Olav Gurvin
| Olav Gurvin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. des. 1893 Tysnes kommune | ||
| Død | 31. okt. 1974 (80 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, musikkforsker, korleder, biograf, musikkritiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Olav Gurvin (født 24. desember 1893 på Tysnes, død 31. oktober 1974 i Oslo) var en norsk musikkviter,[1] som ble Norges første professor i musikkvitenskap.
Familie[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av Elling Olson Gurvin (1851–1938) og Kristina Olsdatter Flugem (–1898). Faren var lærer og klokker som drev bygdas telefonsentral,[2] mens mora var sønn av lensmannen, og døde da Olav var kuns liten gutt. Olav giftet seg i 1947 med Dagny Siqveland (1902–86) som omkring 1950 drev en del som skuespiller,[3] og ble således svoger til botanisten Egil Baardseth som var gift med Olaug Siqveland.
Utdanning og karriere[rediger | rediger kilde]
Etter å ha studert gårdbruk og lærerfaget i Volda frem til 1916, tok han examen artium i 1919. Så var han lærer i Mesna og på Stord på 1920-tallet[4] da han også gjennomførte musikkstudier i Heidelberg og i Berlin. Tilbake i Norge og Universitetet i Oslo, ble han i 1928 den første som avla filologisk embetseksamen i musikkfaget, med en avhandling om norsk programmatisk musikk, bedømt av Fartein Valen (1887–1952) og Ole Mørk Sandvik (1875–1976).[5] Den ble fulgt opp i 1938 med en doktorgrad om «Frå tonalitet til atonalitet».[6] Fra 1937 foreleste han samme sted, fra 1947 som dosent og fra 1957 som landets første professor i musikkvitenskap, fra 1958 styrer ved det nyetablerte Institutt for musikkvitenskap (IMV). Han pensjonerte seg i 1964.[4]
Gurvin var også lærer i Oslo-skolene fra 1931 til 1945, samt dirigent for Gurvins kor i samme periode.[4] Han opprettet Norsk folkemusikkinstitutt i 1951, som ble nedlagt og i 1971 delvis videreført i Norsk Folkeminnesamling.
Skriverier[rediger | rediger kilde]
Han redigerte Norsk musikkliv fra 1930 til 1951, og var anmelder i VG fra 1945 til 1958.[7]. Med Øyvind Anker ga han ut Rikard Nordraaks samlede i 1942 og det som ble vårt aller første musikkleksikon på norsk i 1949. I 1962 utkom en biografi om Fartein Valen som hadde vært død i ti år. Han stod i 1968 for første utgave av Studia Musicologica Norvegica, et musikkforskningstidsskrift som kommer en gang i året.[8]
Premier[rediger | rediger kilde]
Han fikk i 1959 en medalje av den britiske pianisten Harriet Cohen (1895–1967).[9] Det var presseråd Rolf Jerving (1922–82) som mottok på Gurvins vegne.[10] I 1968 fikk han en ridder av St. Olavs Orden. Han hadde da rukket å bli syttifem år.
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
- Gurvin, Olav (1938). Frå tonalitet til atonalitet: tonalitetsoppløysing og atonalitetsfesting. Oslo: Aschehoug.
- Gurvin, Olav (1942). Rundsangboka : I: en samling rundsanger (canons) til underholdning og til bruk ved sangundervisningen. Oslo: Musikkhuset.
- Gurvin, Olav og Øyvind Anker (1949). Musikkleksikon. Oslo: Dreyer.
- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: en banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Lyche.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Olav Gurvin – Norsk biografisk leksikon». Besøkt 20. august 2016.
- ^ Elling Gurvin i Folketellingen av 1910.
- ^ Dagny Siqveland Gurvin hos ibsenstage.hf.uio.no
- ^ a b c Dag Winding-Sørensen, Olav Gurvin 75 år i Aftenposten den 24. desember 1968.
- ^ Olav Gurvin fra Institutt for musikkvitenskap.
- ^ Festskrift til Olav Gurvin. Drammen: Lyche. 1968.
- ^ Norgesrevyen, nr 4, 1974, s. 428
- ^ Studia Musicologica Norvegica fra Store Norske Leksikon.
- ^ Britisk utmerkelse til professor Gurvin i VG den 12. februar 1959.
- ^ Fin medalje til norsk musikkprofessor i VG den 25. mai 1959.