage en ny maske på den andre pinnen. Mange forskjellige typer garn, strikkepinner og strikketeknikker kan brukes for å framstille ulike strikkede strukturer som uansett teknikk består av løkker tredd gjennom hverandre. Strikking kan også gjøres på strikkemaskin.
Annichen Sibbern Bøhn samlet norske strikkemønstre og ga i 1928 ut boken Norske strikkemønstre. Andre dialektuttrykk for strikking er binding, bunding og spøt, spøting. Profesjonelle strikkere i Norge har gjennomgått en fireårig utdannelse.[1]
Forvekslingsfare[rediger | rediger kilde]
Strikking forveksles iblant med teknikker som hekling, hakking, nålebinding og gimping. Til de sistnevnte metodene holder man arbeidet i den ene hånden og verktøyet i den andre; ved strikking har man én strikkepinne i hver hånd. (Strikkepinnene kan være to separate enheter, eller forbundet med en streng eller vaier til en rundpinne.) De ulike metodene frembringer også forskjellige resultater.
Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]
Nålebinding er en teknikk som historisk helst forbindes med vikingene; den samme typen plagg kunne lages med nålebinding som med strikking, men teknikken er svært forskjellig. Nålebinding utføres med en pinne eller nål som ser ut som en stor stoppenål, gjerne av bein eller tre. Med den syr en løkker, og en må stadig skjøte tråden, som ikke kan være lenger enn at den kan dras gjennom håndarbeidet for hvert sting. Strikking gjøres med to pinner, og garnnøstet kan være så langt som bare det.
I en kvinnegrav i Thüringen fra omkring år 300 fant man to strikkepinner av bein. Fra omkring år 500 kjennes strikkepinner av jern.[2]
Strikking av klesplagg var en viktig faktor i selvbergingen. Mange steder ble ull fra egne sauer kardet, spunnet, eventuelt farget og strikket til gensere, jakker, vamser og lignende.
Tilsynelatende var det ikke stort utviklingspotensial for nye strikketeknikker inn på 1900-tallet. En kunne strikke duker som så heklede ut, barneplagg med alskens utsmykninger, sokker med hel, votter med fingerhull eller strikket i ett, jakker i finstrikk, grovstrikk, flerfoldige mønstre – og en hadde en felles terminologi med forkortelser, som gjorde det mulig å lage oppskrifter uten å skrive dem ut som bøker.
Omkring 1970-tallet ble en ny metode for mønsterstrikk introdusert. Den innebar at en tvinnet sammen garn av forskjellig farge, slik at en deretter kunne kutte ut den første og strikke videre til en igjen skulle skifte farge. Overlappingen holdt godt nok når den ble tre – fire masker. En kunne dermed strikke inn fargede motiver «på øyemål», samtidig som en fikk et plagg med gode bruksegenskaper. Denne teknikken kalles "gobelin-strikk" eller "intarsia", og er egnet for å skape store motiver i plagget.
Et problem-område for tradisjonell mønsterstrikk i flere farger, var at de fargede trådene måtte «følge med» på innsiden av plagget, og ofte ble hengende i løkker som hengte seg opp i knapper og lignende, med mønsterendringer som synlig resultat. Teknikkene for å unngå dette var krevende, og ble vanligvis ikke brukt. Plaggene ble ofte svekket i overgang fra en farge til en annen, ved at de bare hang i enkle løkker, og en avslitt tråd innebar da stor rakning og mye reparasjonsarbeid.
En øvet strikker kan strikke jevne flater, gjennombrutte mønstre, flerfargede ting, legge til ekstra tykkelse i plagg, legge inn og ta ut fargefelter i mønstre og tilpasse plaggdeler slik at de er lette å sy sammen til slutt. Alt dette var en del av tradisjonell kunnskap en vanskelig kan si når oppsto. Omkring 1970-80-årene ble strikk en del av enkelte ungdomskulturer (hønsestrikk og restegarnsutnyttelse) som en del av «tilbake til naturen».
Datateknikk har medført at dagens strikkemaskiner kan levere mønstre som knapt var mulig å få fram før, med trådtykkelser som gjør at stoffene lar seg sammenligne med vevnad.
Eksempler på strikkeprodukter[rediger | rediger kilde]
- klesplagg som gensere, vester, kofter, luer, skjørt, kjoler, babyklær
- øvrige brukstekstiler som: slumretepper, eggevarmere, håndduker
- kunststrikk: gardiner, gardinkapper, duker
- lekedyr, dukker (herunder amugurumi), dukkeklær, annet leketøy
Strikkeprosessen[rediger | rediger kilde]
Før man kan begynne å strikke må man legge opp masker. Antallet masker som må legges opp, varier med hvilken strikkefasthet garnet har, pinnetykkelse og ønsket størrelse på produktet man vil strikke. Strikkingen foregår ved at den ene strikkepinnen blir brukt til å dra garnet gjennom en maske på den andre pinnen. Den nye masken lar en da gli over på den pinnen en strikker med og man fortsetter med dette til man har nådd enden av pinnen. Hovedsakelig er det to måter å strikke på, frem og tilbake og rundstrikk. Når det strikkes fram og tilbake, snus arbeidet når man har kommet til enden av pinnen og man fortsetter å strikke på den andre siden av strikketøyet. Når det strikkes rundstrikk, brukes en strikkepinne der to korte pinner er forbundet av en wire av plast. Rundstrikkingen er sømløs og resulterer i en tube der radene ligger over hverandre som i en spiral. Arbeidet avsluttes ved at det felles av og forskjellige strikkede deler eventuelt monteres sammen, som for eksempel genserermer og genserbol.
Strikkefasthet[rediger | rediger kilde]
Strikkefastheten er antall masker og rader som må til for å få en lapp som måler 10x10 centimeter. Strikkefastheten er som regel oppgitt på garnbanderolen. Hvis det for eksempel står 26 masker x 30 rader med pinne nummer 3, vil det si at man må ha 26 masker i bredden og 30 rader i (glattstrikk) i høyden på pinne nummer 3 for å få 10x10 centimeter. Fordelen med strikkefasthet, er at det blir enklere å overholde spesifikke mål både hvis man følger en strikkeoppskrift eller om man lager oppskrifter eller setter sammen strikkemønstre selv. Når man skal begynne på et nytt arbeid er det derfor en fordel å sjekke strikkefasheten først, ved å lage en prøve. Hvis prøven blir større (eller mindre) enn beregnet, kan man rette det opp ved å gå ned (eller opp) med en eller flere pinnetykkelser.
Strikkepinnene[rediger | rediger kilde]
Funksjon[rediger | rediger kilde]
Strikkepinnene fyller flere funksjoner:
- De hindrer strikkemaskene som er under arbeid, i å rakne.
- De benyttes til å føre garn gjennom eksisterende masker, slik at strikketøyet vokser.
Når strikkeren har strikket alle maskene på en rett strikkepinne og er klar til å vende strikketøyet, sier man at man har strikket ferdig en omgang. Det kalles også en omgang når man har strikket en hel runde på rundpinne, det vil si har strikket alle maskene .
Pinnematerialer[rediger | rediger kilde]
Pinner blir produsert i mange forskjellige materialer, men de vanligste er metall, plast, tre og bambus. Generelt har ulike strikkere ulike pinnepreferanser, og mange erfarer at noen strikkepinnematerialer egner seg bedre til visse fibere enn til andre.
Pinnetykkelse[rediger | rediger kilde]
Pinnene kommer i forskjellig tykkelser. I Norge og andre land som benytter det metriske målesystemet, angis tykkelsen på strikkepinner i millimeter. Noen strikkepinneprodusenter tilbyr pinner helt ned i én millimeters tykkelse; de tykkeste pinnene kan ha en diameter på flere centimeter. Det vanligste er imidlertid mellom 2 og 10 millimeter. Pinnetykkelsen innvirker også på strikkefastheten og hver garntype har som regel oppgitt et anbefalt pinnenummer.
Ulike pinnetyper[rediger | rediger kilde]
Rette pinner[rediger | rediger kilde]
Når man strikker med to rette pinner, strikkes det fram og tilbake, det vil si at strikketøyet snus i enden av hver omgang. Rettpinner er to glatte strikkepinner med en stopper i den ene enden slik at maskene ikke glir av. Det er imidlertid vanlig å bruke strømpepinner(se under) til de samme formålene. Rette pinner er vanligvis mellom 25 og 40 centimeter lange.
Rundpinner[rediger | rediger kilde]
Rundpinner brukes til å strikke rundt og danner en sømløs tube. Når man skal strikke rundt legges det opp masker på en pinne på samme måte som når du strikker fram og tilbake, men i stedet for å snu strikketøyet og begynne på neste rad, strikkes raden sammen ved hjelp av rundpinnen slik at oppleggskanten danner en sirkel. Dette gjør at alle radene legger seg oppå hverandre, som en spiral. Rundpinner er to korte pinner som er forbundet med en wire, som regel av plast eller gummi. Det er lengden på wiren som avgjør hvor stor tube du kan strikke. Lengden på rundpinner varierer som regel mellom 40 og 80 centimeter. Hvis wiren er kortere enn 40 centimeter, vil det etter hvert bli vanskelig å håndtere pinnene. Til strikkearbeider som er mindre enn dette, har man tradisjonelt benyttet strømpepinner, det vil si fem kortere, rette pinner. På 2000-tallet har endel strikkere lært seg å benytte rundpinne til å strikke også ermer, sokker og votter, ved å bruke teknikken «magic loop»: da lar man rundpinnevaieren slå en krøll på seg, og lar krøllen stikke ut gjennom maskene på et sted i strikketøyet. Etter hvert som man strikker forskyver man tidvis masker «over krøllen», slik at selve strikketøyet ikke blir unødig utspent. En av fordelene med «magic loop» er at man drastisk begrenser risikoen for å miste masker, siden alle maskene i omgangen sitter på vaieren mellom de to pinnespissene som strikkeren arbeider med.
Rundt år 2000 ble det introdusert en ny type rundpinner, der man kjøper vaier og pinner hver for seg, og selv monterer dem sammen før bruk. Dette innebærer større fleksibilitet for strikkeren: samme vaier passer til pinner av ulik tykkelse, og i tillegg er det mulig å kjøpe vaiere av ulik lengde.
Strømpepinner[rediger | rediger kilde]
Strømpepinner er sett på fem rette pinner som vanligvis er mellom 15 og 20 centimeter lange. I motsetning til vanlige rettpinner er strømpepinnene svakt spisset i begge ender. Når en strikker, er fire av de fem pinnene i bruk i strikketøyet (som om de utgjør en rundpinne) mens den femte brukes til å strikke med. Strømpepinner brukes som regel til å strikke mindre arbeider som for eksempel ermer, ullsokker, votter og barnetøy.
Flettepinne[rediger | rediger kilde]
Flettepinnen er en kort pinne med en knekk eller liten bue på midten. Den blir benyttet i strikkemønstre der dekoren dannes av forskjellige masker og teknikker i stedet for forskjellige farger. Dette gjelder for eksempel de mange forskjellige typene av fletter som benyttes i Aranmønstre. Flettepinnen brukes til å holde masker til side, mens andre strikkes. For å lage en enkel flette kan du for eksempel sette maske 1, 2 og 3 på flettepinnen og la den henge foran arbeidet uten å strikke dem, strikke maske 4, 5 og 6, før du strikker maske 1, 2 og 3. Med denne teknikken dannes det en forskyvning av masker i strikketøyet som er svært dekorativ når det gjentas med jevne mellomrom.
Garn[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Det produseres strikkegarn av svært mange ulike kvaliteter og typer. Tradisjonelt ble strikkegarnet produsert hjemme på rokk eller håndtein; fra tidlig på 1900-tallet og fremover har det blitt mest vanlig å kjøpe strikkegarnet. Det varierer både geografisk og fra produsent til produsent, om strikkegarnet tilbys kunden som garnnøster eller hesper (tradisjonelt også kalt fedd). Garnhesper er garn som i prinsippet er hektet direkte av et hespetre; dersom man kjøper garn i hesper må man selv sørge for å vinne det opp til nøster før man begynner å bruke garnet (ellers vil man ende opp med alt garnet i en vase). Garnnøster som selges ser som regel annerledes ut enn garnnøstene som man selv lager av hesper.
Hver garnenhet er som regel utstyrt med en banderol eller en annen form for merkelapp som opplyser om fiberinnhold, vekt, hvor mange meter garn nøstet inneholder, hvilke(n) pinnetykkelse garnet er egnet for, hvilken strikkefasthet som er passende for garnet, og vaskeinstrukser. Merkelappen er som regel også påført et todelt fargenummer, der første del er selve fargen, mens sluttsifrene markerer innfargingspartiet. Spesielt for naturfibre vil en kunne oppleve at to garnpartier, med nøyaktig samme råstoffvekt innfarget i samme veskemengde og fargestoff i samme kjele, og forøvrig behandlet likt, får nyanseforskjeller. Slike blir lett synlige som overganger på større strikkeplagg. I Norge har det vært vanlig at butikker som selger strikkegarn gir kunden muligheten til å reservere litt ekstra garn for en gitt periode, slik at kunden kan komme tilbake og kjøpe mer garn fra samme garnparti, dersom det viser seg at det trengs mer garn for å ferdigstille det påbegynte strikketøyet.
Garntyper[rediger | rediger kilde]
Hovedsakelig deles strikkegarn inn i tre grupper: Garn fra dyr, garn fra planter og syntetisk garn. Vi får garn fra mange forskjellige dyr, som for eksempel sau, geit (geiteragg til sokker, og myk kasjmir-ull fra angorageiter), kanin (angora), hund, kamel, lama, alpakka, yak og qiviut-garn fra moskus. Alle disse dyrenes pels har lange fibre som egner seg for spinning til ullgarn.
Noen plantefibre som brukes til garn er lin, hamp, bomull, bambus, jute og fibre fra bananblader og soya. Vi bruker også fibre fra cellulose som kommer fra trær til å lage blant annet viskose. Syntetisk garn blir laget på fabrikker, ofte av plaststoffer. Av disse får vi garn som er laget av blant annet polyester og akryl.
Strikkeoppskrifter[rediger | rediger kilde]
Mange starter strikkeprosessen ved å finne frem til en strikkeoppskrift. Oppsettet for strikkeoppskrifter har tradisjonelt utviklet seg ulikt i ulike land, og dersom man sammenligner eldre og nyere oppskrifter fra samme land kan man også se en utvikling i måten oppskriften er satt opp på, og i hvor mange detaljer som gis om veien frem til ferdig resultat.
En strikkeoppskrift kan fortelle følgende:
- Hvordan legge opp masker
- Hvor mange masker som skal legges opp
- Hvilken strikkefasthet man bør ha for å få det samme resultatet som oppskriften er ment å gi
- Hva slags strikketeknikk(er) som skal anvendes gjennom prosjektet
- Hvor mange omganger skal man gjenta mønsteret
- Eventuelle mønsterdiagrammer man skal følge
- Hvordan man skal avslutte strikkeprosjektet, og eventuelt hvordan man skal montere prosjektet dersom det består av flere deler.
Strikketeknikker (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Ved å variere hvordan man henter opp mer garn gjennom maskene som allerede er strikket, kan strikkeren lage mange ulike strukturer i strikketøyet. Ved å bruke garn i ulike farger kan man skape ytterligere variasjon.
Glattstrikking[rediger | rediger kilde]
Glattstrikk er en strikkemetode som består av grunnmaskene rett og vrang. På fremsiden av arbeidet er det rette masker og på baksiden av arbeidet er det vrange masker. Benyttes rundpinne, strikker man kun rette masker hele veien rundt. Metoden skaper en struktur som oppleves "glatt" på fremsiden, hvor bare rette masker vises. På baksiden vises kun vrange masker.
Rettstrikking[rediger | rediger kilde]
Rettstrikking kalles også rillestrikking. Denne strukturen oppnår man ved å strikke bare rettmasker, snu strikketøyet, og strikke bare rettmasker tilbake. Dette er en av de enkleste strikkemetodene om man strikker med to rette pinner, og er en fin startmetode for nybegynnere. Etter hvert som strikketøyet vokser, dannes det 'riller' i strukturen på både forsiden og baksiden av arbeidet. Hvis man bruker rundpinne og ikke snur arbeidet underveis, må man strikke annenhver omgang rett og vrang for å oppnå denne strukturen. Bruk av rundpinne til rillestrikk krever litt høyere grad av oppmerksomhet, da man må huske bytte på vrange og rette masker. Glemmer man å bytte til vrange masker, blir resultatet et glattstrikket parti.
Perlestrikk[rediger | rediger kilde]
Perlestrikk er en strikkemetode som benytter grunnmaskene rett og vrang. Man strikker rette og vrange masker annenhver. Under hele arbeidet strikkes det vrange masker over rette masker, og rette masker over vrange masker. Det dannes dermed et rutemønstret struktur, som kan minne om perler. Perlestrikk krever høy grad av oppmerksomhet, da det vil raskt bli synlig om man har avviket fra metoden.
Perlestrikk benyttes ofte ved strikking av gensere, luer og skjerf.
Andre typer strukturmønster[rediger | rediger kilde]
Flerfarget strikk[rediger | rediger kilde]
Ved å kombinere garn i ulike farger på forskjellige måter i et og samme strikketøy, kan man skape en rekke ulike visuelle uttrykk. Mange slike former for flerfargestrikk er knyttet til geografiske områder, og den som er kjent med lokale strikketradisjoner vil kunne identifisere hvor det strikkede produktet kommer fra, eller hvor strikkeren (eller den som har laget strikkeoppskriften som strikkeren har fulgt) sannsynligvis har hentet inspirasjon fra. I Norge er selbustrikk et velkjent eksempel på en lokal strikketradisjon som har fått stor utbredelse også i andre deler av landet enn i Selbu i Trøndelag.
Fra de britiske øyer kjenner man blant annet såkalt fair isle-mønstring, som er en flerfarget strikkemønstertradisjon med rot på den skotske øya Fair Isle.
På 1970-tallet vokste det frem en strikketradisjon der særlig yngre strikkere begynte å løsrive seg fra praksisen med å forholde seg til strikkeoppskrifter som anga blant annet hvilke farger som passet sammen og burde benyttes. En dansk forfatter lanserte betegnelsen hønsestrikk om den nye måten å strikke på; hønsestrikk kjennetegnes av at fargevalg og mønstring skal oppstå spontant i strikkeprosessen (eller fremstå som om det har oppstått spontant. Som oftest vil hønsestrikk også kunne gjenkjennes på at det er brukt svært mange kontrastfarger, og mange sterke farger, gjerne med få omganger av hver farge.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Liste over håndverksfag og håndverksteknikker
- Amigurumi
- Trikotasje
- Topplue
- Ull
- Lusekofte
- Setesdalsgenser
- Mariusgenser
- Tekstilindustrimuseet
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Yrkesbeskrivelse: strikkehåndverker». Utdanning.no. Besøkt 28. april 2016.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. november 2014. Besøkt 21. april 2015.
- ^ «Strikkemaskin». digitaltmuseum.no. Besøkt 28. januar 2022.