Ode til ensomheten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Ode til ensomheten»
(«Ode to Solitude»)
Op. 35
Symfonisk dikt av Fartein Valen
PeriodeModernismen
Komponert1939
Urfremføring24. april 1955
Typisk lengde7 minutter
Satser/akter1
Fartein Valen i Valevåg i 1930-årene med fjellsiden i bakgrunnen der han likte å sitte lenge i ensomhet mellom de store steinblokkene. Disse inntrykkene skal ha inspirert ham til å skrive «Ode til ensomheten»

«Ode til ensomheten» opus 35 (1939) (også kalt «Ode to Solitude»[a]) av Fartein Valen er et verk i én sats for orkester. Stykket er inspirert av naturinntrykk fra Valevåg og ble urfremført i Oslo i 1955.

Besetning[rediger | rediger kilde]

Verket er skrevet for et orkester bestående av 1 fløyte, 1 obo, 1 klarinett, 2 fagotter, 1 valthorn, 1 trompet, 1 trombone, 1 tuba og strykere.

En typisk framføring varer rundt 7 minutter. Verket er tilegnet kaptein Sverre Kristensen og er utgitt av Harald Lyche & Co’s Musikkforlag (1955).

SitatValens kosmiske fordypelse bringer en orkestersats hvor de enkelte stemmer svever som åndepust i rommetSitat
Klaus Egge (1955)[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fartein Valen og fjordhesten «Freya»[2]

«Ode til ensomheten» ble skrevet i 1939. De første skissene er datert 16. november.[3] Verket skal i følge Olav Gurvin ha vært ferdig allerede den 29. samme måned, mens Berit Kvinge Tjøme opplyser 4. desember dette året.[4][5] Dette var det niende og siste av hans enkeltstående stykker for orkester. De øvrige ble skrevet på begynnelsen av 1930-årene, hvorav det mest kjente trolig er «Kirkegården ved havet».

Ifølge Gurvin var verket inspirert av naturinntrykk fra hjemstedet Valevåg. Gurvin forteller at Valen brukte å vandre opp til ura bak familiehjemmet og bli sittende i lange stunder blant de veldige steinblokkene:

«Det var som han da satt i en helt annen verden, tusener av år tilbake i tiden. Fjellblokkene reiste seg rundt ham og ble til store tempelbygninger. Og den store stillhet hersket. Der oppe i ‘Stadlo’, som denne ura ble kalt, fant han ensomheten i fulleste monn. Stundom kunne han bli værende der i flere timer, betatt av den underlige og intense stemningen.»[4]

Det er denne underlige og intense stemningen som skal ha inspirert Valen til å skrive «Ode til ensomheten», direkte oversatt «Et høystemt lyrisk dikt til ensomheten».[6] Det kan også tenkes at Valen har vært påvirket av John Keats og hans dikt «O Solitude».[7] Keates samlede dikt var nemlig en del av Valens boksamling og hadde blant annet inspirert ham til å skrive et av hans tidligere orkesterstykker, «An die Hoffnung».

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

«Ode til ensomheten» ble urframført i Universitetets aula i 1955

«Ode til ensomheten» ble aldri framført i komponistens levetid, men først to år etter Valens død. Urframførelsen fant sted den 25. april 1955 av Musikkselskapet Harmonien under ledelse av Carl Garaguly i Universitetets aula. Stykket ble gjentatt av de samme kreftene på en konsert i Bergen den 22. september samme år.

I hovedstadspressen fikk verket generelt god omtale. Arbeiderbladets anmelder Klaus Egge skrev for eksempel at «Valens kosmiske fordypelse bringer en orkestersats hvor de enkelte stemmer svever som åndepust i rommet. Det er igjen dette gripende, det mystiske, dragende som betar en. Det er grublerens søken.»[1]

Musikkanmelderne i Bergen møtte derimot verket med langt større skepsis. Morgenavisens anmelder Trygve Fischer mente at tonespråket «i videste forstand [er] dissonant, splittet i sin klangstruktur, og det er et stort spørsmål om vi kan unngå forvirring i hodet når vi forsøker å oppleve det som musikk.»[8] I samme gate var Bergens arbeiderblads anmelder Nilse Aam: «Fartein Valen har vel ikke nådd så mange sinn med sin tonekunst. Vi fornemmer hans ærlige vilje og en viss edelhet, men ellers må en vel gi seg fantasien i vold som keiseren i sine nye klær.»[8]

Verket[rediger | rediger kilde]

«Ode til ensomheten» er basert på fire motiver som blir presentert i løpet av stykkets første ni takter: motiv 1 presenteres i celli og kontrabasser (takt 1–4), motiv 2 av fløyte (takt 3–6), motiv 3 av klarinett (takt 4–7) og motiv 4 av andrefioliner og bratsjer (takt 8–9). Som typisk for Valens atonale polyfoni blir motivene behandlet strengt polyfont, hvilket innebærer at motivene er gjensidig likeverdige. Verket utvikles gjennom oppsplitting og sammenkjeding av motivene i stadig nye formasjoner. Valen benytter flere komposisjonstekniske prosedyrer som variasjonsprinsipp, dynamisk bueform og stretto, klare trekk fra fugeprinsippet.[9]

I motsetning til Valens tidligere énsatsige orkesterstykker tar Valen i dette verket i bruk sonatesatsformen som overordnet satsstruktur. Dette var en formtype Valen begynte å ta i bruk i sine større verker på denne tiden, som i Symfoni nr 1 (1939), Pianosonate nr. 2 (1939) og fiolinkonserten (1940). Skjematisk kan «Ode til ensomheten» derfor deles inn slik:

Takt
Eksposisjon 1–24
Gjennomføring 24–60
Reprise 60–87
Koda 87–96

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Filharmonisk Selskaps Orkester/Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)

Philips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18, 20, 21, 32)
Simax Classics PSC 3115 (CD, 1992) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18, 20, 21, 32)
Rune Grammofon RCD 2013 (CD, 2000) (+ Valen opp. 11, 20, 22 nr. 1 og nr 3, 30, 37)

Stavanger Symfoniorkester/Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2006)

BIS Records BIS-CD-1642 (CD, 2008) (+ Valen opp. 20, 21, 43, 44)

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det er den engelske tittelen som benyttes i det trykte partituret

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kortsen (1963), s. 135
  2. ^ Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: en banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Lyche. 
  3. ^ Valen, Fartein. Mus.ms. 4535 Fartein Valen: "Ode til ensomheten", op. 35. s. 1. 
  4. ^ a b Gurvin (1962), s. 123
  5. ^ Tjøme s. 693
  6. ^ Tjøme s. 485.
  7. ^ Tjøme (2012), s. 484
  8. ^ a b Kortsen (1963), s. 138
  9. ^ Tjøme (2012), s. 486

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]