Symfoni nr. 4 (Valen)
| Symfoni nr. 4 | |||
|---|---|---|---|
| Op. 43 Symfoni av Fartein Valen | |||
| Periode | Modernismen | ||
| Komponert | 1947–1949 | ||
| Premieredato | 6. oktober 1956 | ||
| Typisk lengde | 18 minutter | ||
| Satser/akter | 3 | ||
Symfoni nr. 4, opus 43 av Fartein Valen fra 1949 er hans siste symfoni. Den er den mest «klassiske» av hans fire symfonier.
Besetning[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Verket er skrevet for et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 valthorn, 2 trompeter og strykere.
En typisk framføring varer rundt 18 minutter. Verket er tilegnet Jenny og Magne Valen-Sendstad[a] og er utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
De første skissene til symfonien er datert i september 1947. Valen hadde bare to måneder tidligere gjort stor lykke på ISCM-festivalen i København der hans orkesterverk «Sonette di Michelangelo», opus 17, nr. 1 ble fremført.[1] Og han hadde tidligere samme år signert en gunstig kontrakt med Harald Lyche & Co's musikkforlag om trykking av sine komposisjoner. Dessuten hadde han fått en bestilling på en klaverkonsert fra den ukrainsk-engelske pianisten Alexandr Helmann.
Komponeringen av fjerdesymfoniens første sats gikk tregt og tok nesten ett år. I september 1948 var han i gang med andre sats, og hele symfonien var fullført i september 1949.
Symfonien fikk sin urfremførelse først etter Valens død, den 6. oktober 1956 i Malmö av Malmö Symfoniorkester dirigert av Sten-Åke Axelson. Den norske premieren fant sted i Universitetets Aula den 14. februar 1962 av Filharmonisk Selskaps Orkester dirigert av Øivin Fjeldstad.
Verket[rediger | rediger kilde]
I likhet med Valens tre første symfonier finnes det formmessige elementer fra den klassisk-romantisk symfonien. Men i motsetning til de foregående symfoniene forlater han nå firesatsmodellen og benytter kun tre satser. Dessuten er fjerdesymfonien mer forenklet og «klassisk» enn sine forgjengere. Valen var i 1947 og årene etter svært opptatt av Mozart, og han la ned et stort arbeid i formanalyse av Mozarts komposisjoner. Dessuten fordypet han seg i diverse Mozart-litteratur, bl.a. Alfred Ensteins Mozart-biografi. Ifølge Tjøme er fjerdesymfonien tydelig influert av Mozart gjennom en stadig større forenkling - «helt i tråd med Mozarts elegante musikanteri».[2]
Fjerdesymfonien har heller ikke utenommusikalske referanser som de tre foregående symfoniene og kan derfor betraktes som «absolutt musikk». Dette peker også i retning av en mer klassisk enn en romantisk estetikk.
Første sats: «Allegro»[rediger | rediger kilde]
Første sats med tempobetegnelsen «Allegro» bygger på en sonatesatsform. Hovedtemaet blir presentert av celli med tremolo i førstefioliner og et mottema i klarinetter:
Hele satsen karakteriseres av melodiske girlandere i treblåsere og punkterte rytmer.
Andre sats: «Larghetto»[rediger | rediger kilde]
Andre sats «Larghetto» går i taktarten 3/8. Tjøme mener Valen her har forsøkt å kombinere den klassiske symfoniens to midtsatser (den langsomme satsen og menuett-satsen) i en og samme sats, noe som også kan være forklaringen til at symfonien kun har tre satser.[3]
Satsen bygger på en liedform: A-B-B'-A'-gjennomføringsdel.[4] A-delen består av to korte motiver motiver, hvorav det ledende blir presentert av førstefioliner:
Tredje sats: «Chaconne»[rediger | rediger kilde]
Avslutningssatsen er bygget over en chaconne, og Valen drar med dette en linje tilbake til barokken. Det er nærliggende å dra en parallell også til Brahms, som i likhet med Valen valgte å krone sin fjerde og siste symfoni med en chaconne.
Chaconne-temaet presenteres av celli og kontrabasser over åtte takter. Temaet består av alle tolv tonene i den kromatiske skalen, med én av tonene gjentatt to ganger:
Etter presentasjonen av chaconne-temaet vandrer det rundt i orkesteret i ulike instrumentkombinasjoner i totalt 20 variasjoner.
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Bergen Filharmoniske Orkester / Aldo Ceccato (dirigent) (innspilt ca. 1986)
- Norway in Music CDN 31000 (CD, 1987) (+ Valen op. 30)
- Simax Classics PSC3101 (2 CD, 1992) (+ Valen opp. 30, 40, 41)
Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2007)
- BIS Records BIS-CD-1642 (CD, 2008) (+ Valen opp. 20, 21 44)
Noter og referanser[rediger | rediger kilde]
- Noter
- ^ Magne Valen-Sendstad (1913-1984) var Fartein Valens nevø og sønn av Valens søster Magnhild. Valen hadde gjennom hele livet et nært forhold til sine nevøer, og han bodde også en lengre tid sammen med sin søsters famile i St.Olavs gate da han bodde i Oslo. Magne var da 11 år gammel. Valen tilegnet også sitt orkestersykke «An die Hoffnung», opus 18, nr. 2 til Magne i forbindelse med hans 20-årsdeag.
- Referanser
- ^ Tjøme (2012), s. 548
- ^ Tjøme (2012), s. 574
- ^ Tjøme (2012), s. 578
- ^ Kortsen (1965), s. 275
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
- Kortsen, Bjarne (1965). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum.
- Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.