Halvor Solberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Halvor Solberg
70995 Halvor Solberg.jpg
Halvor Solberg, ca. 1935
Født5. februar 1895
Ringsaker i Hedmark
Død31. januar 1974 (78 år)
Oslo
Doktorgradsveileder Vilhelm Bjerknes
Beskjeftigelse Meteorolog og professor
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1937)

Halvor Skappel Solberg (født 5. februar 1895 i Ringsaker, død 31. januar 1974 i Oslo) var en norsk meteorolog kjent som en av grunnleggerne bak Bergensskolen innen meteorologi. Solberg fungerte som assistent til Vilhelm Bjerknes i perioden 1916-1918 og ble siden ansatt som meteorolog ved Meteorologisk institutt. Fra 1922 var han stipendiat ved Universitetet i Oslo, hvor han også ble dr.philos i 1928. I 1930 ble han ansatt som professor i teoretisk meteorologi ved UiO, en stilling han beholdt til 1964.

Solbergs mest betydelige bidrag innen meteorologi var forestillingen om polarfronten som en tilnærmet sammenhengende grenseflate mellom luft av polar og luft av subtropisk opphav. Gjennom sitt teoretiske arbeid bragte han forståelse av polarfrontsyklonenes dannelse, utvikling og bevegelse. Enkelte arbeider av Solberg finnes i utgivelsen Physikalische Hydrodynamik som ble gitt ut i 1933 av Vilhelm Bjerknes, Jakob Bjerknes, Tor Bergeron og Halvor Solberg. I ly av sitt arbeid og sin posisjon hadde Solberg flere nasjonale og internasjonale tillitsverv.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Solberg vokste opp ved Vang rett utenfor Hamar og tok examen artium ved Hamar katedralskole i 1912. Etter dette studerte han realfag ved UiO og ble cand.mag. i 1916 med astronomi, kjemi og mekanikk. I denne perioden arbeidet han også med nordlysforskning hvor han fungerte som assistent til professorene Lars Vegard og Carl Størmer. Etter eksamen dro Solberg til Leipzig hvor han begynte som assistent hos Vilhelm Bjerknes.[1] Allerede året etter fulgte han med Bjerknes da han ble kalt tilbake til Bergens Museum for å organisere det nyopprettede geofysiske institutt.

Ved slutten av første verdenskrig var det matmangel i landet, og som en del av å løse dette problemet organiserte Vilhelm Bjerknes og Theodor Hesselberg en ekstraordinær værvarsling for jordbruket i sommermånedene med værstasjoner langs hele vestlandskysten. Solberg og Jakob Bjerknes ledet arbeidet med å analysere de innkomne dataene og inkorporerte disse i værvarselet. Jacob Bjerknes var stasjonert i Bergen og Solberg var stasjonert i Kristiania som meteorolog fra juli 1918, mens Tor Bergeron siden kom inn og deltok i arbeidet i Bergen i 1919. På grunnlag av de observasjonene som disse gjorde, utviklet de deretter en modell for lavtrykk kalt syklonmodellen, som fortsatt brukes i dag og som dannet grunnlaget for den såkalte Bergensskolen innen meteorologi.[2] Det var også her gjennom sitt teoretiske arbeid at Solberg bragte forståelse av polarfrontsyklonenes dannelse, utvikling og bevegelse.

Ved at Solberg mente at han trengte en hydrodynamisk teori for å bevise at polarfronten var ustabil, innså han at han trengte mer skolering innen matematikk og hydrodynamikk. Dette løste Solberg gjennom at han studerte emnene ved universitetene i Göttingen og i Paris i perioden 1921 til 1927. Sommeren 1922 ble han universitetsstipendiat i anvendt matematikk, og i 1925 oppdaget han blant annet treghetsbølger i væsker. Etter fullførte studier vendte han tilbake til Oslo hvor han igjen ble Vilhelm Bjerknes assistent. Året etter kom hans doktoravhandling Integrationen der atmosphärischen Störungsgleichungen som baserte seg på syklonproblemet.

I 1930 ble Solberg ansatt som professor i teoretisk meteorologi ved UiO og ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. I løpet av 1930-tallet gav hans arbeid blant annet utslag i en ny forbedring av den eksisterende teorien om flo og fjære. Han kom også med nye resultater i sin beskrivelse av svingninger og bølgebevegelser i atmosfæren, samt at han også utledet betingelsen for stabilitet i strømmende væske og gass. I 1937 ble Solberg invitert til Warszawa i Polen av den polske regjeringen i et forsøk på å organisere en polsk værvarslingstjeneste etter den norske modellen. Han holdt også gjesteforelesninger i flere land, blant annet flere ganger i USA. Solberg satt som formann av Norsk Geofysisk Forening i perioden 1937 til 1938, og var styreformann i Den nasjonale komité for geodesi og geofysikk i perioden 1946 til 1958.

I perioden rett etter starten på andre verdenskrig og fram til angrepet på Norge i 1940 arbeidet han i Forsvarsdepartementets opplysningskontor med kodeknekking.[3]

Solberg ble generalsekretær ved DNVA fra 1946 og satt i denne stillingen frem til 1954. Han satt i sin professoratstilling ved UiO helt til 1964, men fungerte også som dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i okkupasjonsperioden 1942 til 1945. Fra 1950 til 1955 var han også formann i De nasjonale komitèer for matematikk og mekanikk. I hans drøye 34 år ved UiO ble det uteksaminert mer enn 120 kandidater med hovedfag i meteorologi. Solberg ble i 1937 tildelt Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i Matematisk-naturvitenskapelig klasse for sitt arbeid.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1921: Meteorological Conditions for the Formation of Rain (med Jacob Bjerknes), Geofysiske publikationer, bind 2, nummer 3.
  • 1922: Life Cycles of Cyclones and the Polar Front Theory of Atmospheric Circulation (med J. Bjerknes), ibid. bind 3, nummer 1.
  • 1928: Integrationen der atmosphärischen Störungsgleichungen. 1: Wellenbewegungen in rotierenden, inkompressiblen Flüssigkeitsschichten, doktoravhandling, ibid. bind 5, nummer 9.
  • 1933: Physikalische Hydrodynamik mit Anwendung auf die dynamische Meteorologie (med Vilhelm Bjerknes, J. Bjerknes og Tor Bergeron), Berlin.
  • 1936: Über die freien Schwingungen einer homogenen Flüssigkeitsschicht auf der rotierenden Erde, Astrophysica Norvegica, bind 1, nummer 7.
  • 1936: Schwingungen und Wellenbewegungen in einer Atmosphäre mit nach oben abnehmender Temperatur, ibid. bind 2, nummer 2.
  • 1936: Le mouvement d'inertie de l'atmosphère stable et son rôle dans la théorie des cyclones, Edinburgh.
  • 1955: De moderne elektroniske regnemaskiners anvendelse i næringsliv og vitenskap. UiO, Sosialøkonomisk institutt. Memorandum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Viten.no – Vilhelm Bjerknes (Av Sigbjørn Grønås, Universitetet i Bergen – Besøkt 21. desember 2009)
  2. ^ UiB.no – Faghistorikk for Det geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen (Av professor emeritus Arne Foldvik, Universitetet i Bergen – Besøkt 29. desember 2009)
  3. ^ Jacobsen, Alf R. (1950-) (1989). Svartkammeret: den innerste hemmeligheten. [Oslo]: Cappelen. s. 142. ISBN 8273501558. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]