Samarbejdspolitikken

Symbol på samarbeidspolitikken, den danske statsminister Erik Scavenius og den tyske sendemann, Reichsbevollmächtiger Werner Best utenfor Christiansborg.

Samarbeidspolitikken eller forhandlingspolitikken var politikken de danske forhandlerne brukte overfor den tyske okkupasjonsmakten fra april 1940 til august 1943, der de i andre verdenskrigs skiftende faser vurderte hvilken politikk som lønnet seg best for Danmark - uten å knytte sin egen eller Danmarks fremtid til en mulig seier for Nazi-Tyskland. Historikeren Henrik Nissen (1933-2005) er kjent for sin avhandling om emnet.

Som ledd i samarbeidspolitikken ble det dannet samlingsregjeringer bestående av de fire største partiene, Socialdemokratiet, Det Radikale Venstre, Konservativt Folkeparti og Venstre.

Samarbeidspolitikken er et omstridt emne, og det er stadig meget delte meninger om hvorvidt den var en fordel for Danmark. Men selv om det under okkupasjonen ble diskutert om Danmarks regjering, Rigsdagen og lokale myndigheter gikk for langt i å føye seg etter tyskerne, hadde forhandlings- og samarbeidspolitikken etter alt å dømme støtte i et markant befolkningsflertall under hele okkupasjonstiden.

Det etablerte uttrykket «samarbeidspolitikk» er neppe dekkende, da et samarbeid forutsetter frivillighet som ikke var til stede for de danske politikerne overfor en overlegen tysk okkupasjonsmakt. Politikerne ble stadig presset til innrømmelser og tilpasning til tyske behov, slik at «forhandlingspolitikk» er en bedre beskrivelse av de faktiske forhold. Da tysk gesandt i København, Cecil von Renthe-Fink, forlangte å få fjernet sosialdemokratene Hartvig Frisch (1893-1950), Hans Hedtoft, H.C. Hansen og den konservative handelsministeren John Christmas Møller fra regjeringen pga deres fiendtlige holdning til nazismen, måtte den danske regjeringen velge mellom enten å holde på sin politiske uavhengighet (og dermed regne med å bli avsatt til fordel for en marionettregjering som i andre tyskokkuperte land, deriblant Norge) - eller ofre noen fremstående politikere fordi tyskerne ikke likte dem. Som det minste av to onder valgte man det siste. Regjeringen ga dermed etter for tyskernes krav og ofret de fire politikerne, som også selv var enige i dette.

Erik Scavenius var utenriks- og senere statsminister i denne perioden, etter press fra kong Christian 10. som hadde nektet å godta et ministerium der P. Munch fortsatte. Scavenius stod for en gjennomført samarbeidspolitikk ut fra en oppfatning av at Danmark ikke lot seg forsvare militært, og derfor måtte holde seg inne med overmakten. Han vant tyskernes tillit ved sin blanding av imøtekommenhet som forebyggelse, samt en forhalende forhandlingsteknikk i håp om å beholde mest mulig suverenitet. Scavenius tok selv ansvaret for samarbeidet og stod for sitt valg, men dette vakte i økende grad motvilje i store deler av den danske befolkningen, særlig etter at den tyske krigslykken snudde med nederlaget i Stalingrad. Med den danske generalstreiken i august 1943 («augustopprøret 1943») brøt samarbeidspolitikken sammen. Etter frigjøringen i 1945 ble Scavenius sterkt kritisert for sin holdning under okkupasjonen, men forsvarte seg godt.

Sabotasjeaktiviteten - særlig i Odense og Esbjerg - tiltok voldsomt i juli 1943 og var særlig rettet mot virksomheter som arbeidet for eller leverte til okkupasjonsmakten, slik som togene som fraktet matforsyninger til Tyskland. Tyskerne så seg nødt til å innføre nattlig portforbud lokalt, noe som utløste streiker og gateuro med dansker i klammeri med tyske soldater. Motstandsbevegelsen fortsatte sabotasjen og oppfordret til utvidelse av streikene. Den danske regjeringen ble snart presset av okkupasjonsmakten til å gjenopprette ro og orden. Fagbevegelsens ledelse og arbeidsgiverne støttet dem i dette, men mislyktes.

24. august 1943 var 1 500 tyske soldater ventet til København og skulle innkvarteres i utstillingsbygget Forum i byens sentrum. I stedet ble Forum sprengt i luften samme dag. En rasende Hitler sendte bud etter Reichsbevollmächtiger Werner Best og skjelte ham grundig ut for å ha sviktet oppdraget sitt. «Blek og skjelven» var dr. Best tilbake i København 27. august og oppdaget at general von Hanneken alt vurderte militær unntakstilstand og internering av den danske hær som eneste utvei for å skape ro og orden. Konfrontert med et ultimatum om innføring av unntakstilstand, nattlig portforbud, særdomstoler og dødsstraff for sabotasje, samt forbud mot streik og ansamling av folk, valgte den danske regjering og Rigsdagen å fratre. (Kong Christian 10. skadet seg alvorlig ved et fall av hesten i 1942, og overlot deretter sine funksjoner til sønnen kronprins Frederik.) 29. august 1943 ble dansk militær avvæpnet av Wehrmacht i sammenstøt som kostet 23 danske og 5 tyske soldater livet. Deler av den danske flåten ble senket av mannskapet eller forsøkt seilt til Sverige; men de fleste fartøyene ble overtatt av tysk marine.

Litteratur

• Andersen, Steen (2003). Danmark i det tyske storrum. København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 87-595-2074-4. 
• Kirchhoff, Hans (2001). Samarbejde og modstand under besættelsen. Odense: Odense Universitetsforlag. ISBN 87-7838-457-5. 

Eksterne lenker

• «Forhandlings- og samarbeidspolitikken under besettelsen, 1940-1945», fra nettstedet danmarkshistorien.dk