Hans Bernd von Haeften

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hans-Bernd August Gustav von Haeften (født 18. desember 1905 i Berlin, død 15. august 1944 i Plötzenseefengselet, Berlin) var en tysk jurist og medlem av den tyske motstandsbevegelsen mot Adolf Hitler, og ble hengt etter 20. juli-attentatet mot Hitler.

Haeften var sønn av en offiser i hæren og senere leder for det tyske riksarkivet (Reichsarchiv). Han var en eldre bror av Werner som var Claus von Stauffenbergs adjutant og ble henrettet ved skyting etter 20. juli-attentatet.

Under juss-studiene hadde han blant annet vært utvekslingsstudent ved University of Oxford, og etter avlagt juridikum arbeidet han ved Stresemann-stiftelsen før han i 1933 fikk inn i den tyske utenrikstjenesten. Her arbeidet han hovedsakelig ved den kulturpolitiske avdelingen i Utenriksdepartementet, men også som kultur-attache ved den tyske ambassaden i København, Wien og Bucureşti.

Fra 1933 hadde han vært en del av Bekjennelseskirken, og da han i 1940 ble sjef for utenriksdepartementets kulturpolitiske avdeling, nektet han å melde seg inn i NSDAP. Han hadde kontakter med Kreisau-kretsen, særlig gjennom Ulrich von Hassell og Adam von Trott zu Solz. Han nektet på religiøst og moralsk grunnlag å ha noe med planene om å ta livet av Adolf Hitler som noen av aktørene i Kreisau-kretsen var med på å planlegge, men støttet planene om å få avsatt Hitler og sto klar til å overta utenrikstjenesten på vegne av konspiratørene.

I januar 1944 stoppet han broren Werner fra å skyte Hitler med en pistol med begrunnelsen at det ville være et brudd på det femte bud.

Haeften ble arrestert 23. juli 1944, etter det mislykkede kuppforsøket tre dager tidligere. 15. august ble han fremstilt for Volksgerichtshof, hvor han beskrev Hitler under rettsforhandlingene som «en stor utøver av ondskap». Han ble dømt til døden og hengt samme dag i Plötzenseefengselet i Berlin.