Vilhelm Buhl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vilhelm Buhl
Født16. okt. 1881[1]Rediger på Wikidata
Fredericia
Død18. des. 1954[1]Rediger på Wikidata (73 år)
København
BeskjeftigelseDiplomat, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Danmarks statsminister (1942–1942)
  • Danmarks statsminister (1945–1945)
  • Danmarks finansminister (1937–1942)
  • Danmarks justisminister (1950–1950)
  • folketingsmedlem (Folketing 1939–1943)
  • folketingsmedlem (Folketing 1943–1945)
  • folketingsmedlem (Folketing 1945–1947)
  • folketingsmedlem (Folketing 1947–1950)
  • folketingsmedlem (Folketing 1950–1953)
  • folketingsmedlem (Folketing April–September 1953) Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet
PartiSocialdemokratiet
NasjonalitetKongeriket Danmark

Vilhelm Buhl (født 16. oktober 1881 i Fredericia, død 18. desember 1954 i København) var en dansk politiker, finans- og statsminister.

Vilhelm Buhl var jurist og var som student medstifter av Juridisk Diskussionsklub[2] i 1903. Han ble i 1924 skattedirektør i København. Han ble medlem av Landstinget i 1932 og var fra 1939 til 1953 medlem av Folketinget, representant for Socialdemokratiet. Fra 1937 til 1942 fungerte han som en pålitelig finansminister i den sosialdemokratisk-radikale Stauning/Munch-regjeringen. Han var blant de få som ikke lot seg dupere av utenriksminister (senere statsminister) Erik Scavenius' arrogante væremåte, men bremset Scavenius' ettergivenhet overfor okkupasjonsmakten, slik som under forhandlingene om mynt- og tollunion med Nazi-Tyskland i 1940 og Antikominternpakten i 1941. Hensynet til Danmarks formelle suverenitet og internasjonale omdømme var viktig for Buhl.[3]

Etter Staunings død i mai 1942 var han naturlig arvtaker til posten som statsminister. 2. september 1942 holdt han på radio den såkalte «sabotasjetalen», som innbrakte ham sterk kritikk fra motstandskretser. Sommeren 1942 hadde den danske motstandsbevegelsen begynt med sabotasjeaksjoner mot de tyske okkupantene som la press på den danske regjeringen om å bringe aksjonene til opphør. Buhl appellerte derfor til den danske befolkningen om å stanse sabotasjeaksjonene som var en trussel mot den offisielle danske samarbejdspolitikken, og hjelpe politiet med å finne de skyldige.[4]

Tanken bak talen var å holde tyskerne fra å opprette krigsretter i Danmark og dermed kunne avsi dødsdommer. Buhl forsøkte å bevare rettsvesenet som dansk. Hele regjeringen støttet derfor talen hans, likeså Rigsdagen, kong Christian 10. og dansk presse. I 1940 fikk Danmark beholde sitt eget rettsvesen og en regjering som ikke var en ren marionettregjering, slik man fikk i Norge og andre tyskokkuperte land.[5]

Under den tyske okkupasjonen var Buhl overbevist om at samarbejdspolitikken var riktig og helt nødvendig, men han ønsket ingen tysk seier, og allerede i november 1942 måtte han gå av etter tysk press og ble etterfulgt av Erik Scavenius. Under den regjeringsløse tiden etter 29. august 1943 fremsto han som den uformelle, men faktiske regjeringslederen, og var den som satt i spissen i forhandlingene med Frihetsrådet om de fremtidige politiske forholdene etter det forventede tyske nederlaget.

Under rettsoppgjøret i Danmark etter det tyske nederlaget i 1945, ble det et alvorlig problem og et paradoks å behandle saker om angiveri i sabotasjesaker. Den lovlig valgte statsministeren Buhl hadde jo i radiotalen sin oppfordret folk til å politianmelde sabotører. Også etter bruddet med den tyske okkupasjonsmakten i august 1943 ble det forhandlet med tyske myndigheter om dansk politi fikk etterforske saker om sabotasje, men dette mislyktes.[6]

Vilhelm Buhl ble statsminister i Vilhelm Buhls andre regjering («frigjøringsregjeringen») i 1945, og satt på posten inntil han ble avløst av Knud Kristensen etter folketingsvalget i oktober 1945. I Hans Hedtofts første regjering fra 1950 til 1953 var han minister uten portefølje, men med fortsatt betydelig innflytelse på den økonomiske politikken.

I etterkrigstiden tilhørte han den kretsen av danske politikere som nektet å ta ansvar for den samarbeidspolitikken de selv hadde fremsnakket i de første okkupasjonsårene.[7] Samtidig opplevde folk som hadde vært ansatt som sabotasjevakter i tiltro til Buhls radiotale, å bli rettsforfulgt. I august 1945 ble en slik vakt dømt til to års fengsel, enda han var godkjent av dansk politi da han tiltrådte i april 1943. En annen fikk fire års fengselsstraff. Først en lovendring i 1946 sikret at de eneste sabotasjevaktene som kunne straffes, var de som ble ansatt etter 19. september 1944, og da ved en bedrift som var spesielt utsatt for sabotasje «i kampen mot okkupasjonsmakten, og som med våpenmakt bekjempet slike angrep».[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vilhelm-Buhl, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://jdku.dk/
  3. ^ «Vilhelm Buhl, 1881-1954», danmarkshistorien.dk
  4. ^ «Statsminister Buhls antisabotagetale, 2. september 1942», danmarkshistorien.dk
  5. ^ Tim Knudsen: «Vilhelm Buhl er udskældt for samarbejdspolitikken, men fortjener et langt bedre eftermæle» Information 26. oktober 2020
  6. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 41-42), 1984, ISBN 87-574-4261-4
  7. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 40)
  8. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 292)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]