Selvbergingsjordbruk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Selvbergingsjordbruk betegner en praksis der en produserer mat til eget bruk. Selvberging og selvforsyning er begreper som brukes om hverandre for å beskrive i hvilken grad et samfunn produserer like mye av varer og tjenester som det forbruker.

I Norge markerte overgangen fra selvbergingsjordbruk til handelsjordbruk et tidsskille i økonomisk uvikling. Driftsformen som på mange måter var uendret fra vikingtiden til 1700-tallet ble endret gjennom innføring av nye vekster og bedre kornsorter. Fra cirka 1790 og fremover på 1800-tallet ble nye redskaper innført, og det store skiftet til handelsjordbruk kom med bruk av importert kraftfôr i 1890-årene og kunstgjødsel fra cirka 1915[1]. Det var først i tiårene etter andre verdenskrig at mekaniseringen av jordbruket og fisket virkelig skjøt fart. Da kunne langt færre bønder og fiskere produsere langt mer mat enn tidligere.[2]

Land som i dag har stor grad av selvbergingsjordbruk og liten sysselsetting utenfor landbruket[3] tillhører de fattigste i verden[4]. Underernæring og ekstrem fattigdom preger mange land i Afrika sør for Sahara.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gunnar Syverud, Even Bratberg (NMBU), Reidar Almås (NTNU) (28. juni 2019). «Jordbruk i Norge». Store Norske Leksion. 
  2. ^ Dag Hundstad. «Det store hamskiftet». Universitetet i Oslo. 
  3. ^ «Andel av befolkningen sysselsatt i landbruket». Our World in Data. 
  4. ^ «Høy sysselsettingsandel og lav verdiskapning i Jordbruket (eksemplre Etiopia, Tanzania og Malawi)». Our World in Data. 
  5. ^ «Andel av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom». Our World in Data. 

Se også[rediger | rediger kilde]